Slutten på eventyret
Resten av gjengen min har også i dag inntak av morgenkaffe i de øvre gemakker. Vår siste eksotiske frokost inntas ved langbordet hvor de franske familiene kommer og går. Vi blir sittende lenge å nyte for vi skal nemlig ingenting. Det nederlandske paret, Marja og Geert er like stabile ved bordet som oss og vi rekker å bli godt kjent. De bor i tårnhuset rett overfor stranden. Et tårn som kunne vært tatt rett ut fra Kardemommeby. En blanding mellom fyrtårn og minaret. Det inneholder kun en leilighet. Kul, men litt upraktisk. Bad og toalett ligger nemlig helt øverst. I fyrlykta. Utsikten fra doskåla er trolig upåklagelig.
Vi pakker og stabler bagasje der vi blir anvist. Suser litt rundt men legger så i vei i samlet flokk til den kjekke dollar-baren jeg oppdaget sammen med Alishia og Marcus i går. Der er kaffen adskillig bedre enn gratis-kaffen vi lager selv på en billig kaffetrakter på Utupoa. Blir sittende til det er tid for lunsj hjemme på loftet. Resten av dagen går til strandturer, plasking i bassenget og avslapping. På stranden får jeg øye på Marja og Geert som legger ut på seilas i en liten og utrolig vakker dhow. Jeg og en av det østerrikske damene løper ned for å ta bilder og vinke god tur.
Den eldre østerrikske dame-trioen har holdt seg for seg selv. Ingen vet noe særlig om dem. De har spankulert utilnærmelige rundt i tilnærmet identiske fargerike bohem-strandkjoler og solhatter. Gråhåret og slanke. De har hatt sin egen østerrikske ende av middagsbordet, har aldri vært tilstede under frokost og lunsj har de tatt for seg selv ved et eget bord i hagen. De har ikke invitert til konversasjon hverken med nordmenn, franskmenn eller nederlendere. På tomannshånd med en av dem ser jeg mitt snitt til å få brutt den barrièren. Dama overraskes av at vi er nordmenn.
- Vi trodde dere var engelske, ler hun stille. Norge er jo så utrolig mer eksotisk og spennende!
Jeg undres over at noen ikke kan se forskjell på nordmenn og briter men vi har jo pratet engelsk med de andre gjestene og personalet. Gen-materialet mitt er dessuten 31% britisk /irsk /skotsk.
- Vi er på Zanzibar en tre måneders tid. Hjelper en fjerde venninne med å restaurere og dekorere et lite gjestehus som hun var gal nok til å kjøpe inni Stone Town, forteller dama som nå er ytterst meddelsom.
Jeg undres for ingen av de tre ser ut som håndverkere. Hun forteller at de er kunstnere. To billedkunstnere og en pottemaker. Hun forteller om alle problemene de har støtt på. Som at arkitekten hjemme i Østerrike ikke kjente til hvordan hus må bygges på Zanzibar og de har måttet snu om på hele rom-inndelingen og layout av huset på grunn av praktiske ting som vann, elektrisitet, osv. Hun får det til å høres ut som om det er Zanzibars feil, ikke arkitekten. Nå var de så dritt lei støv, skitt, elendige håndverkere og annet mas i det forferdelige Stone Town så de tok noen dagers ferie så langt bort de kunne komme. Her, på den andre siden av øya. Jeg trøster henne med at det nok blir bra til slutt.
Det blir et helt lite eventyr å få betalt for mat og opphold. Det er kun Joyce som kan ta imot betaling men hun har fokus på alt annet enn penger. Første gang jeg vifter med kortet ber hun meg komme tilbake fordi hun ikke har fått lagt sammen summene. Andre gang har hun ikke tid. Hun forsøker å få noen til å avlive en katt med langt fremskredet kreftsykdom. Hun vil ikke betale masse penger til en veterinær for å avlive en eierløs katt. De muslimske naboene grøsser ved tanken på å ta livet av noe som helst med mindre det skal spises eller sykdommen er smittsom. Ved tredje betalings-forsøk prioriterer hun å prate meny med kjøkkenpersonellet. Fjerde gang kommer hun så langt at hun taster inn beløpet i betalingsprogrammet. Det stopper der. Hun lurer på om jeg ikke kan skrive inn alle detaljer selv før jeg drar kortet. Jeg får overlevert hennes lille laptop med arabisk tastatur, så stikker hun. Heldigvis er det latinske bokstaver under de arabiske, men utrolig små. Det tar tid, men jeg får betalt og skrevet ut kvittering til meg selv. Jeg undres om hun sjekker om jeg virkelig har betalt.
Klokka nærmer seg avgang og en sjåfør som ikke kan engelsk dukker opp til avtalt tid. Koffertene må vi selv få ned trappene og ut. Sjåføren ville heller aldri dukket opp om jeg ikke hadde spurt Pete om å fremskynde tiden med en halvtime. Det viste seg at han hadde glemt å bestille. Utupoa er et fantastisk sted men personalet er så utrolig lite "på". De er så absolutt ikke av det hjelpsomme og smilende slaget som vi har truffet over alt ellers på øya. Her er det kun den unge flinke kokken som faktisk smiler.
På flyplassen blir det bom stopp. Skjermene viser 2-timers forsinkelse på flyet vårt til Dar es Salaam. Det betyr at vi ikke vil nå flyet videre derfra. Selskapet heter noe så lite treffende som Precision. Dama i innsjekkingen beroliger oss med at det står feil flyavgang på skjermen. Det er forsinket men ikke så mye og vil trolig nå neste fly. Håpet daler da vi får beskjed om at bagasjen må tas ut og sjekkes inn på nytt i Dar es Salaam. Alexander treffer på tre svensker som reiser med et reiseselskap og som skal videre med samme fly til Amsterdam. KLM har oppgitt at vi er totalt 25 personer som sitter og dingler på lille Zanzibar lufthavn som skal videre til Amsterdam. De vil vente til vi kommer.
I Dar es Salaam ledes vi foran alle køer. Det går så raskt at jeg ikke får tatt ut vinterklær og sko fra kofferten. Den som ankommer Gardermoen i pudderrosa høyvannsbukse og med nakne føtter i åpne sandaler er meg. Det ble noe bisart å gå ned en isete flytrapp i kuldegrader og trippe seg inn til terminalbygget. Heldigvis kom koffertene med samme fly som oss så jeg slapp å dra like til Tøyen i sommerantrekk.
Alle er enige om at det hadde vært en fin tur. I alle fall tør ingen klage til turoperatøren. Meg.
Kommentarer
Legg inn en kommentar