Krydder, krydder

Abdul dukker opp før vi har svelget unna frokosten. Mannen er altså til å stole på og tvilerne i familien puster lettet ut. Bilen er ikke så flott som forventet, har et kranglevorent sete men rommer oss alle. Mama i forsetet. De bak meg leter etter sikkerhetsseler men får beskjed fra sjåfør Abdul om å ikke stresse. Pole, pole. Det er ikke påbudt med sikkerhetsseler for andre enn de som sitter i forsetet så det blir ingen bøter, beroliger han. Han synes ikke å forstå at det hadde vært greit med sikkerhetsbelter av andre grunner. 

Vi legger i vei gjennom den nyere delen av Zanzibar City og landsbylivet tar deretter over. Det er mye å se. Møbelbutikker og verksteder omtrent ute på gatene, rørleggere, klesmarkeder og småelektrisk. Nytt og brukt. Fargerike fruktboder. Fargerike mennesker. Palmer og andre eksotiske trær. Bananplantasjer. Trær med cashewnøtter. Et virvar av bolighus. Bølgeblikkskur, grå murhus, malte murhus og hus av leire og jord. Her er syklende, gående og kjørende som deler på veien. Her er veldig mye å se underveis til krydderfarmen. 

Mye av det vi får øye på kommer fra Kina eller er finansiert av Kina. Alle skolebusser og de fleste andre busser bærer kinesiske skrifttegn. Så er det altså sant det vi hører i media. Afrika er i Kinas hender. Kjøpt opp. Jeg bemerker det for Abdul. Han nikker, smiler og peker stolt på en ny fornøyelsespark vi kjører forbi. Finansiert og eid av et kinesisk selskap. Forteller at parken først nå har begynt å ta inngangspenger. I oppstartperioden var det gratis adgang. Han forteller stolt videre om forretningsbygg og fabrikker. Alle kinesiske. Jeg spør hva han synes om all denne kinesiske innflytelsen. Svaret hans er slett ikke som forventet. Han og alle han kjenner er glad for at noen endelig legger igjen penger i landet, bygger bedre infrastruktur, sykehus og arbeidsplasser. Alt dette fører til en bedre levestandard for folk flest. Skal de ikke være glade for det? Hva vet vel jeg. Vestlig media er sjeldent positive i sin fremstilling av ikke-allierte. 

 

Det siste stykket frem til krydderfarmen går nærmest offroad. Så er vi der. Stopper like bak en landsby. Der hilser vi på Solomon som skal være vår unge men kunnskapsrike guide. Med seg har han en noe yngre assistent med kniv som ikke snakker særlig engelsk. Abdul ber om å få resten av pengene og forsvinner. De mest skeptiske av oss innser at vi har betalt en stor sum penger for å bli overlatt til kidnappere med kniv midt ute i bushen. Jeg holder meg til Abduls versjon om at han skal kjøpe lunsj til oss. Vi dilter etter våre kidnappere lenger innover i bushen. 

Krydderfarmen synes uendelig og det samme gjør antall arter krydder og eksotisk frukt. Det hele er i landsbyens kollektive eie. Jeg kjenner kun igjen bananer, kokosnøtter og får i tillegg ti poeng for å gjette riktig på sitrongress. Favorittrestauranten i Oslo heter Lemongrass så ikke så vanskelig. Gunvor scorer absolutt høyest i arts-quiz'en som Solomon legger opp til. Hun påstår hun har vært medisinkvinne i et av sine tidligere liv og det er nesten så vi begynner å lure. Til og med Solomon synes imponert. Det han ikke kan om vekstene rundt oss er ikke verd å vite. Hans følgesvenn med kniv løper rundt og henter eksemplarer av krydder og frukt som vi kan studere på nærmere. Holde i hånden, lukte, smake og sågar smøre oss inn med. Mot slutten er vi alle oversminket i ansiktet, dekorert med stjernefrukt og har knall oransje fingrer etter nærkontakt med fersk gurkemeie. Vi slipper heldigvis å lukte på en merkelig formet frukt som visstnok kan stinke fryktelig bæsj. 

Underveis treffer vi noen av landsbybeboerne. Smilende unger løper rundt og leker. Roper jambo etter oss og vil ha kontakt. Voksne utfører arbeid mens vi treffer flere yngre guider med turister på slep. Mot slutten får vi sett hvordan det klatres i steile kokospalmer og vi får hver vår nøtt med sugerør som leskedrikk. Ikke nok med det. Han med kniven kan sine saker. Han har flettet blomsterdekorerte slips og kongekroner til Marcus og Alexander mens vi damene får dronningkroner og håndpynt. Det blir fotografering og så kommer det plutselig en liten butikk ut av skogen. En mann selger lokalproduserte såper, oljer og parfymer. 

Tilbake til utgangspunktet blir det servert enkel lunsj i en paviljong uten vegger. Vi sitter på gulvet og hover innpå deilig krydret ris, salat og grillet King Fish. Det er ubeskrivelig godt. Etter måltidet kommer frukt. Masse eksotisk fargerik søt frukt. Vi må be om nåde. Klarer ikke mer. Vagler tilbake til Abduls bil etter å ha lurt oss unna kjøp i krydderboden. Ferden går videre til Maruhubi Palace men med en person mer i bilen. Solomon. Han sies å ha kunnskap om mer enn krydder. Han kan også mye om de omanske sultanene som har herjet øya. Abdul har kapret han som guide. 

Maruhubi Palace ligger i ruiner og har gjort det siden en storbrann i 1899, kun 17 år etter ferdigstillelse. I dag står en del vegger og elegante søyler igjen  av dette som sies å ha vært et av de aller vakreste sultan-palassene på Zanzibar. Hammamen (badene) med sine vakre buede tak står der også. Palasset ble bygget i korall og tre etter ordre fra Sultan Barghash bin Said som regjerte fra 1870 til 1888. Han var særdeles glad i kvinner og trengte et sted å oppbevare sin ene ektevidde kone og sine 99 konkubiner. Sultanen selv var bare gjest i palasset for han hadde et annet palass i Stone Town. Det er fjernet fra jordens overflate. Maruhabi Palace var altså et harem og lå beskyttet bak høye murer. Innenfor murene var det anlagt en hage etter inspirasjon fra England, med fontener, basseng og vannspeil. Det skal ha vært et riktig vakkert sted og er det sågar som en gammel ruin. 

Solomon peker mot havet og vi oppfatter at kysten er like ved. Tar en rusletur ned på stranden som er havn for fiskebåter og hvor det også er flere dhow'er under bygging i ulike størrelser. Det synes å være flere dhow-verft på Zanizibar enn i Oman. Der har jeg kun sett et og det gamle yrket holder på å dø ut. På sørsiden av stranden vokser det en grønn frodig skog ut i havet. Mangrove.

Solomon forlater oss i et veikryss utenfor Zanzibar City. Vi hopper av utenfor hotellet i Stone Town. Det har jaggu blitt valuta for pengene for det er langt utpå ettermiddagen. Det eneste vi mangler nå er kaffe og aircondition. Vi vet om en kaffebar på hjørnet. En av vestlig utseende. Der finner vi begge deler i tillegg til ostekake. Etterpå tusler vi til hotellet for en kort siesta men jeg blir liggende etter de andre. Går på en treskjærer som jobber mellom to hus. Han lager tøffe afro-hoder av nederste stammen og røttene til kokospalmer. Det blir jambo og prat med både kunstner og et par venner som hjelper til. 

Før middag vil vi oppleve solnedgang fra en terrasse ved stranden. Stone Town skal visst være berømt for solnedganger. Jeg spør den sprudlende unggutten i resepsjonen eter tips til hvor den kan nytes best. Han peker ut Africa House som ligger rett foran Dhow Palace. Gunvor har lest seg opp og har samme forslag. Vi krysser gata og ankommer den britiske kolonitiden. Jevne trapper av stål, vatrete flater, britiske gelender. Vi finner den store terrassen med utsikt vest over havet et par etasjer opp. Terrassen fylles raskt opp av middelaldrende gruppereisende. Solnedgangene herfra er berømte. Vi forsvinner nedover den utvendige branntrappen med en gang solen har nådd havflaten. Trappen har løse tre-trinn og er overhodet ikke vedlikeholdt. 

Vi vil ha mer swahili-mat og finner det på Lukmaan i retning slavemarkedet. Det er en type mathall med hyller og kar med varme og kalde retter. Vi blir møtt i døren av en ansatt som forklarer konseptet, presenterer alle de ulike rettene til det går rundt i hodet på oss, og noterer bestilling fra hver av oss etterhvert som vi peker. Skjønner ikke at han klarer å holde rede på alt men han klarer seg godt. Han følger oss til et bord i den luftige etasje over. På den ene siden er det åpent ned mot gaten. På den andre siden ser vi ned i mathallen. Ved nabobordet sitter den en høylydt dansk storfamilie. Klientellet er en god blanding fastboende og turister. Når regningen kommer antar vi prisene er forskjellige for de to gruppene. Vi blekansiktene må grave dypt i lommene men er strålende fornøyd med mat og opplevelse. Kosen tok seg kraftig opp da danskene gikk og vi kunne høre oss selv prate rundt bordet. 

Det er siste kveld i Stone Town og det fine oppholdet er vel verd en night cup. Jeg har hørt rykter om en bar med navn Livingstone, oppkalt etter oppdageren David Livingstone. Han startet og avsluttet de fleste av sine oppdagelsesreiser på Zanzibar, men neppe fra Livingstone Beach Bar som er av adskillig nyere dato. Gunvor har observert den tidligere på en av våre sikksakkturer gjennom byen. Baren ligger like ved stranden. Vi sitter i safaristoler av kanvas à la Meryl Streep og Robert Redford i "Out of Africa". Sitter med tærne i sanden. Får servert øl fra Tanzania og rødvin fra Sør Afrika. Utenfor gjerdet står en beruset blondine og blar opp penger til dop. Hører bølgene rulle bedagelig mot stranden før et husband spiller opp og overdøver havet. Egentlig likte vi lyden av bølgene best.