Fotball slår selv døde sultaner

Ny strålende morgen. Jeg våkner tidlig og henger meg på morgenfuglene i familien. Marcus og Alishia. De har tenkt seg en morgen-dukkert fra Pete's Beach som ligger rundt kvartalet fra hotellet. En grå betongtrapp leder ned til den lille stranden hvor mindre båter ligger fortøyd. Trappen er det eneste grå elementet her. På den sitter en gjeng fargerike lokale mannfolk i ulik alder og myser over det turkise havet, retning fastlands-Tanzania. Noen drikker kaffe, alle skravler og vi møtes av hvite smil og et unisont jambo! Små fiskebåter av den gamle arabiske typen dhow ligger og dupper i strandsonen, men her er også andre småbåter som brukes til å ta med turister ut på halv- og heldagsturer. Som alle strender i Stone Town er dette også en arbeidsstrand. Få turister bader i Stone Town, men vannet er klart, stranden ren og lokalbefolkningen er sett badende fra flere av disse strendene. 

Etter et overblikk kaster ungdommene seg uti sjøen mens jeg blir stående og snakke med Siso. Han er i ferd med å laste båten sin, som har samme navn som han selv, med grillkull og forsyninger. Han lever av å ta turister ut på sjøen. Han er også kokk. Han har dagen fullbooket av en liten gruppe som vil ut til den private øya Prison Island og videre til Nakupenda Beach som rett og slett er en liten, naken sandbanke utenfor Sone Town. Han vil mer en gjerne selge meg samme fulldagstur for i morgen. Salgsargumentene faller imidlertid på stengrunn. 

- Vil dere ikke ut av travle, skitne, stressende Stone Town? - Nei, vi elsker Stone Town.

- Men der ute er det masse turister å bli kjent med. Sånne som dere. Ønsker dere ikke det? - Nei.  

Siso blir skuffet så jeg mildner svaret mitt. Sier at hvis vi blir lei "storbylivet" og innfødte, og hvis Allah vil, skal jeg kontakte han på WhatsApp. Siso smiler bredt igjen og går til arbeidet med et hakuna matata til avskjed. 

De plaskende ungdommene er ikke fornøyd med vanntemperaturen. Den er nøyaktig lik lufttemperaturen og langt fra avkjølende.  Etter en tørk svinger vi opp Shangani Street til Dhow Palace. Ungdommen smetter inn for å dusje. Jeg kommer ikke lenger enn til vakten ved inngangen. Mannen han står og underholder seg sammen med hilser og lurer på om jeg trenger transport en av dagene. Abdul oser tillit og har mye å fortelle. Jeg spør og får nyttige opplysninger. Jeg får også prutet på pris på en halvdagsutflukt til en krydderfarm. Tilbudet jeg til slutt ender med er oppsiktsvekkende interessant og rimelig i forhold til det jeg har sett vestlige turarrangører på nettet tar. Jeg får også inkludert en stopp ved en vakker ruin jeg ønsker å se utenfor Stone Town. Jeg tar imot kortet hans før jeg møter resten av gjengen til frokost. 

Alle vil på tur dagen etterpå og synes tilbudet til Abdul er supert. Han er fremdeles å finne utenfor hotellet etter endt frokost så vi går ut for å avtale neste dag. Han vil ha halvparten av prisen utbetalt med det samme. I cash. Med høy risikoappetitt blar jeg opp 10.000-lapper og legger i hånden hans. Ber om kvittering. Han ler det strålende smilet sitt og sier at det ikke er slik det gjøres business på Zanzibar. "Kvittering" på Zanzibar er håndknoke mot håndknoke. Mine øyne møter Abduls mørkebrune. Senere på dagen blir det et veddemål i familien om Abdul i det hele tatt kommer tilbake neste morgen. Vi er tre som har troen og to som absolutt ikke tror. 

Vi er langt fra ferdig med Stone Town. Vi har en hel liste av steder vi ønsker å se. Alexander har fått MapsMe opp og gå og har plottet inn hele listen. Han tar ansvar og vi bukter oss på linje etter han og hans neon lysegrønne caps. Et lite stykke nedover Kenyatta Road og vi kommer til Freddie Mercury's barndomshjem. Eller skal vi kalle frontfiguren i Queen med hans rette navn? Farrokh Bulsara. Foreldrene hans kom opprinnelig fra India men flyttet til smeltedigelen Zanzibar da de giftet seg. Faren var kasserer for den britiske høyesteretts avdeling på øya. Familien levde et velstående liv i det jeg vil kalle Zanzibars svar på Karl Johans gate. Allerede som 8-åring ble Farrokh sendt på internatskole i India og det var der han for alvor startet med musikk. Under den blodige frigjørings-revolusjonen på øya i 1964 rømte familien til England og bosatte seg i London. Leiligheten hvor de bodde her på Zanzibar er i privat eie, men det er laget et lite Mercury-museum i leiligheten under. En aldri så liten turistfelle. Vi nøyer oss med litt knipsing utendørs og går videre nedover gata. Der står en  kokosnøttselger som Gunvor handler med. 

Vi sneier ned mot sjøen og havner nedenfor det gamle fortet hvor vi var i går. Der ligger parken Forodhani Gardens. En anonym, stille og rolig park på dagtid. Vi har hørt det skal være mer liv her på kveldstid så bestemmer oss for å returnere senere. Krysser den brede kystveien Mizingani Road og Alexander vil ha oss innover noen smale smau. Der blir det bråstopp. Vi er flere som har oppdaget en gammel sliten port. En gang elegant, nå malingslitt og rusten. På porten står det Palace Museum og den er halvåpen. Tipper at det store gamle palasset nedenfor har vært et museum. Nysgjerrigheten tar overhånd og vi går innenfor porten. Befinner oss plutselig i den omanske sultan-familiens mausoleum. Jeg er i hundre og går på oppdagelsesferd mellom gravene. Alishia er i ekstase for hun oppdager at den største minnesteinen er full av arabisk tekst. Hun oversetter for oss andre. I villniset finner vi nydelige arabiske dekorasjoner i stein og tre. Det er som å ha snublet rett over en vital del av Zanzibars historie. Utenfor turistløypa. 

Vi fortsetter å følge Alexanders rygg innover smauene. Går for å finne prinsesse Salmes museum men før den tid er vi både kaffetørste og do-trengende. Tar inn på et anonymt sted som skilter med kunstgalleri og kaffebar. De er mer proffe på kunst enn kaffe. Vi tar inn den eksotisk fargesterke billedkunsten før vi ber om kaffe og setter oss ned i den nydelige bakgården, tilbaketrukket fra travelheten i gata utenfor. Det går evigheter før kaffen kommer. Også her er det pole, pole som gjelder. No stress. Mens vi venter kommer det en fargerik eldre mann og setter seg for å ta en blås. Han vokste opp på Zanzibar men har bodd hele sitt voksne liv i England. Jeg tipper fra revolusjonen. Nå har han flyttet tilbake for å nyte en langt billigere, varmere og behageligere pensjonisttilværelse i hakuna- matata-land. Han forteller ikke bare om sin egen historie men også om Zanzibars historie. Alishia oppfanger flere persiske ord og navn. Hun har en lengre dialog med mannen. Vi andre følger med på den interessante samtalen. Det var persiske handelsmenn som først tok øya i bruk. Den dag i dag bærer både språk og arkitektur preg perserne, så vel som omanere og afrikanere.  

Vi får rikelig med kaffe når vi først får den. En halvliters presskanne hver. Pensjonisten er gått men ut fra kunstgalleriet kommer er muslimsk ung kvinner sammen med Hassim, vår oppvarter fra te-seremonien på Emerson on Hurumzi i går. Byen er ikke stor. Han kjenner oss igjen med det samme, smiler bredt og hilser. Han forteller at han har den unge kvinnen ved sin side på opplæring. Jeg skjønner ikke helt sammenhengen men ser plutselig en lapp på veggen med navnet på galleriet. Emerson Art Gallery. Emerson driver med mer enn hoteller, te og restauranter på denne øya. Hassim forteller at de i driver  dette stedet for å støtte lokale kunstnere og fremme deres kunst. 

Vi finner prinsesse Salmes museum i en av turistgatene. Der sitter vår mann, pensjonisten, i trappa og tar seg en ny blås. Vi velger imidlertid å holde oss utendørs i finværet. Stedet oser turisme og fordums obsternasige arabiske prinsesser interesserer oss ikke nok til å gå inn. Ferden går derfor videre til The Old Dispensary, like bortenfor ferjekaien. Den nydelige turkisgrønne bygningen i kolonistil ble i hine dager oppført som sykehus men pengene tok slutt før prosjektet var ferdigstilt. Høres kjent ut? De nederste etasjene ble derfor brukt til lager, mens øvre etasje ble tatt i bruk til leiligheter. Lonely Planet sier det skal være et lite museum her. Det er det ikke. Det er imidlertid pågående byggeaktivitet innenfor det avsperrede området. Bygningen restaureres. Nå skal det endelig bli et sykehus her, forteller sikkerhetsvakten innenfor gjerdet. Han foreslår at vi kommer igjen lenger utpå året. Som pasienter, undres vi.

Slavemarkedet og den store anglikanske katedralen er neste punkt på lista. Et must sies det. Katedralen er plassert midt på det gamle slavemarkedet som en bønn om tilgivelse for salg av sorte mennesker. Vi sliter med å finne frem i virvaret av smau. Det virker som smauene er for trange og for mange til at satellittenes signaler når ned til oss. MapsMe vil ha oss hit og dit og tilbake igjen. Vi må flere ganger spørre etter veien på god gammeldags måte. Rett og slett prate med folk. 

Til sammen var det tre slavemarkeder på Zanzibar hvor markedet i Stone Town ikke bare var det største på øya, men også et av de aller største i verden. Elias tar imot oss når vi omsider finner frem. Han geleider oss til billettutsalget som er et bord og en stol i skyggen. Det gamle slavemarkedet er i dag et museum. Det viser seg at Elias følger med på billetten. Som guide. Jeg stusser over navnet hans. Han tilhører neppe majoriteten på øya som er 98% muslimsk. Han forteller at han er kristen og at han kommer fra innlandet av Tanzania. Svarteste Afrika. Etterkommer av en familie som unngikk å bli tatt som slaver noen generasjoner tidligere.  

Omvisningen starter ved slavemonumentet og tar oss videre inn i katedralen. Vi blir fortalt om portugisiske og omanske slavehandlere og grusomheter som får det til å gå kaldt nedover ryggen selv i 30 plussgrader. Slavene ble hentet ut fra fastlands-Afrika og ført til Stone Town for utskiping til store deler av den arabiske verden og India, men også over havet på motsatt side; til Amerika. Til tross for at slavehandel ble forbudt i 1873 besto slaveriet på Zanzibar helt frem til 1909. 

Etter besøket i den mektige katedralen tar Elias oss med til museumbutikken men det er ikke dit han vil ha oss. Vi blir dratt ned til to små kamre i kjelleren. Her er lavt under taket, omtrent ikke dagslys og rommene har store grøfteganger i gulvet. Mennesker tatt til slaver ble bundet sammen og stuet horisontalt inn i disse kjellerkamrene i påvente av salg og utskipning. De lå her i dagevis, gjerne en hel uke uten tilgang på noe som helst. De som døde ble veltet ned i grøftegangene og lå der og stinket til det var fullt. Vi er desperate etter å komme oss ut etter kun minutter. Her er det dårlig aura og trykket stemning. Oppe i dagslys igjen loses vi inn i et opplysningssenter med mange interessante tavler inneholdende tekst, kart, tegninger og bilder. Et sted jeg lett kunne tilbrakt en time og to. Det blir det ikke tid til for vi er alle hysterisk sultne.  

Det er blitt langt på ettermiddag og i iveren etter å finne slavemarkedet har vi helt glemt å spise. Vi minnes en tyrkisk restaurant like ved inngangsporten til slavemuseet og strener dit. Det blir ikke en helt autentisk tyrkisk opplevelse av en eller annen grunn. Magene og energien fylles likevel opp. Tilbake i mylderet av gater svipper vi innom Spice Palace sin takrestaurant for sofakos, kaffe og kald tanzaniansk øl; Safari, Serengeti, Kilimanjaro og Castle.  Blir sittende lenge. Helt til jentene forsvinner for å ta spa i nabobygget. Jeg blir med gutta boys tilbake til Dhow Palace men Marcus forsvinner ut i mylderet igjen. Han skal til frisør av alle ting. 

Mørket har senket seg. Alle møter til avtalt tidspunkt i resepsjonen for å gå på matmarkedet i Forodhani Gardens. Alle unntatt Marcus. Han er det ingen som har sett siden han dro ut to timer tidligere. Etter ti minutters bekymring og rådslagning, akkurat i det jeg trykker på ring-knappen på telefonen, kommer han. Vi puster lettet ut og glor på hans nye velfriserte afro-style hode. Å klippe blondt, stritt nordisk hår var nok en helt ny erfaring for den utvalgte frisøren. Marcus hadde også gjort nye erfaringer. Styling av skjegg inngikk i samme pris, men hvis han ville hatt dop mens han ventet ville det blitt til ekstra kostnader. 

Forodhani Gardens har totalt skiftet karakter fra dagtid til kveld. Det ligger en grillos over parken, her dufter mat og her renner over av mennesker. Ved inngangen blir vi møtt av et vepsebol av stand-eiere som selvfølgelig vil dra oss til akkurat sin eminente stand. De tar ikke nei for et nei. Det blir panisk stemning i vår lille gruppe. Vi smetter ut av området men gir ikke opp. Nærmer oss i stedet langs sjøsiden. Der er det roligere. Jeg ser at en av standene har skilt med Zanzibar-pizza, noe som skal være helt spesielt for Zanzibar og som ikke ligner pizza i det hele tatt. Nysgjerrig går jeg bort for å se. Et par entusiastiske turister står og venter ivrig på sin "pizza". De forteller at de kom hit i ens ærend for å kjøpe Zanzibar-pizza fra akkurat denne standen som visstnok er berømt på YouTube. De viser meg film-snutten. 

Vi ender opp med både Zanzibar-pizza og et utvalg samosa på en benk under palmene. Det blir kveldens forretter. Middag inntas senere på ordentlig restaurant. Eller? Vi er i flerkulturell stemning akkurat som øya vi befinner oss på. Velger indisk med fin utsikt over havet og gammel arkitektur. 

Med to fotballentusiaster i familien er fotballprat ikke til å unngå. Det skjer på vår vei tilbake til Dhow Palace. Uinteressert hører jeg bare halvveis etter men skjønner det er en kamp i kveld som absolutt skulle vært sett. Synd afrikanere er så totalt uinteressert i fotball. Eller? Minutter etterpå svinger Marcus plutselig inn en anonym port. Han har fått øye på en fjernsynsskjerm. Med fotball. Et ytterst lokalt sted. En tom spisesal. Hoiing fra bakgården drar oss ut dit. Midt mellom skranten og rusten bølgeblikk, rot og skrot sitter en gjeng livlige fastboende og vagler på hagestoler i plast. Flere rader med plaststoler foran en stor moderne skjerm hvor Barcelona spiller mot Manchester United på hjemmebane. Vi tas vel imot av fotballentusiastene. En av dem spretter opp da han ser det ikke er nok stoler.

- Mama, jeg skal finne stol til deg. Hvilket lag heier du på?

Jeg føler at svaret er avgjørende for om jeg får stol eller kastes ut og er i stuss om hva riktig svar er. Drister meg til å svare Manchester United. Svaret fører til latter, håndhilsing og egen stol. Vi er en av dem. Manchester United-fansen. Ut kommer servitøren med kald øl. Stemningen er høy. Til tross for et uavgjort resultat på skjermen føler vi oss som vinnere når vi fortsetter de siste meterne til hotellet etter endt kamp og farvel med nye venner. Dette var moro.