Goodbye Hebridene. !Hola Mexico

Farvel til fargerike Portree

Det er søndag morgen når vi forlater Portree i en glimmer av solskinn. Skydekket har slått sprekker. Landskapet har et skimmer av grønt sølv der vi legger ruten sørover fra Skyes hovedstad. Passerer den ene ulovlig parkerte bobilen etter den andre i veikanten, gjerne på møteplasser langs de smale veiene. Det er fremdeles så tidlig at eierne ikke har kommet seg på hjul ennå. De sitter utenfor med kaffe i hånda, sol i ansiktet og myser over torv og myr, elver og loch's. De fleste er av tysk eller nederlandsk herkomst, men store deler av europeiske nasjonaliteter er representert. Det annonserer Felicity etter at det er blitt bemerket at tyskerne er ikke så reglementere som ryktet vil ha det til. 

Jim raser forbi med sikte på Skye-broen som vil gi oss ferjefri passasje rett tilbake til fastlands-Skottland. Han setter en stopper for bobil-skylddeling ved å fortelle om et par kompiser som satt og drakk hele natten lang. Etter sigende for å slukke sorgen over at antall gjester på hotellet deres ble færre og færre. De begynte å diskutere alternativer for å gjøre det lille hotellet populært igjen. Kom opp med den ene sprø ideen etter den andre som man gjerne gjør i fylla. Plutselig peker den ene opp mot fjelltoppen Glamaig som de har utsikt til fra gården der de sitter. Han foreslår at de kan arrangere et årlig fjelltopp-løp opp dit. I det det lysner har de begge sluttet å drikke, har tatt på seg løpesko og løper oppover for å konkurrere om hvem av dem som er raskest.  

Dette er Jims glad-versjon av historien. Det er imidlertid et faktum at David Shepherd Memorial Glamaig Hill Race har gått årlig siden 1988 og er betegnet som det tøffeste toppløpet i Skottland. Navnet på løpet er tilegnet den ene av kameratene. Han omkom i en arbeidsulykke på gården før de fikk realisert første løp og fikk aldri oppleve hvor populært det skulle bli. Vi passerer utsikten opp mot Glamaig uten fysiske anstrengelser over hodet. Vi går ikke en gang ut av bussen.

To øyer dukker opp på min vestre side. På kartet finner jeg ut at de heter Raasay og Scalpay. Norrønske navn. Leser at på Scalpay er det funnet ruiner etter en viking-landsby. Jim kjenner ikke til det og uansett går ikke denne turen dit. 

Skye-broen passeres. Vi følger en idyllisk jernbane et stykke langs veien, og stopper ved Eilean Donan Castle i Dornie. Skottlands mest fotograferte slott er ikke gammelt. Det ble bygget mellom 1919 og 1932. Når det er sagt så har det opprinnelig stått et slott her i grenselandet mellom 3 fjorder (loch's) fra 1200-tallet en gang. Regjeringshæren la slottet i ruiner i 1719 i sin kamp mot politiske opprørere, Jakobinerne. Det var slikt man gjorde med politiske motstandere på den tiden. 

Posering foran Eilean Donan Castle

Dagens slott sier å være en kopi av det opprinnelige. Gruppen deler seg i to; de som vil inn i slottet og de som nøyer seg med fotografering eller har latt seg friste av det Jim påstår er en større og mer verdifull turistattraksjon: "sticky cinnamon buns". Jeg tilhører de siste. All the Goodness Coffee & Bakeshop ligger på odden som strekker seg ut ved Elchaig-elven. Ytterst på tuppen skal det være fint å ta bilder av slottet. Jeg labber ut dit. Dessverre skinner som den aldri har gjort i Skottland tidligere, noe som resulterer i sterkt motlys. Det får så være for jeg er solhungrig. Og kaffetørst. Det handles kaffe og kanelboller på kaféen. For det er akkurat det "sticky cinnamon buns" er. Kanelboller. De er bare så mye søtere, melisbelagte og klissete enn hva nordmenn er vant til. De er ferske og gode, selv om jeg hadde klart meg med et halvt kilo sukker mindre. Tre store turistbusser svinger inn på parkeringsplassen i det jeg og Andy tripper ut i solen med hver vår bolle i hånden. Vi gratulerer oss selv med å ha handlet i tide. 

Det er siste dagen på rundturen så målet er å være i Edinburgh innen klokken 19 i kveld. Det er langt å kjøre, men Jim legger inn godt med korte benstrekk på turen. Lunsjen inntas på Glencoe National Nature Reserve sitt besøkssenter. Det er et populært utgangspunkt for familieturer i dalen og andre lavterskeltilbud ute i naturen. Kaféen er totalt blottet for sjarm og god mat. Etter å ha gått igjennom disken for kald mat uten å finne noe verdens ting som frister, køer jeg opp med Simun og sønn som står og diskuterer valg av varm mat. Her har de hot dog av ulike slag. Det vi får servert består riktig nok av brød og pølse, men hva er alt det andre som følger med? Min er druknet i en halvliter kvalmende, gustengul saus. 

- Ostesaus, flirer Simun og er lykkelig for å ikke gjort samme hot dog-valg som meg. 

Han har dystre minner om ostesaus fra en tidligere tur til sørligere strøk av Storbritannia. Skadefryden hans varer helt til han tar et jafs av egen hot dog noen sekunder senere. Han påstår han aldri har smakt dårligere hot dog i hele sitt liv. Det sier ikke lite for Førøyene er vel ikke kjent for hot dog's? Sønnen myser skeptisk på sitt valg. Mannfolkene klarer i det minste å spise opp. Jeg brekker meg etter halvgått løp. Ser på klokken at det kun er 20 minutter igjen til avgang. Får ikke langet ut på noen større tur i nasjonalparken på den stunden. Loffer derfor ut for å se et rekonstruert hus 1600-1700 tallet.

Glencoe-huset

Historien om Glencoe-massakren i 1692 har Jim allerede servert. Han er en jævel på skotsk historie fra etter vikingene sa takk for seg. Folkene i Glencoe har alltid vært et gjestmildt folk. De tok derfor vel imot da et regiment regjeringssoldater trengte husrom, mat og hvile. Soldatene koste seg dag etter dag som vel ivaretatte gjester. Den 12. dagen kom det bud fra London-regjeringen om etnisk rensning i traktene de befant seg i. Ordrer er jo til å følge og dermed tok de livet av vertskapet. Slekten MacDonalds av Glencloe på 38 personer, inkludert kvinner og barn, ble maiet ned. Den dag i dag minnes massakren som et tillitsbrudd på ekte skotsk høylandsgjestfrihet. Huset jeg finner like overfor besøkssenteret ble rekonstruert sommeren 2021 etter funn fra MacDonalds-gården. Til forskjell fra svarthusene er dette konstruert av flettet pil og torv. Derfra går jeg inn i skogen og følger et skilt mot en dam. Den menneskeskapte dammen er tørr og under reparasjon. Jeg finner imidlertid Felicity i samtale med et engt lærerpar fra Amsterdam ved piknik-bordet like ved. Nederlendingene er egentlig i ferd med å gjøre oppbrudd, men stopper opp da vi hilser. De har oppfattet at jeg er fra Norge. Der hadde de en makeløs ferie i fjor og nå vil de dele alle sine fantastiske opplevelser med meg. De konkluderer med at det er den dyreste ferien de har hatt ever. 

Loch Achtriochtan uten Harry Potter på kosteskaft

Felicity og jeg må få rumpene i gir så ikke Jim kjører fra oss. De neste stoppene ligger som perler på en snor for nå er vi tilbake i den skotske sivilisasjonen igjen, ifølge han. Vi stopper ved elven Coe like ved munningen til Loch Achtriochtan. Denne vakre dalen tiltrekker seg ikke bare folk med turstøvler og ryggsekk. Deler av den 3. Harry Potter-filmen er spilt inn her ("Fangen fra Azkaban"), noe som tiltrekker seg et stort antall Harry Potter-fans. Et stort antall unge asiater løp rundt til alle kanter med selfie-stenger da vi ankom. Senere har vi photo-shoots og benstrekk ved en elv, do- og kaffepause ved et lite kjøpesenter med skikkelig gammel svart kaffe med pappsmak, før Jim drar oss ut på en slette sammen med et stort skotsk flagg. Gruppebilder skal tas! 

Fjell, torv, lyng og tistel

En siste avstikker blir til Doune Castle som ligger et stykke nord for Glasgow. De som ser mer serier enn meg jubler høyt. Det var her Outlander-serien ble spilt inn. Som flere andre skotske slott har det gått fra å være et kjent strategisk plassert festningsverk til å bli en yndet filmlokasjon. 

Doune Castle uten Outlander-action

Busstasjonen i Edinburgh nås i 18:30-tiden. Vi har da hovudsakelig fulgt A84 i sørøstlig retning mesteparten av dagen. Totalt er 1400 km tilbakelagt på hele rundturen. Typisk etter en gruppetur blir det raske farvel før alle haster hver til sitt, selv om vi har klaffet godt i gruppesammensetning. Jeg er ikke noe unntak. Saler baggen på ryggen og legger i vei til Rose Street. Der har jeg booket en seng på CoDE-Co-Living. Et simpelt hostell tenker jeg når jeg ser beliggenheten i et nordlig innhukk fra Rose Street. Gaten viser seg å være Edinburghs party- og restaurant gate. Ser ut til å være en nattklubb i nabobygget. Skeptisk. Vakter kledd i svart har begynt å innta plassene sine utenfor etablissementet. De ser ut til å bedrive styrketrening de resterende av døgnets timer for det buler sterkt under ytterjakkene. Jeg forsøker å konsentrere meg om kodesystemet til CoDE (tro om navnet er tilfeldig?) for å få åpnet ytterdøren. Jeg har ikke før dratt frem meldingen med min private kode før en ung jente i skotskrutet rødt miniskjørt og tattiser oppover armene, kommer ut døren jeg vil inn. 

-  Husk å taste stjerne først, sier hun hjelpsomt. 

Jeg takker. 

- Jeg glemte stjernen så strevde en stund, legger hun forklarende til før hun er borte rundt gatehjørnet.

Seksmannsrommet er rent, luftig og tomt bortsett fra bagger og små kofferter lent opp langs veggen. De låsbare skapene er så små at de kun tar små håndvesker. Duger til skoplassering, fant både jeg og flere ut. Jeg finner køye nummer 5 i øverste etasje. Det er mer som en hule med eget forheng i fotenden. Det lukter rent og friskt fra sengetøyet og hånddukene som er lagt frem til meg. Hulen min har praktiske små hyller og knagger og mobillader. På hodeputen ligger et par rosa /hvite ørepropper. Jeg konstaterer jeg har alt jeg trenger for en natt, parkerer bagasje og labber ut i gaten. 

Fremdeles sitter den halvspiste hot dog'en hardt i magen, men det har gått syv timer siden den gang. Fristes til å sette meg ned utenfor det som reklameres med å være vaskeekte meksikansk restaurant. Så langt har mine to beste måltider i Skottland vært kinesiske, så kanskje meksikansk også er bedre enn skotsk? Det stemmer på en prikk. Fajitasen jeg får smaker fajitas og Corona'en smaker absolutt Corona og lime. Sånn det skal være. Men betjeningen? Det er noe lugubre greier. De ser ikke meksikanske ut i det hele tatt. Seg i mellom snakkes det hverken spank eller engelsk og langt ifra skotsk /gælisk. Tyrkisk? Jeg flirer for meg selv når jeg hører ordet "inshallah" hyppig i bruk. En av dem ser fliret mitt.

- Har du en fin kveld, spør han meg. 

- Absolutt, ler jeg og peker på det meksikanske skiltet. - Visste bare ikke at "Inshallah" er så hyppig brukt av meksikanere. 

Han ler tilbake. Avslørt. Forteller at de er tyrkere som aldri har satt sin føtter lenger vest på kartet enn Skottland. Men han har et søskenbarn i Bergen. 

- Teller ikke som meksikansk det heller, svarer jeg.

Jeg blir sittende. Tar en Corona til. Prater med noen nederlendinger som slår seg ned ved siden av meg. Nyter den gode kvelds-temperaturen i Edinburgh. Temperaturen her er langt mer behagelig enn lenger nordvest der jeg har vært. Den kjennes nesten meksikansk ut. Eller kanskje tyrkisk?

Fellesrommet (med kjøkken) på CoDE