Edinburgh i øsende regn

Det er morgen, men ingen lys morgen. Utenfor klasker regnet ned på brosteinen høyt der oppe. Jeg drar til side de tunge rutete tweedgardinene bare for å konstatere at de to smale vinduene er for høyt oppe på veggen til at jeg får sett ordentlig ut. Jeg befinner meg praktisk talt i en kjeller i Edinburgh, booket for to netter til ca. 1500 NOK natta uten frokost. Den norske krona har sunket lavere enn jeg trodde og hotellet er mye mer slitt enn det som fremkom av bildene. Det mørke filteppet på gulvet har stivnede søleflekker og baderomsdøren er så smal at jeg må vrikke meg inn sidelengs. Men føner har de, og den er ny. Det skal de jammen meg ha. Det har vært min første natt her av to. Jeg kom sent i går kveld så har ikke sett mer av byen enn spaserturen fra bybaneholdeplassen og hit. 

Nyimpregnerte sko, regnbukse og regnjakke dras på før jeg starter min ferd ut av det såkalte hotellet. Var det til høyre i første sving, så opp en etasje, venstre, høyre, over en bro inn i nabobygget for å så ta heis ned 4. etasjer og videre venstre, høyre? Jeg tenker at det seriøst må finnes flere og nærmere utganger. Jeg finner opp til to, men de er låst og skal kun brukes ved emergencies. Tuller meg totalt bort og må ha hjelp for å komme meg over i riktig bygg. Det med resepsjon og utgangsdør. Hele tre utgangsdører har de fra resepsjonen. Det skal de ha. Jeg har imidlertid nektet å betale over 200 NOK for frokost så kommer meg ned i Market Street, på jakt etter latte og mat. Finner en OK kaffebar med begge deler. Latten er god. Panini'en består av kun hvetemel. Det er som å lefle i seg hvetemel rett fra posen. Brødet eller hva det er, smuldrer totalt opp når jeg angriper det. En liten og enslig illeluktende osteskive og en minimal skinkebit er stukket mellom hvetemelslagene. Ingenting annet. 

- Is all alright? spør jenta som har servert meg.

- Eh, er det mulig å få litt smør? spør jeg i all beskjedenhet. 

Det får jeg. Men det hjelper absolutt ikke. Jeg går i fra 2/3 av hvetemelet og det kan neppe karakteriseres som matsvinn. Matsvinn gjelder vel kun... mat?

Herfra kan det kun gå oppover. Man drar jo tross alt ikke til de britiske øyene for å finne god mat eller godt vær? Noen meter lenger frem snubler jeg over City Art Centre. Her er en stor utstilling over to etasjer med kunst av Peter Hawson. Jeg er absolutt ingen fan av hans bombastiske, voldelige menneskekropper så sparer adskillige pund med å nøye meg med gratisutstillingen i kjelleren. Den som viser landskapsbilder fra Skottland gjennom tidene. Kunne ikke passet meg bedre for jeg er klar som et egg til å pløye utover det skotske landskapet. Retning Hebridene.  

Over gata ligger Fruitmarket. Fra utsiden er det ingen tvil om at det er gamle lagerhaller, men det virker nyrestaurert, hipt og kult. Jeg tror fast på at det er et skikkelig fruktmarked, helt til jeg kommer innenfor dørene. Kommer rett inn i en bokhandel og bøkene handler ikke om frukt, men om kunst. Like ved er det en overfylt kul kafé, men det er aktivitet både lenger inn i lokalene og i etasjen over. Skikkelig moderne kunst i form av stenger, tråder og tau som henger ned fra takene. Må vel påstå at lokalene overgår kunsten. De ribbede gamle lagerbygningene kan bare beskrives med to bokstaver. Rå. 

Litt har jeg lest meg opp på Edinburgh og notater er tatt på en lapp jeg har i lomma. Jeg tar trappetrinnene opp et smau i retning av Royal Mile, selve storgaten i byen og som er nevnt i alle turistguider som et "must". Forget it. Det viser seg nemlig å være Edinburghs svar på Karl Johan. Jeg går spissrotgang mellom sykt mange turister fra alle verdenshjørner, nedover gata til jeg kommer til neste post på lappen. Museum of Edinburgh. Heldigvis et interessant historisk museum i et eldgammelt kvartal av skakke bindingsverkshus. Trapper og gulver knirker sjarmerende mens jeg går fra rom til rom fylt med alt du kan tenke deg. Glass, porselen, klær, våpen, historier om kjente bysbarn, modeller i tre over hvordan Edinburgh har sett ut fra tidendes begynnelse og så mye mer. Jeg studerer til jeg blir lei og tar meg deretter en hvil på en benk i den nydelige kirken like over gata. Canongate Kirk. Jeg lukter spor av vikinger. Kirk er norrønt og betyr nettopp kirke.   

Hele Edinburgh skal beses på til sammen to dager så jeg kan ikke sitte på en kirkebenk i evigheter. Jeg har mer på papirlappen i lomma. Der står det Village of Dean. Et grønt område på Google Maps og på behørig avstand fra Royal Mile og sirkuset der. For å komme dit går jeg gjennom vakre Princes Street Garden. I enden av den ligger nok en kirke som fanger min oppmerksomhet. St. John Episcopal Church. Egentlig er det den gamle kirkegården som fanger oppmerksomheten. Der er det mer liv enn vanlig på en kirkegård. Et stort brukskunstmarked utspiller seg blant gravstøttene. Boden som fasinerer meg mest tilhører ei dame som lager gjenbrukssmykker av defekte smykker, deler av bestikk, klokker, pins og annet krimskrams. Jeg lar meg imponere til kjøp. Jeg tar også en svipptur innom kirken som er helt forskjellig fra den forrige.

I et veikryss åpenbarer det seg en italiensk restaurant som påminner meg at det er lenge siden hvetemels-frokosten. De påberoper seg å ha ekte italiensk mat, men lasagnen jeg får på bordet er mer interessant enn god. Den ligner overhodet ikke noen lasagne jeg har spist tidligere i livet. Minner meg selv igjen på at jeg tross alt ikke dro til Skottland for å finne god mat eller godt vær. Limonade har restauranten imidlertid teken på. Den er veldig god. Med full mage finner jeg frem til Dean Village som ligger ved elven Water of Leith. Området var i sin tid kjent for alle møllene langs elven, og Dean Village var der møllearbeiderne bodde. Arbeiderbostedene er restaurert og dette er i dag en idyllisk bit av Edinburgh. Jeg kommer inn på en sti som går langs elven, Water of Leith Walkway, og følger den til jeg innser at jeg må peile meg tilbake til sentrum. Kaffetørst er jeg blitt også. 

        

Om Skottland ikke er matens mekka så er de på nivå med svenskene når det gjelder "fika". Kaffe og hjemmebakt har de greie på. Jeg får begge deler på lille Poppy Cafe i Stockbridge. Innehaveren selv står og baker små eplepaier bak disken. Ikke så veldig langt unna går jeg overraskende på Circus Lane, en gate full av sjarmerende hus, blomsterkasser og fargerike benker. Jeg har tidligere på dagen forgjeves googlet navnet for å finne beliggenheten, uten resultat. At jeg nå kan vandre gjennom den lille smale gaten er mest av alt flaks. 

Jeg er i sentrumskjernen igjen og leiter opp busstasjonen. Tenker det kan være greit å vite med sikkerhet hvor jeg skal møte for videre ferd klokken 8 i morgen tidlig. Det byr ikke på problem. Er så oppesen at jeg til og med tar en snarvei gjennom et shoppingsenter like ved. Her blir det uventet shopping av t-skjorter på sommersalg. Egentlig har jeg satt gps'en på neste anbefalte sjarmerende gatestump som står notert på lappen min. Fargegata Victoria Street. Lappen begynner å bli rimelig våt og fillete. Gps'en vil ha meg opp i turiststrøket igjen og Royal Mile er ikke å unngå for andre gang i dag. Det er minst like stint i Victoria Street som er en sidegate til Royal Mile. Øyner hele tre turistguider med flokker rundt seg. Jeg flykter videre. Leter etter et koselig sted for en drink, men finner bare brune puber. Lokkes av sekkepiper opp til festningen over byen, men det er heller ikke et blivende sted.

Innser at jeg har gjort nok for en dag og at det er en koselig bar på hotellet jeg bor på. Bartenderne er kjekke og har god greie på Aperol Spritz. Blir sittende lenge mellom tweed-puter og bilder av sauer i alle størrelser.