Piller og dans

Utupoa har fantiske senger. Min var i alle fall fantastisk og jeg sover utrolig godt. Står opp og finner de andre i avslappende posisjoner og med kaffekrus i hånden i loftsetasjen av hovedhuset. Alle unntatt Gunvor. Hun er kvalm og uggen. 

Frokost bestilles og den består av eksotisk frukt, valgfri omelett og noen utrolig gode, myke brød på størrelse med små rundstykker, stekt i smult. Minner meg om brød jeg har fått på de Amerikanske Jomfruøyene. Her kommer og går flere av de franske familiene som vi spiste middag sammen med i går. En fransk alenemor kommer også til med sin 10 år gamle sønn. Han snakker pære dansk og moren bekymres over at sønnen er mer dansk enn fransk etter flere år bosatt i København. 

Det er stadig noe nytt å lære. For eksempel om piller og franskmenn. Bordbesetningen bekymrer seg like mye for Gunvor som vi gjør. De forundres over at vi ikke har fått utlevert en pillepakke til bruk i tropene,  av legen ved utreise. Vi undres på hva det er. Chloé, mamma'en i København ler høyt og sier at det er en fransk greie. I Norden er vi edruelige når det gjelder piller. 

Teorier om hvorvidt Gunvors kvalme er en bivirkning av malariatablettene eller ikke diskuteres rundt bordet. Jeg var utrolig kvalm i flere dager forrige gang jeg gomlet slike tabletter. Det dras en konklusjon om at helsevesenet i Norge er totalt utdatert for hvorfor spiser vi malariatabletter på Zanzibar? Her har ikke vært en malariamygg siden nitten-pil-og-bue. Forekomsten av malaria ligger på under 1%. Nettopp. To uker tidligere hadde jeg argumentert med legen på Reiseklinikken om nødvendigheten av malariatabletter. Legen holdt standhaftig fast på sitt til tross for at jeg viftet med en nylig WHO-rapport som fortalte akkurat det vi nå blir fortalt av franske, østerrikske og nederlandske reisende. Det er ikke malariamygg på Zanzibar. 

Lille, kvikke Jade vet råd. Hun slenger sin franske standard medisinpakke for tropiske strøk på frokostbordet. Den er ikke liten. Vi blir sittende å glo på en plastposer inneholdende gud vet hvor mange ulike pillebokser og pilleesker. Pakken er på størrelse med en halv norsk handlepose. Her er alt for hva som helst som kan ramme deg i tropene utenom malaria for hvem spiser slikt når det er totalt unødvendig? Hun langer over et par brett piller til Alexander. Et for feriemage og et for kvalme. Gunvors frokost er sikret sammen med bananer og cola. Hun kommer seg opp i løpet av dagen og tusler rundt fra day-bed til day-bed. 

Morgenfuglene fra Rogaland hadde en vandring langs stranden allerede før frokost. Nå vil de på tur igjen og jeg slår følge. Vi vil ta en kikk på landsbylivet. Finner raskt ut at det ikke er så mye å se for denne landsbyen er både mindre og langt roligere enn Bwejuu i sør. Her er hverken kyr eller fotballfans. Ser ikke barn reke rundt mellom husene en gang, kun et par-tre kvinner som sitter utenfor et hus og rensker grønnsaker. Ingen strålende latter og jambo her omkring. Det har også slått oss hvor gravalvorlige, lite tilstedeværende og lite serviceminded betjeningen på Utupoa er. Det er noe som mangler her. Vi får uansett strukket på beina og kjøpt oss litt vann i en vaklevoren bod ved hovedveien. 

Langs stranda dumper vi borti Don Carlos. Han er en av de mange masaiene som har trukket hit fra fastlands-Tanzania det seneste tiåret. Masaiene er opprinnelig nomader og kvegeiere, men beiteområdene for dyrene blir stadig færre. De er på stadig jakt etter nye måter å opprettholde livet på. Å selge hjemmelagde smykker av bein, skjell og fargerike perler, nydelige sandaler og tre-figurer til turister med schilling i lomma er en ny inntektskilde. De går langs strendene og har butikken sin i røde masai-tepper som de brer ut i sanden. Det blir handel med Don Carlos før kaffe og avkjølende pils på en koselig strandbar. De tar betalt i dollar så langt fra billig eller local. 

Lunsjen blir derimot local. Det vil si lokal pizza. Den minner om ustekt Grandiosa. Ber om at den stekes litt mer men merker ikke forskjell etter 15 minutter til i ovnen. Vi har allerede sittet der halve ettermiddagen og bortsett fra fransk/danske Chloé med sønn, er vi eneste gjester. Her er koselig nok men ytterst pole, pole. Så saktegående at vår norske tålmodighet blir satt på ekstrem prøve. 

Tropisk slaraffenliv og bading, det er det ettermiddagen fylles med. Middag ved samme langbord som i går. Joyce står i nydelig rød svingende 50-talls kjole og inviterer til afrikanske rytmer og dans på en av resortene i nærheten. Det er fast prosedyre hver tirsdagskveld. De fleste er kjedelige og forsvinner hver til sin kant. Chloé med sønn, Jade og jeg slår imidlertid følge med Joyce bortover stranden under en tindrende stjernehimmel. Bandet er bra, det svinger og jammen blir det både dansing på bassengkanten og ditto cocktails. Jade spanderer. Er det tirsdag så er det tirsdag, sier hun med utpreget fransk aksent.