Utopiske Utupoa

Ny morgen med deilig frokost omtrent på stranden. Vår siste på African Paradise. Vi bruker lang tid. Nyter. Tar en siste lille tur på stranden. Så er det bare å pakke snippesken og gjøre seg klar for avgang. Ta en hjertelig avskjed med fantastisk gjestfritt vertskap og personale. Pia har ordnet transport for oss til neste base: Utupoa utenfor Matemwe som ligger halvannen time kjøring unna. På det nordvestlige hjørnet av Zanzibar. 

Vi ber sjåføren stoppe allerede i Paje. Noen av oss er rimelig tomme for cash i et land der man ikke kommer noen vei uten 10.000-sedler. Stopper ved første minibank som er i ustand. Stopper ved andre minibank som er tom for penger. Stopper ved tredje minibank som også er tom. Stopper ved fjerde og siste i Paje. På en bensinstasjon. Det er lang kø foran minibanken, noe som for så vidt er et lovende tegn. Det er ikke mye annet å foreta seg i en lang kø enn å prate med andre som også står i køen. Som de to unge jentene foran meg. Vi står og skravler i vei på engelsk om vær og vind og erfaringer og reiserute på øya. Når køen er blitt adskillig kortere kommer jeg på å spørre hvor de er fra. Uddevalla og et "lite stelle uppi Norrland". Det er på tide å gå over til et annet språk. 

Så bærer det omsider i vei på ordentlig. Ført rett vest til cirka midt på øya og der øyas største veikryss befinner seg. Så velger sjåføren veien mot nord. Bwejuu og Paje ligger nemlig på en stor kul av en rumpe ut i havet, så det er ingen kystvei nordover før vi har kommet oss et godt stykke avgårde. Terrenget er fremdeles paddeflatt men skifter mellom store jordbruksområder med åkerland og uregjerlige buskområder. Når vi tar ut mot kysten er det umulig å se havet. Det er skjult av lange gjerder og vegetasjon. 

Så er vi der foran en stor rusten port med fargerike bokstaver som danner ordet Utupoa. En mild, vakker eldre kvinne tar oss imot. Hun heter Joyce og er innehaver at det lille hjemmekoselig hotellet. Vi setter oss ned ved inngangspartiet av hovedhuset på det som er et eventyr av en eiendom, bestående av koselige uterom og flere små bygg. Joyce forteller om stedet og hvordan ting fungerer. Og hun forteller om seg selv. 

Joyce er fra Kenya. Hun og hennes britiske ektemann, Tim, kom tilfeldigvis innom i 2012, forelsket seg i stedet og endte opp med å kjøpe det som et feriested for familien. Et rolig sted å trekke seg tilbake til etter hektiske år i Midtøsten. Jeg vet ikke hva som har skjedd siden da, men Joyce er nå tilsynelatende alene og Utupoa er blitt et bemerkelsesverdig personlig eventyr av et lite hotell. Tim, som er pensjonert pilot, er bosatt i Kenya. De to voksne døtrene, oppvokst i land som Qatar, Dubai, Oman og Bahrein føler seg mer som arabere enn kenyanere eller briter. Den ene, guttejenta Robbie, er kunstner bosatt i Saudi Arabia. Den andre er på jakt etter sine kenyanske røtter men bosatt i London. Vi snakker om en familie som er verdensborgere og vant med å skape et hjem der de til enhver tid befinner seg. Hudfarge, folkeslag og nasjonalitet er ikke tema. Pass og landegrenser er kun er trivialitet. I de to neste dagene er vi en del av Joyces familie i dette hjemmet som bærer preg av et levd liv og kultur-sammensmeltning. Afrikansk, swahili, arabisk, persisk og en smule britisk imperialisme. "Out of Africa" med Meryl Streep og Robert Redford står i hylla.

Vi blir tatt med til en bygning i bakhagen. Her får vi tildelt tre rom kalt Sultani, Kijiji (liten landsby) og Ngalawa (tradisjonell robåt). Alle vakkert innredet og med afrikanske møbler, brukte bøker, fint sengetøy, private nostalgiske bilder og vakre lampetter. Mens vi venter på lunsj får vi tid til å innlosjere oss og se oss litt om. Lunsjen inntas i loftsetasjen av hovedbygget. Herfra er det ingenting å si på utsikten. Veggen mot havet er åpen med sikt over bassengområdet i hagen, sandstrand og brusende bølger. Hele stedet oser av fred. 

Ettermiddagstimene går nettopp til fredelige sysler. Lesing fra en av de mange sitte og ligge gruppene plassert i hage og ved stranden. De går til svømming i varmt hav og et noe kjøligere bassen. Det blir rusleturer langs havet. Rolige timer passer fint for flere av oss har begynt å kjenne på feriemager. Tarmene har fått litt annet gods å jobbe med enn det de normalt har i det kalde nord. 

Til middag samles alle gjestene ved et fargerikt langbord på terrassen på hageplan. Vi forsyner oss selv av nydelig swahili-mat fra skåler og fat. Prater. Blir kjent med de som sitter nærmest. Her er hygge og samhold på flere tungemål.