Om svarthus og torv

På Twenty Seven kommer ikke frokosten inn til meg. Jeg må fysisk bevege meg ned trappene med tykt, mykt teppe, til stuen i 1. etasje. Her sitter et middelaldrende fransk ektepar, en britisk dame som er i Stornoway i et eller annet familiært ærend, og et ungt par fra Aberdeen som er på vandreferie. Allerede i går gjorde jeg forberedelser til frokosten ved å krysse av på en liste hva jeg ønsker til hvilket klokkeslett. Jeg har vært klar for servering allerede over et kvarter når Margot spør om hun skal gjøre i stand maten min. Kvarteret har jeg brukt til å prate med Aberdeen-paret og kikke på klokken. Margot peker på reolen som står i rommet. Den som inneholder et rikelig utvalg frokostblandinger i alle former og farger, masse små plast-kuverter med såkalt syltetøy med max 2% bær uten antydning til fruktfiber, "melk" med 2 års holdbarhet, juice som ikke ligner naturlig juice, og porsjonspakket sukker. Jeg forstår plutselig at hun har gitt meg tid til å forsyne meg av disse delikatessene bestående av sukker, fargestoff og konserveringsmiddel. Jeg får tannpine og leversvikt bare ved tanken og akter ikke å gjøre det. Jeg vil kun ha bestillingen min: eggerøre med bacon og grov toast. Og en deilig, stor kanne te. Te kan de her på disse øyene. Resten blir en skuffelse. Omeletten er bleik og rar. Den grove toasten er ikke grov. Det er egentlig hvit men tilsatt farge. Margot er uansett en eksemplarisk vertinne. Det er ikke hennes feil at jeg er så prippen.  

Den sene serveringen resulterer i dårlig tid. Jeg løper opp på rommet for å hente dagstur-sekken som heldigvis står ferdig pakket. Gjennom vinduet ser jeg Jim parkere i gata utenfor. Hiver på meg regnklær og jogger ned trappene, hilser god morgen til norsk-færøyingene som allerede er på bussen, før vi legger i vei for å plukke opp resten av gjengen. Deretter bærer det rett vest på A858. Lewis er ikke stor så det tar ikke lang tid. Underveis ser jeg utover enorme myrer og torvsletter, noe det finnes mye av på hele øya. Landskapet er preget av torvuttak gjennom århundrer. Her og der ses fargerike plastposer med ferdigpakket torv, klar for henting. 

Vår første stopp er langs veien mellom Brue og Loch Urghag. Her står en rekonstruert steinhytte av den typen som ble brukt til overnatting når bønder var ute på heiene for å se etter buskapen. Back in the days da de ikke hadde hverken firhjuling eller bil og de var ute på heiene og myrene over flere dager. Hytta er ulåst som alt annet på øyene. Den er så søtt innredet med nydelig oppredt kasseseng, tøfler ved sengen, hyller med bøker, pipe og tobakk og annet, at jeg tenker at her er fortiden betydelig romantisert. Utenfor har flere Highland Cattle-kyr kommet for å studere oss nyfikne turister. 

Kun vernet av en naturlig voll mot Nord-Atlanteren, ligger bygda Arnol med sine omtrent 100 innbyggere. Faktisk har bygda flyttet på seg hele 3 ganger i løpet av de siste 200 årene. Det gjelder å få bestemt seg. Først lå den direkte ved kysten, men det ble litt for værhardt så de plukket ned steinhusene, kalt svarthus, og satte dem opp litt mer skjermet. Så gjentok de prosessen da de fant et enda bedre sted. Kontinuerlig forbedring kan det kalles. Håper de er fornøyd med nåværende lokasjon for hvithusene som har overtatt for svarthusene er langt vanskeligere å flytte på. 

Svarthus

Svarthus var i gamle dager vanlig bebyggelse i Skottland og var kombinert bolig for dyr og mennesker. Mennesker i den ene enden, buskap i den andre. De største husene hadde gjerne en tredje avdeling i tillegg, brukt til redskap og lagring. Her ytterst på Hebridene var svarthusene i bruk adskillig lengre enn på fastlandet, og i Arnol helt frem til 1964. Flere av svarthusene står her ennå, og vi stopper for omvisning på Svarthus-museet. Huset ser forbausende nytt ut, men det er på grunn av halmtaket. Det må jevnlig skiftes ut og vedlikeholdes for å holde tett. Grunnmuren er satt opp som to paralelle steinmurer, fylt med jord og torv som isolasjon. Svarthusene er lange og ligner jernalderhuset på Ullandhaug i Stavanger. Det sies at norrøne bosetninger var forløperne til svarthusene, men hvem var egentlig mest moderne? De norrøne langhusene hadde et mer avansert ildsted med hull i taket for at røyken skulle svive opp og ut. I svarhusene slipper ikke røyken ut andre steder enn i de mikroskopiske hullene som nødvendigvis blir i et halmtak. Det fyres med torv, et fyringsmiddel som er i bruk mange steder også i dag. Torv avgir lite varme da det aldri blir full fyr. Den ligger der og gløder og avgir mye sursøt røyk. Ilden holdes ved like 24/7 for å holde på varmen. Folk døde tidlig i gamledager. Trolig med mye røyk i lungene. Jordgulv, kulde og råhet bidro heller ikke positivt.

Kjøkkenet i et hvithus

Svarthus-museet har også et hvithus så vi avlegger et besøk for å se hvilken revolusjon det var å gå fra svart til hvitt. Det er vanskelig å ta inn over seg at slik har folk bodd langt inn i min levetid. Er det jeg som er urgammel eller har utviklingen gått seint på Hebridene?

Fra Arnol går turen sørover den regntunge vestkysten av Lewis. Vi får det første ordentlig frådende møtet med hebridisk strand nedenfor Dalmore kirkegård. Blir sluppet ut i blåst og regn for en kort stund. Jeg nyter hvert sekund. Kommer i prat med en skotte som er ute og lufter hunden. Han er ikke herfra, men har et feriested ikke langt unna. Han lurer på hvor jeg er fra og tror jeg er her for å vandre. Han har nemlig en mengde turstier å anbefale. Jeg følger pekefingeren hans oppover lia og øyner en gruppe vandrere som han forteller er på vei til Arnol, dit vi kom i fra. Alle med ryggsekk og fargerike regnklær. Jeg sukker lengselsfullt. Prisen for å følge gruppen jeg har valgt er ingen vandringer i det hele tatt. Skotten påstår sågar at Hebridene kan kun oppleves på ordentlig ved å gå ute i naturen. Jeg tenker han har helt rett. 

Det gamle vulkanske landskapet med steinformasjoner stående ute i havet nært land, minner meg om Færøyene. Jeg peker ut et eksemplar til færøyingen blandt oss. Spør hva han synes. 

- Det der må være Hebridenes svar på Kæmpen og Kællingin i Eidi, smiles det innenfra skjegget. 

Jeg nikker fornøyd over at han ser det samme som meg, og over å ha lokket usedvanlig mange ord ut av en usedvanlig taus mann.  

Tilbake i bussen nevner jeg for Jim at Hebridene virker å plassere sine gravplasser på samme vis som de gjør på Grønland. På et høydedrag med god utsikt, helst over havet. Han rister på hodet og sier det er tilfeldig hvor kirkegårdene plasseres her. Vel, før turen er over er jeg overbevist om at det ikke er tilfeldig. Vi må pløye oss gjennom en kirkegård for nesten hvert utsiktspunkt og hver eneste strand i besøker. Kan det ha vært noen kristne i norrøn tid som har ført an tonen?   

Vi drar videre til Dun Carloway. Her står restene etter en broch som er et festningsverk fra jernalderen, bygget i stein i en tårnformasjon på et høydedrag. Veggene er hule for å kunne bevege seg usett både innenfra og utenfra. Tårnet rager fremdeles 9 meter over bakken men er kuttet på snei, akkurat som noen har holdt kniven skjevt når de har hugget toppen av et kokt egg. En skikkelig artig ruin å krype inn og ut av. 

Carloway er det britiske navnet på distriktet. Jim forteller at britene har gjort om alle skotsk-gæliske stedsnavn til noe lignende på britisk for å klare uttalen. Det skotsk-gæliske navnet for Carloway er Chárlabhaigh. Nordiske reisende trekker en norrøn tråd til Karlavagr. Karlsvågen. Vi ni-koser oss der vi har kommet frem til en betydning av navnet. Jim har imidlertid lukket ørene. 

- Psst. Si til Jim at Stornoway = Steórnabhagh = Stjórnavágr på norrønt som betyr Stjernevågen. Stornoway betyr absolutt ikke et en stormfull vei, mumler færøyingen lavmælt til meg. 

Jeg er nordisk talskvinne og bringer frem sannhetens budskap. Jim trekker kun på skuldrene når han arresteres for feilaktig tolkning. De amerikanske jentene lurer på vitsen med hele språkpresiseringen. Vikingene snakket da engelsk? Som i Vikings-serien? Tyske Felicity blir engasjert. Hun sier seg enig med oss nordiske angående betydningen. Vikingene var jo tross alt gode sjøfarere og ville ikke valgt å slå seg ned ved en stormfull innseiling? Kinesiske Andy legger til at det var ytterst vindstille da han gikk tur langs havnen i Stornoway i går kveld. Ingen storm i det hele tatt. 

Det går unna denne formiddagen. Lenger sør, i enden av Loch Riosaigh, venter Callanish Standing Stones. De stående steinene. Det finnes mange hauger med stående steiner satt opp i et mønster, spredt rundt her i Callanish-området. Det finnet et Callanish 1, 2, 3, 4, 5 og 6 så vidt jeg vet. Vi stopper aller først ved den største samlingen stein. Alle tenker kopi av Stonehenge i England, men tar grundig feil. Disse steinene er fra bronsealderen og har stått her i ca. 5000 år. Stonehenge er bare barnet i forhold. Disse stedene på Hebridene har påvist sammenhengende rituell aktivitet gjennom minst 1500 år. Gruppen vår deler seg i to når vi ankommer. De av oss som ikke har et eget matforråd å spise av på bussen prioriterer mat foran stein. Beøkssenteret har en kafè og dagens lunsj er tiltenkt her. Jeg bestiller en sandwich med pickles og ost. Jeg blir raskt mett og begir meg ut i regnet og opp til de høyreiste steinene. Etter 36 år på Jæren har jeg litt vanskelig for å bli imponert av stein, uansett alder og bruk. Jeg har for dårlig fantasi til å forestille meg hva som har foregått her for så mange tusen år siden. Forskerne vet heller ikke mye. Jeg går derfor tilbake til kaféen for kaffe og kake i stedet. Etter ønske fra amerikanerne er vi innom en annen haug med langt færre stein, før vi legger Callanish bak oss. Kanskje de ikke har så mye stein i California?

Vest i havgapet ligger øya Great Bernera og venter. Vi får kun servert nyere historie om øya etter å ha spasert over den spesielle men korte broen "over Atlateren". Den ble bygget på 50-tallet, og det er som kjent ikke størrelsen det kommer an på. Broen sies å være Europas aller første forspente betongbro. Den bærer seg selv. Noen skjønnhetskonkurrase vil den imidlertid aldri vinne. Broen gjorde det mulig å opprettholde bosetningen på Bernera. Antall fraflytninger var dramatisk på det tidspunktet. Før bilens tidsalder var øya et ettertraktet sted å bo. Det er påvist bosetning her siden jernalderen, og vi besøker et rekonstruert jernalderhus overfor Bolstadh Beach. "Tilfeldigvis" ligger det en isolert kirkegård overfor stranden med utsikt over havet. Området er vakkert og Skottlands nasjonalblomst lyser lillarosa mot oss. Tistel. 

Bolstadh gravplass med strand. Jernalderhuset til venstre.

Google forteller at også her på Bernera, som på hele Ytre Hebridene, er det påvist norrøne bosetninger. Klok av skade og for å ikke være for frempå igjen, tier jeg helt stilt om at navnet Bernera kommer av det skotsk-gæliske Beárnaraigh som igjen kommer av norrøne Bjarnarey. Vikinghøvingen som regjerte her kalte opp øya etter sin far, Bjarnar. Selv het han Ketil Bjarnarson. Om fotballspilleren Birkir er av samme slekt skal jeg absolutt ikke uttale meg om. Uansett er det herlig å flagre rundt i vinden på Bolstadh og sjekke opp noe gressende høylandsfe. Forresten kjenner jeg ei som heter Bolstad til etternavn. Mon tro hvor det navnet stammer fra? Jeg må huske å spørre om forfedrene har vært på Hebridene. 

Før retur til Stjernevågen (eller Stornoway om du vil) drar vi ut på halvøya Balthos, like sør for Bjarnarøy (eller Bernera om du vil). På et høydedrag ligger monumentet An Suileachan som er en steinformasjon av ungt format. Den gigantiske steinportalen kan ses på lang avstand og er designet av kunstnerne Will Maclean og Marian Leven. Det ble satt opp på dugnad i 2013 av lokalbefolkningen. De ville ha et minnesmerke som reflekterte 1800-tallets menneskefordrivning fra Lewis. De engelske landlordene så mye mer penger i sau enn i mennesker og sendte sistenevnte over alle hauger, sågar så langt som til Canada for å bli kvitt dem. Krangelen om retten til jord pågikk langt inn på 1900-tallet. I 2003 kom landreformen hvor allmennretten til å bevege seg rundt i naturen ble fastsatt ved lov.

Tilbake på Hebridenes hovedstad går de fleste av bussen ved den indre havnen i hjertet av den lille byen. Alt Felicity og jeg ønsker oss er et riktig godt måltid mat. Vi tråler gater opp og ned. Stikker hodet inn hver åpen dør, sjekker menyer. De få kjekke spisestedene har ikke ledig bord. Her må det bestilles i forveien. De kule, nye stedene serverer kun vin og cocktails. De brune pub'ene er særdeles brune og stinker en blanding av øl og gammel frityr. Gulvene er seige av søl. På Crown Hotel kan vi få bord om nærmere 2 timer. Vi gir opp og går til The Golden Dragon. Kinarestauranten fra i går. Der er det hjerterom og vi blir smilende tatt imot. Der sitter også den norsk /færøyske familien. Vi slår oss ned sammen med dem og har en fornøyelig kveld med nok et godt måltid kinesisk mat til skotsk øl fra Glasgow.