Roadtrip Edinburgh - Ullapool

Den egentlige hensikten med turen er å oppleve Hebridene. Du vet, denne karrige øygruppen helt nord /vest i Skottland som en gang lå under Norge, den gang de het Sudreyjar. Sørøyene. På det lokale språket, skotsk-gælisk, heter de i dag Innse Gall. Kanskje brukte de det samme navnet for 1200 år siden da vikingene først gjorde sitt inntog. Uansett, min opprinnelige plan var å gjennomføre rundturen på egen hånd i mitt eget tempo. Jo mer jeg leste meg opp, jo mer skjønte jeg at i disse grisgrendte strøkene kommer jeg ikke langt uten eget kjøretøy. Jo, det går buss mellom det de kaller tettsteder. I alle fall 2 ganger om dagen. Hvis det ikke tilfeldigvis er lørdag eller søndag for da må du vente til mandag. Kjøre bil på feil side av veien? Nei, ikke tale om. Det, kombinert med et google-søk på overnattingssteder, fører til at tanken på å dra dit går i stå. Det er svindyrt og overnattingsstedene er langt under min verdighet. Jeg mener: hvor mange skitne vegg-til-vegg-tepper og skumgummimadrasser med plasttrekk takler jeg på en og samme tur? Jeg har gått over til å google øyhopping i Trøndelag da algerytmene mine plutselig står meg bi. Get Your Guide, som jeg brukte på en sightseeing i Spania en gang, popper opp med forslag om en rundtur fra Edinburgh, om  Ytre og Indre Hebridene og tilbake til storbyen med et britisk selskap. Rabbie's. De kjører guidede rundturer for små grupper i minibuss "for those driven by curiosity". Det ga absolutt mening. Jeg var rask med å bestemme meg fordi turen går innom de aller fleste stedende jeg ønsker å se. 

Start for turen er Edinburgh Bus Station. På min lange vei ut fra hotellet svipper jeg innom hotellets frokostservering. Kan ikke dra noe sted på tom mage og frokosten er mye bedre enn forventet. Jeg er ute i rimelig tid og melder min ankomst til et par unge jenter som holder styr på passasjerer, guider og minibusser. Samme selskap har nemlig avgang for flere ulike rundturer mellom kl. 8 og 9 på morgenen. Jim skal kjøre turen til Hebridene og Jim parkerer utenfor 10 minutter etterpå. Vi er ni personer som reiser oss med ryggsekker og bager og går ut for å møte han. En familie på 4 med voksne barn. Far er fra Færøyene, resten er pære norske. En student fra Hong Kong og 3 venninner fra California. Noen hadde ikke sertifikat, andre hadde gjort samme risikovurdering som meg angående kjøring på feil side. 

Jim er en jovial, morsom kar. Han kan sin skotske historie baklengs og forlengs. Han er en god forteller. Han får oss til å prate og le selv om halve gruppen består av tause vestlendinger. Han har tilsynelatende forståttmeningen med livet spør du meg. Har forlatt en godt betalt, stressende jobb i London for å flytte hjem igjen til Skottland, bli en dårlig betalt guide som jobber 8 av årets 12 måneder og flakker verden rundt med Asia som sitt favorittområde de 4 resterende månedene. På vei ut av Edinburgh underholder han oss med historier om bysbarnet George Clooney som vokste opp i en familie som ikke hadde råd til å sende han på en privat videregående skole. I stedet måtte han rett ut i jobb for å tjene penger. Han skrøt visstnok til kompisene at han gikk på skole, men i realiteten var han melkegutt og leverte fersk melk i glassflasker foran inngangsdøren til folk. En annen historie handler om en rik far som ikke fikk sin døve sønn inn på en prestisjeskole. De tok ikke imot "defekte" barn for det kunne skade omdømmet. Vel. Faren kjøpte hele skolen, kastet ut de normale barna og startet det som ble Skottlands første døveskole. 

Den første dagen anses som en transportetappe fra Edinburgh til den lille byen Ullapool. Dit må vi rekke innen klokken 17 for å rekke åpningstiden for ferjeterminalen. Jim må ta ut ferjebilletter for videre ferd neste morgen. Vi rekker det helt uten stress. Vi har også så mange stopp underveis at ingen rekker å kjede seg, få tresmak i baken eller bli tissetrengt. 

Første stopp er den lille idylliske landsbyen Dunkeld. Det sies at den engelske barnebokforfatteren, Beatrix Potter, tilbrakte mang en sommer i barndommen her i området og at Dunkeld ga henne inspirasjon til sine rollefigurer og tegninger. Det har Dunkeld utnyttet til fulle ved å anlegge en Beatrix Potter Garden. Vi skal imidlertid ikke dit. Vi blir sendt ut på en vandring rundt Dunkeld-katedralen som ble påbegynt på 1200-tallet, men som er lappet og bygget på i århundrene etterpå. Også nå er den under renovering og det står stillas her og der oppetter veggene. Derfra krysser vi elven Tay til sentrum av landsbyen. Vi har fått luftet vingene og er klar til å busse videre. 

Lunsjpause blir i en liten by som satset alt på å bli et vintesportssted: Det fungerte bra i flere år, helt til det skjedde noe med klimaet og snøen sluttet å komme. I stedet for å kalle prosjektet en fiasko snudde de på flisa og fikk satt fokus på jakt og friluftsliv. Jeg tar meg en tur gjennom tettstedet for å finne det ultimate lunsjstedet. På min ferd får jeg unektelig en følelse av Gol og Geilo. Det til tross for at bebyggelsen er i mur. Det er ikke mange meterne mellom sportsbutikkene her. Det ultimate lunsjsted? Det er verre å finne.  Havner på et bakeri hvor jeg kjøper en varm croissant fylt med et salt vegetarfyll, servert med salat og potetchips til. En pussig kombinasjon med en pussig dressing, men mett blir jeg. 

Kaffe blir inntatt ved bredden av Loch Ness, nærmere bestemt på Dores Beach. Solen titter frem etter en del bruk av vindusviskere gjennom dagen. Vi blir påspandert en halv time fri. Jeg velger å gjøre ingenting annet enn å drikke kaffe på stranden og kjenne solen varme ansiktet. Ubetalelig. Kaffe ble solgt sammen med skotske short breads fra en foodtruck like ved. Ingen sjøorm åpenbarer seg før vi sier farvel og legger veien tar innom sentrum av Inverness. Videre går ferden i nordvestlig retning over skotsk høyland. 

Siste stopp før Ullapool er Rogie Falls. Fosser får oss nordmenn til å grine på nesen. Har vi ikke sett nok fossefall? Vi baner oss vei gjennom skogen og frem til elven Black Water med den «berømte» fossen. Jim vil ha oss ut på hengebroen. Der løfter han pekefingeren og peker mot nedre del av fossefallet.

- Se der! Jodler han triumferende. Ser dere laksen?

Ja, vi observerer en haug med laks som hopper og spretter motstrøms i et og mange forsøk på å komme seg oppover elven til gyteplassen. Det er bygget en laksetrapp til høyre for fossen for å lette på laksens anstrengelser. Den gidder laksen av en eller annen grunn ikke bruke. Den skal opp den vanlige, hardeste veien. Hver laks må trolig forsøke mange ganger. Noen kommer kanskje aldri opp. Vi står lenge og betrakter dette skuet. Trekker pusten dypt og takker himmelen for at vi ikke er laks.

Ferjestedet Ullapool på østkysten nås. Etter henting av billetter for vår ferjeseilas neste dag, peker Jim ut de beste stedene å spise i byen. Ikke at det er så fordømt mange å velge imellom. Han dropper oss deretter av ved  de ulike overnattingsstedene. Vi skal overnatte på et utvalg små hoteller og B&B. Jeg er siste-mann som blir sluppet av, ved et privathus langt utenfor sentrum hvor det leies ut tre rom. Foinaven B&B. Jeg blir tatt vel imot av vertinnen. Tar av meg skoene før jeg tråkker innover på myke vegg-til-vegg-tepper. 

- Ingen tvil om at du er norsk siden du tar av deg skoene, ler hun.

- Søsteren min bor i Haugesund, legger hun til som en forklaring på hvordan hun har innsikt i norsk skikk og bruk.

Etter å ha lempet inn bagen på et særdeles rent og hyggelig rom, undres jeg over hvordan jeg kan få tak i mat såpass langt utenfor sentrum. Vertinnen med søster i Haugesund sier det går en sti gjennom skogen som er adskillig kortere å gå enn bilveien. Følger hennes forklaring innover skogen, over en lysning med lekeplass, inn i et annet skogholt, over Ullapool River og opp en skråning. Der når jeg tettbebyggelsen. Sprader gata nedover mot havna og sentrum, men hvem er det der som kommer gående imot på andre siden av gata? Jo, den norsk /færøyske familien på fire. Det har allerede sjekket ut og forkastet flere spisesteder og er nå på vei mot en foodtruck som etter sigende skal ha god pizza. Jeg slår følge. De har sågar ordentlig pizzaovn i foodtrucken så vi lar oss imponere. Går i samlet flokk ned til stranden hvor vi sitter og smatter i oss pizzastykkene. Deler på smakene. Sitter der og prater til solen går ned bak husrekken bak oss og et plutselig kjølig vinddrag oppfordrer meg til å lee på meg. Legger ut på fotosafari. Ender opp med å finne en enda finere strand (dog med en skjemmende bobilparkering) hvor solen fremdeles skinner. Setter meg ned, nyter, leser. Finner deretter en alternativ vei hjem til Foinaven B&B langs kysten og elva. Vakkert og fredfylt.