Koder og kunst

Ingen vil trolig tro meg når jeg sier det. Den aller beste nattesøvnen på hele Skottlands-turen har jeg hatt i natt. I køye nummer 5 på et 6-manns rom for kvinner med et party-sted like utenfor vinduene. De har stått åpne i hele natt. Jeg har dyttet de rosa /hvite proppene i ørene og har ikke registrert et pip i hele natt. De ligner myke polkagriser. Minnes jeg var på do en gang i natt. Dagslyset var i ferd med å sive inn. Liggende i øverste køye må jeg nødvendigvis ha hatt det ene øyet åpent for å komme meg ned og opp fra gulvet med verdigheten i behold. Mer minnes jeg ikke før klokken er over 9. Da har halvparten av mine romvenninner dratt sin kos inkludert negressen på min egen alder som jeg pusset tenner sammen med i går. Det er bare to å hilse god morgen til. Tretti-åringen som ligger i underkøya og leser og ungjenta jeg møtte i døren i går. Det skotske miniskjørtet er byttet med jeans og hun legger sminke foran veggspeilet. Hun og ryggsekken er forduftet før jeg kommer tilbake på rommet etter en dusj. 

Flyet hjem går først sent i kveld noe som betyr at jeg har en hel dag til rådighet i Edinburgh. Jeg har noen punkter igjen fra listen min som skal utforskes. Kommer neppe til å kjede meg. Først må jeg bare få låst inn bagasjen her på herberget. I gangen står et digert skap med kodelås til den slags bruk. Det er bare det at ingen av de to kodene jeg har fått tilsendt fungerer, hverken med eller uten stjerne først. Hører lyd fra fellesrommet og stikker hodet inn. En mann sitter og jobber ved en laptop. Livet er jo blitt så hendig etter at de små EDB-maskinene ble oppfunnet. Man kan jobbe hvor som helst ifra. I alle fall fra CoDE Living hvor kodene mine ikke fungerer lenger. Det viser seg at jeg mangler en tredje kode. Den for bagasjeoppbevaringen. Mannen finner frem sin egen på mobilen som jeg tar et bilde av. Problem solved. 

Formiddagskaffe

Det er langt utpå formiddagen selv for syvsovere. I det CoDE-døren slår igjen etter meg trekker jeg opp mobilen og googler et søk på kaffebarer. Ikke hvilke som helst kaffebarer. Bare de med 4,5 stjerner og over. Noe annet er livet for kort til å oppsøke mener min kaffeelskende venn, Ali, fra Oman. Han som sa vi nordmenn burde skjemmes over å oppkalle verdens dårligste kaffe etter han. Jeg finner flere i nærheten, men de to første jeg er innom har ikke frokost. Det har Wellington Coffee. Solen krasjer skydekket og jeg dumper ned ved et bord utendørs i dumpen mellom Hanover Street og George Street. Nyter. Lenge. 

Det står kunst skriblet ned på lappen jeg har i lomma. Jeg starter med National Galleries of Scotland og deres samling av gamle skotske mestere. Det ligner veldig mye annet jeg har sett så er relativt raskt ferdig. Strener deretter over til nabobygget. The Royal Scottish Academy. Der forelsker jeg meg i ei dame jeg aldri har hørt om. Skotske Elizabeth Blackadder. Utstillingen "A Journey Shared" har også malerier av hennes kunstner-ektemann, John Houston, men det er henne jeg faller for. Hun levde mellom 1931 og 2021 og var en dame med pasjon for blomster, katter og ikke minst reising. Det kan tydelig ses av hennes nydelige akvarellmalerier. Hun reiste fjernt og nært. På alle reiser dro hun med seg hjem gjenstander fra stedene hun besøkte. Hun malte dem inn i sine malerier. Tiden flyr mens jeg går gjennom det ene utstillingsrommet etter det andre på akademiet. 

Elizabeth Blackadders atelliér og 3 av hennes bilder

Leser at Royal Botanic Garden skal være det ypperste av botaniske hager. Det er lang vei dit, men bestemmer meg for å ta en omvei innom dit på vei til mitt neste mål: Scottish National Gallery of Modern Art som ligger i bydelen Dean. Jeg trenger litt grønt og mykt å hvile øynene mine på i denne harde, grå murbyen. Dessuten er jeg nysgjerrig på hvor mye flottere denne hagen er enn min egen botaniske hjemme på Tøyen. Skuffelsen blir stor for den er ikke det spor finere, bare mye større. Mulig jeg er inhabil. Det eneste som klarer å imponere meg er butikken ved utgangen. Der selges det ikke bare planter og søtt hageutstyr. Her selges alt mulig krimskrams. Alt er dekorert med botaniske mønster. Bier og blomster, trær, løv, løk, you name it. På Tøyen har vi ikke sånt noe. Kun kafé. Den er til gjengjeld ti ganger koseligere enn fabrikk-kaféen her. 

Ved utgangen er det på tide å stille inn kompasset på Scottish National Gallery of Modern Art. Galleriet er delt i to: Modern One og Modern Two. Før jeg rekker dit gjør jeg nye oppdagelser. Vandringen leder meg på en sti tvers gjennom Inverleith Park. Ukjent for de fleste turister, men sies å være elsket av lokalbefolkningen. Her er det stier med flotte tre-alléer, flere ballbaner, en petanque-bane, en hage med solur, kolonihager anlagt for å skaffe matauke under siste verdenskrig. Kolonihagen ligger der ennå. Parken bretter seg over en åsrygg. Herfra har jeg flott utsikt mot sentrum av Edinburgh. Jeg ser også rett ned på parkens poulære dam som helt siden starten på 1900-tallet har blitt brukt som arena for modellbåtsegling. Et spennende område. I motsatt retning av Botanic Garden ligger røde musteinshus på rekke og rad, satt opp like før krigen. Det er akkurat som å gå tilbake i tid. Som å være i en engelsk film. 

Modern One

Modern One og Modern Two ligger i to staselige bygg på to naboeiendommer. Jeg tar dem i kronologisk rekkefølge, men jeg blir ikke lenge i eneren. Kunstneren Alberta Whittle kommer fra Barbados, men selv om hennes utstilling "Create Dangerously" er aldri så variert og fargerik, fenger den meg ikke helt selv om temaet er interessant nok. Hun tar for seg brutalitet og skadelige påvirkninger som følge av koloniseringen og den transatlantiske slavehandelen. Hun toucher også innom dagens globale klimakrise. 

"6 Times", Antony Gormley

Modern Two er absolutt mer i min smak. På vei dit snubler jeg over en gammel kjenning. En av Anthony Gormleys rustne menn. Sist sett i Stavanger. Han her står til brystet i hard asfalt og er en av i alt seks rustne menn satt ut i Dean Village. Installasjonen heter "6 Times". Innenfor dørene finner jeg utstillingen "Decades - The Art of Change 1900 - 1980". Temaet er endringer i verden i løpet av disse 80 årene og hvordan de har påvirket kunstnerne og kunsten. Kunstnerne som er representert er fra ulike land. Henri Matisse, Yaioi Kusama og Salvador Dali kjenner jeg godt fra før, men her er masse nytt å oppdage. Som amerikanske Duane Hansons fargerike mennesker skulpturert i glassfiber. Flere etasjer er fylt med interessante kunstnerblikk på verdenshistorien. Til slutt havner jeg i kjelleren - på flere måter. Totalt tom for energi, men nederst i bygget ligger det en fin kafé med åpne dører ut mot hagen. Det blir pastasalat med focaccia utendørs. Solen truer med å gjemme seg bakom skydekket som har seget inn over himmelen siden i formiddag. 

"The Painting Lesson", Henri Matisse (1919)

"Vulcan", Eduardo Paolozzi (1999). Kunstverket i stål går gjennom flere etasjer

Utrolig nok er det like lang vei tilbake. Det blir lenger enn som så for på veien snubler jeg innom noen kjekke butikker med kjekke klær og ting og tang til ukjekke priser. Med den lave kroneverdien og ditto prisøkning synes alt uhorvelig dyrt. Jeg går uansett ikke av veien for en siste kos. Det er et punkt igjen på min nå helt utslitte papirlapp. Afternoon Tea. Google forteller meg at de fleste slike etablissement er i ferd med å stenge for dagen. Jeg rekker en halvtime på Eteaket Tea Room i Frederick Street. Absolutt ikke førstevalget, men det nærmeste og eneste mulige valg så sent på dag. Om sconesen kunne vært bedre så er i alle fall betjeningen hyggelig. Den unge mannen i kassen påstår jeg må være norsk. 

- Ja, svarer jeg forbauset. - Hvorfor tipper du det? 

- Jeg har jobbet et år på en fjellstue på Golsfjellet og kjenner igjen nordmenn på kilometers avstand. Jeg har spist min dose rømmegrøt og vafler med brunost for å si det sånn, ler han. 

Det er ikke særlig mer å si eller å gjøre. Føler meg ferdig med skottenes hovedstad. Lappen kastes i søppelbøtta utenfor Eteaket og jeg tusler hjem til CoDE. Den første koden slipper meg ikke inn, men det gjør den andre. Koden for bagasjeoppbevaringen fungerer ennå. Det gjør også vannkokeren på kjøkkenet. Noen har lagt fra seg teposer i skapet og jeg rapper en. Setter mobilen og meg selv på lading i sofakroken. En halvtime senere tusler jeg ned et par kvartal til bybane-stoppet i Princes Street. Bybanen er som i Bergen: går i en rett linje mellom sentrum og flyplassen. 

Jeg har ikke satt meg på banen før det tikker inn melding fra Norwegian. En time forsinkelse som senere blir til flere. Østlandet har regnet vekk. Det meldes om ekstremvær. Flyet fra Gardermoen får ikke lettet derfra før lenge etter det skulle ha returnert hjemover igjen fra Edinburgh. Klokka blir nærmere 3 på natta før jeg låser meg søkkvåt inn dørene hjemme. Skinnene lå under vann og toget kunne ikke svømme. Det gikk i alle fall en buss til sentrum. Så var det å ta beina fatt og vasse over et nattestille Grønland.