Blomstrende weekend i Nord Italia

På jobbreise, men likevel ikke. For imellom datasentre i Milano og Genève ligger det en helg som starter midt på fredagen. En helg dedikert nye oppdagelser. Logger av PC, pakker kofferten, sjekker ut fra Hotel the Square Milano Duomo og overlater bagasjen til hotellets varetekt. Strener forventningsfull og fri gjennom glassdørene ut til Milanos travle business-strøk. Målet er å finne en annen side av byen. En koseligere side. En side uten oppstasede travle mennesker, strøkne forretningsbygg, all verdens banker på hvert gatehjørne og Aperol-drikkende turister. Har Milano en slik side?

Min Italia-frelste kusine (som etter hvert burde snakke bergensk) har tipset meg om bydelen Navigli. Bydelen ligger i sør-vestlig retning fra den aldri så berømte domkirken som troner som et berg midt i byen. Bydelen er kjent for sine kanaler. Navigli betyr noe sånt som kanaler som er koblet sammen i et fremkommelig system. Det var kelterne som først begynte å lede vann i bestemte retninger for å få vannet åkrene sine. Så kom romerne med sine eminente ingeniører som riktig fikk satt fart på sakene. Kanalene ble større og flere og ble til en viktig fartsvei for frakt av varer, dyr og mennesker. I gamle tider var målet å forbinde kanalene med Adriaterhavet gjennom Po-elven. Det forble en drøm for plutselig var ikke behovet for kanaler det samme som før. Den moderne tid kom som julekvelden på kjerringa, eller skal vi si italienerne? I dag ligger kanalene der, men åkrene er forsvunnet for lenge siden. Bydelen bærer preg av turisme. Her er et vell av barer og serveringssteder, små nusselige butikker hvor innfødte italienere aldri setter sine bein, og her er et og annet kunstatelier. Jeg følger Navigli Grande et godt stykke før jeg krysser kanalen på en av de små søte broene. Det er noe her som minner meg om københavnske Nyhavn. Spesielt når solen kjemper seg gjennom det tykke skydekket og spriter opp fargene. Kjenner plutselig duften av mat og jeg slår meg resolutt ned ved et bord ved kanalen. Får servert deilig gnocci med tomatsaus, og et glass rødvin. En høvelig lunsj med ditto cappuccino etterpå. Sol i ansiktet, god bok. 

Like etter kommer en styrtbyge. Jeg letter på rumpa og beveger meg nordover igjen. Setter kompasset på Sforzesco-slottet uten å ane hva det egentlig er. Har ikke hatt tid til å lese meg opp på noen ting. Underveis snubler jeg over andre severdigheter. Som St. Ambrogio basilikaen, en av Milanos eldste romersk-katolske kirker. Grunnsteinen ble lagt i år 379, men ble ikke ferdigstilt før 700 år senere. En bråte kristne martyrer henrettet av romerne på 300-tallet, ligger gravlagt her. Jeg undres over gamle bueganger malt i osmanske farger og stil, men som arkitektur for øvrig er det nok en sammensmeltning av alt arkitekten syntes var fint og flott å se på. 

Sforzesko-slottet ligger i et noenlunde stille kvartal. Så rolig som det kan forbli i Milano og det fordi det ligger i den gigantiske parken Sempione. Her skulle jeg gjerne hatt mer tid, men jeg har et tog å nå senere i kveld. Nøyer meg derfor med å rusle rundt og gjennom selve slottet som viser seg å egentlig være en festning fra 1400-tallet. I dag inneholder festningen et vell av museum og kunstgallerier. Her er blant annet museum for musikkinstrumenter, arkeologisk museum og egyptisk museum. Jeg må forlate alt usett. Tråkler meg tilbake til hotellet mellom paraplyer og høye hæler i den chice bydelen Brera. Den er kjent for de store motehusene. Gatene her er ryddige og koselige selv i våt tilstand.

Sentralbanestasjonen ligger i norsk gåavstand til hotellet, men jeg bestiller likevel taxi. Beina har fått nok av asfalttråkking og jeg har tross alt litt å bære på. Italias koseligste taxisjåfør plukker meg opp og vi blir grundig kjent. Det er nemlig et eneste stort trafikk-kaos i sentrum. Jeg kunne egentlig ha gått frem og tilbake et par ganger på den tiden det tar å kjøre. Da ville jeg imidlertid ikke lært noen verdens ting om hvordan man lager gnocci, ei heller fått nærmere kjennskap til fasistisk arkitektur. Eller fått vite at antall turister i Milano hittil i år (mai) har oversteget hele 2019 som er siste pandemifrie år å sammenligne med. Folk er definitivt lei av å sitte hjemme å glo. Jeg skjønner det med antall turister når jeg baner meg gjennom den megastore, bombastiske jernbanestasjonen. Det er nesten ikke fremkommelig for ryggsekkturister. Lokaltoget til Domodossola er også pære fullt. Jeg finner det på et lite sidespor og får presset meg ned på et minimalistisk klapp-sete i sykkelvognen. Alle synes å ville ut fra storbyen for helgen.

Etter en liten time på toget får jeg øye på Lago Maggiore, en av Nord-Italias innsjøer. Storsjøen ville den blitt kalt på norsk, men den er hakket mindre enn Gardasjøen. Jernbanesporet følger bredden av sjøen, til min destinasjon som er lille Stresa stasjon. Triller kofferten frem til mitt hjem for de neste to dagene: Hotel du Parc. Det er et slikt gammeldags familiedrevet hotell som er proppfullt av personlighet og sjarm. Der jeg får omvisning, gratis kaffe og resepsjonistene husker romnummeret mitt bedre enn meg selv. Vakker storstue med mønstret tapet og fargerike Murano-lysekroner i glass, hjemmebakte kaker, blomstrende hage og utsikt over byen som ligger i skråningen nedenfor. Jeg får sågar rom med balkong ut mot hagen. Sulten har meldt seg så jeg tar meg bare tid til en rask titt. Flyr så nedover en av de få sentrumsgatene for å finne noe å spise. Vertinnen har merket av de beste spisestedene på et sammenbrettet papirkart.  

Tar meg ikke tid til å ligge frempå lørdags morgen. Øyhopping i Lago Maggiore venter. Jeg har valgt meg ut Isola Madre og Isola Bella, men det viser seg at jeg har fått Isola Superiore på kjøpet. De to førstnevnte er kjent for sine slott og eventyrlige hager. Isola Superiore har jeg ikke hørt om, men skipperen sier at det er en alldeles strålende øy for lunsj. Han har helt rett. I tillegg er det en hel liten vakker by der, med trange gatesmau, nydelig liten fiskerhavn, pastellfargede hus, utsikt over vannet. Jammen er det ikke litt blomster også her. Før min lunsj på Albergo Ristorante Belvedere med et kjølig glass rosèvin, går ferden til den største av øyene: Isola Madre. Omtrent hele øya er en eneste stor botanisk hage med hvite påfugler spankulerende rundt. Her ligger også Palazzo Borromeo, bygget i 1590. Foruten vakre rom med eventyrlig utsikt, er her også et dukkemuseum med eldgamle tredukker til dukketeater. De store scenene viser tydelig at dukketeater var en forlystelse uansett alder. Til sist utforskes Isola Bella som er delt mellom det som har vært en pastellfarget fiskerlandsby, nå nedrent av turister, og et enda større palass, også en gang tilhørende greven av Borromeo. Glemte jeg å nevne hagen? Den har vært vist i flere hageserier på NRK, men er vel om mulig enda vakrere i virkeligheten. Jeg pløyer meg gjennom absolutt alt på øya, men ikke før jeg har hatt kaffe, kake og vin på den lille ferjekroa midt i landsbyen.

Alle mine medpassasjerer har forlatt øya for lengst når jeg sier meg fornøyd med oppholdet. Jeg har helt glemt avgangstidene som ble ropt etter meg når jeg gikk i land, men håper og tror at det er en avgang til før båtene slutter å gå for dagen. Det har jeg heldigvis rett i. Vel i land i Stresa velger jeg å gå i motsatt retning enn der jeg kom fra. Rett før de store, fasjonable hotellene finner jeg en park med en liten restaurant. Der blir det et glass Aperol Spritz på dama, sammen med en hel bråte brødbiter med deilig pålegg. Servitrisen påstår de følger drinken så her er det bare å gafle innpå. Nyter dagens siste maisolstråler, leser litt, og finner ukjente gater tilbake til Hotel du Parc.

Neste dag rekker jeg se enda litt mer av Stresa. Det finnes vakre hus og hager også her, ikke bare ute på øyene. På torget nytes også et siste gnocci-måltid på denne Italia-turen. Så er det bare å plukke opp kofferten og begi seg til Stresa stasjon. Tre timer unna, på den andre siden av Alpene, ligger Genève med noen datasentre og kjekke kollegaear som jeg ennå ikke kjenner. Helgen drar seg mot slutten.