Simba hvor?

Verdens deiligste swahili-frokost serveres av verdens herligste betjening og inntas til verdens skjønneste strandutsikt. Eller? Hva har skjedd med havet? Det befinner seg langt der ute et sted. Det er lavvann og havbunnen ligger halvveis bar en halv kilometer eller så utover. Det er massevis av folk der ute. Alle fra landsbyen og alle har fokus nedover. Her sankes det noe. Det skal ses nærmere på etter frokost. Nå venter et stort fat søt sydlandsk frukt til hovedrett, sinnssykt gode amerikanske pannekaker til mellomrett og så omelett til slutt. Alt servert til friskpresset mangojuice, tyrkisk kaffe, engelsk te og Americano. 

Vi er overstadig mette når vi følger Pia inn for å finne vadesko som passer. Hakim viser opptak han har lagt ut på YouTube av hva interessant vi kan se der ute. Han peker ut den enkleste ruten å gå. Den skimtes som en slak ess utover i det grunne vannet. Så er det bare å begi seg i vei. Først gjennom et område med sugende våt finkornet sandbunn som halvveis oppfører seg som kvikksand. Vi må nå og da bruke krefter på å få med en fot. Av og til lete etter en vadesko som ikke følger foten opp igjen. Så blir det faste sand under beina, vann til opp på leggen, litt stein, korall og tang på bunnen som små akvariefisk piler inn og ut og mellom. Her er også gress. Sjøgress som blir stelt og høstet av lokale kvinner. Sjøgress bidrar ikke bare med å rense havet. Det har også mange andre bruksområder. Det spises blant annet som helsekost og i sushi, det blir brukt som bestanddeler i kosmetikk, hudkremer og såper, og i tørket tilstand blir det brukt til å flette tepper, kurver og brikker. Vi treffer barn som fanger små akkar, ungjenter som har plukket bøtter med små hvite skjell som skal spises. Vi studerer merkelige sjøstjerner og forsøker å unngå nærkontakt med de små mørke stikkende "kråkebollene". Lenger ute, i nærheten av revene, fiskes det. Det er så grunt at det omtrent kan vades ut til revene. 

Tilbake til vårt lille hotell er det å få skylt av seg sand. Ved trappen fra stranden til terrassen henger det en rad kraftige malerkoster til å børste av seg det verste før vi entrer huset. Kostene er ikke av typen Jordan men effektive likevel. Ungdommen stikker ut på vandring mens jeg finner frem lesestoff for å riktig nyte tilværelsen. Like etter kommer Anne og Richard og jeg blir sittende å prate med dem. Vi spiser lunsj i sammen. Den yngre generasjonen kommer tilbake. De bestiller også litt å spise for den lokale restauranten de hadde forsøkt seg på i landsbyen hadde vært en fiasko av det store.

Alexander og Marcus begynner å snakke fotball. Det går viktige kamper i kveld. Kamper som absolutt bør ses selv om vi sitter på stranda i en liten landsby på Zanzibar. Alishia får tips på tyrkisk fra vertskapet. Det finnes en restaurant Simba nærmere Paje. Der pleier de sende fotball på storskjerm. Med det kulturelle fotballeventyret fra Stone Town friskt i minnet bestemmer vi oss for å legge ut på en fotballturné hele gjengen. Spør om Anne og Richard vil slå følge, men det vil de ikke. De kan umulig være fullblods engelske som ikke liker fotball. 

Alexander får lokasjonen plottet inn på MapsMe. Vi legger i vei gjennom landsbyen hvor vi krysser mellom frittgående kyr i veien med kupler på ryggen. Beboerne smiler og hilser jambo. Ungene vinker og vil ha kontakt. Like etter vi kommer opp i hovedveien mot Paje og der ligger Simba. Alexander rister hardnakket på hodet, vifter med telefonen og kart. Vi er ikke en gang kommet halvveis avgårde, bedyrer han. Det står likefullt Simba på skiltet og under teltduken i baren er det skjerm med fotball. Riktig Simba eller ei, Marcus og Alishia er såre fornøyd for det er Manchester United som spiller. Vi er alene på stedet utenom betjeningen som kommer med en rikholdig drikkemeny. 

Etter en liten stund ankommer det en noe underlig figur. Sjaskete i kroppen, Hawaii-skjorte, kakishorts, store rosa solbriller, halvlangt megablondt hår. Middelaldrende. Sveitser. Han er ingen hvilken som helst turist. Han eier stedet. Forteller at det skal være filmkveld her etter kampen, men er på tilbudssiden. Vi kan få se neste kamp i en av de tomme leilighetene her på ferieanlegget. Vi nikker men lar tilbudet gå forbi. Er ikke så hipp på å sitte innendørs i fint februar-vær. Sveiseren går i baren, tar et par stive drinker før han plasserer en pottehjelm på hodet og drar avgårde på en megakul sjøgrønn Vespa av den gamle sorten. Vi har alt lagt merke til samlingen av Vespa klubb-bannere som henger på veggen bak oss. Så dukker det opp en pratesyk og kontaktsøkende seksåring. Mulatt av utseende. Han har følge med en sort kvinne i Simba-teskjorte som resten av betjeningen er bekledd i. Vi har allerede tippet at lille Joel er sønn av innehaveren, mens jeg er så blåøyd at jeg tror kvinnen er moren. Joel benekter. Den relativt unge kvinnen er bestemoren. Hvor ung er da moren? En mor som bor et helt annet sted. 

Kampen er lite spennende (i alle fall for undertegnede) og da den er over går vi for å finne riktig Simba. Den med tyrkiske eiere. Vi går og vi går. Passerer en lokal fotballpub hvor Marcus svinger innom for å sjekke kamp og å forhøre seg. Stemningen er megahøg men kampen som vises er totalt uinteressant for de norske fotballentusiastene. Det er et afrikansk oppgjør. Vi labber videre etter Alexanders GPS. Er like i utkanten av Paje når vi dilter etter han der han skrår over veien, inn i et buskas, forbi en sikkerhetsvakt og inn i restaurant nummer to ved navnet Simba. Et virkelig koselig sted men uten snev av både tyrkiske eiere og fotball. Her finnes ikke skjerm i det hele tatt, noe også bekreftes av den enslige servitøren. Sulten vinner over fotballinteressen og vi setter oss ned for å spise i den nesten tomme restauranten. Maten er god. Treffer ikke helt på den Sør-afrikanske rødvinen.

Så er det å labbe strekningen tilbake i sporadisk gatebelysning. Like etter den lokale fotballpuben tar vi nedover til stranden for å følge den tilbake. Stemningen og gleden er like stor blant fotballentusiastene, men nå har de gått over til å grille. På stranden er det mørkt men uten lysforurensning lyser en megastor stjernehimmel opp tilværelsen for oss. Og Alexander. Han er alltid beredt og har med hodelykt.