Farger, mylder og fest

Vikler meg ut av myggnettet og hopper ned på myke orientalske tepper på gulvet. Sengen er usedvanlig høg for mine 163 cm. Søvnen har vært så som så denne første natten på Dhow Palace men det skyldes i alle fall ikke sengen. Det skylles nok mest spenning og iver etter å ta fatt på en ny dag i helt nye omgivelser. Lysten til å oppdage. Aircondition-anlegget må nok også ta en bit av skylden.

Dhow Palace er et historisk hotell, bygget i 1559 av Sheikh Mushin bin Mujbia. Bygget forble i hans familie frem til 1899. Bygget ble da gjort om til leiligheter og kontorer som den nye eieren leide ut. Mot slutten av 1990-tallet stod familien Muzammil som eiere og den unge entreprenøren i familien tok fatt på en omfattende restaurering som tok hele 6 år. Det tok tid fordi han kun brukte originale materialer som kun et fåtall håndverkere hadde kunnskap til å håndtere. Dhow Palace har nå eksistert som hotell siden 1993, først med 16 rom for utleie og siden 30 rom etter at naboeiendommen ble oppkjøpt og inkludert. 

Vi var ikke i seng før rundt midnatt (klokka 02:00 norsk tid) etter en lang reis og det som føltes som en enda lenger ventetid på mat i hotellets lille restaurant. Kjøkkenet var egentlig stengt for kvelden da vi kom fra flyplassen, men en liten gruppe nederlandske turister hadde booket middag så personalet stod der på overtid. Det ble vårt møte med zanzibarisk pole, pole. Sakte, rolig. Så sakte at det gikk på tålmodigheten løs for noen og enhver. 

Reisen vår hadde startet grytidlig og gikk med KLM med mellomlanding i Amsterdam. Total flyvning inkludert venting på Schiphol var 12,5 timer for meg, Gunvor og Alexander som fløy fra Gardermoen. Siddisene våre, Alishia og Marcus, fløy fra Sola en halvtime tidligere enn oss Osloborgerne. Vi sporet dem opp på en bar nær vår felles gate på Schiphol. Forhåndsbestilt transport ventet på oss da vi landet på vår tropiske destinasjon. Sjåføren stod og viftet med et hvitt ark hvor det stod Inger Marie. Ingen tvil og ingen "African time" så langt.  

Marcus og Alishia sitter med kaffe og frukt når jeg kommer ned til frokostserveringen. Morgenfuglene har allerede vært oppe lenge og hatt seg en tur ut for å utforske nærmeste strand som kun ligger noen minutter fra Dhow Palace. Gunvor og Alexander dukker også opp til en frokostservering som går adskillig smidigere enn måltidet kvelden før. 

Kritthvite kropper smøres med faktor 50 og 30 før vi gir oss i kast med oppdagelsen av Stone Town som er navnet på den gamle, historiske delen av hovedstaden på øya, Zanzibar City. Vi bor midt i smørøyet av gammel, sjarmerende bebyggelse. På denne første dagen vil vi bare vandre rundt og gjøre oss kjent. Suge inn inntrykk på egenhånd. Vi avslår dermed alle tilbud om hel- og halvdagsturer med båt til Prison Island og småøyer med palmer og badestrender og tusen andre turister. Vi avslår alle guider som gjerne vil vise oss rundt i byen. De beste inntrykkene fås absolutt ved å tusle rundt på egenhånd, se det vi vil se, stoppe der vi ønsker, spise når vi er sultne, gå litt feil og få sett ting vi ellers aldri ville sett. Antall personer som ønsker å selge turer kan virke overveldende for nordboere, men de aller fleste smiler og ønsker oss en fin dag og gir oss sågar nyttige opplysninger ved et høflig avslag som "Maybe tomorrow, inshallah". Folk er smilende, pratsomme og vennlige og tipser mer enn gjerne om lokale markeder og hvor nærmeste minibank befinner seg.

Vi går først gjennom ryddige "turistgater" med kule butikker og fargerike kunstatelier. Stikker innom det gamle grå fortet fra 1698 som omanerne bygget etter at de hadde kastet portugiserne på sjøen. I dag kan man vandre fritt inn og ut av alle fortets åpninger. Innenfor murene er det kaféer, turistinformasjon, butikker, kunstsenter og et amfiteater av nyere dato som brukes til lokale show og oppvisninger. Nord for fortet endrer gatene preg. Blir smalere, travlere og har lokale butikker. Det blir vanskeligere å orientere seg og turistene forsvinner. Vestlige vi treffer er alle i følge med en overbetalt guide. Vi finner det lokale markedet Darajani uten annen hjelp enn MapsMe på telefonen. Her er det et mylder uten like men som alle andre markeder organisert i et system. Klær, sko, husholdningsartikler, kjøtt, frukt og krydder på hvert sitt område. I mellom bodene går det personer rundt og selger handleposer i gjenbruksmateriale. Tanzania kjører en hard linje mot bruk av plast så engangsposer er ikke å få tak i. 

Vi blir raskt varme og øre i dette uvante mylderet. Trenger å sette oss ned med en kaffe eller noe kaldt å drikke. Durer innover et smau og finner like etter verdens kuleste kafé drevet av superhyggelige lokale damer. Kaffen er god, noen får lyst på pannekaker og vips er vi midt inni en større lunsj. Maten er god. Utenfor det store åpne vinduet passerer fargerike mennesker i en jevn, eksotisk strøm. 

Etter en lengre pause er vi klar for markedet igjen. Alishia trenger solhatt og vi er flere som jakter på safran. Markedet føles ikke lenger så overveldende og vi vandrer fritt rundt. Safran tilbys på alle kanter men den ser uekte ut. Hatt for solen er også vanskelig å finne. Det er enten fake glam eller tunge, grove stråversjoner. 

Gunvor tar plutselig styringen. Jeg forstår at jeg ikke lenger er reiseleder for dette følget og legger MapsMe i vesken. Vi valser oss tilbake mot sentrale strøk igjen. Tar ned mot havnen og ferjekaien men noe interessant fanger oppmerksomheten. En kø foran en mann som presser sukkerrør. Her selges ferskpresset sukkerrør-juice. Høres forferdelig søtt ut, men må prøves. Koster kun noen få tusen shilling for et stort pappbeger. Overraskende nok er den ikke så søt. Heller frisk. Smaker fortreffelig for tørste struper. 

Ferden går videre i sikksakk gjennom gater og smau. Etter å ha passert samme kryss tre ganger undres jeg på om vi går her for å dra ut tiden eller har gått oss vill. Mine medreisende er hemmelighetsfulle. Sier ingenting. Så står vi utenfor Emerson on Hurumzi, et av de vakreste hotellene i Stone Town. Gunvor gir beskjed om å følge etter henne inn. Vi blir geleidet opp gamle, ujevne tretrapper, oppover gjennom flere etasjer. Kommer ut på en terrasse med et fargerikt luftig rom i enden. Smilende Hassim tar imot oss for en te-seremoni med presentasjon av flere te-sorter i bruk på Zanzibar. Te som drikkes ved ulike anledninger og med ulike helsebringende virkninger. Vi sitter rundt et bord på lave benker og stoler med fargerike puter. Et stort fat bæres inn med fingermat i alle former. Søtt og salt om hverandre. Vi tror at vi skal starte med det salte men nei, her skal alt spises om hverandre og smakes sammen med hver enkelt te-sort. Teen blir servert i ulike glass og kopper. Det hele er en opplevelse. 

Etter en kort siesta er vi tilbake på Emerson on Hurumzi klokken 18. Denne gang for en tre-retters middag på den øverste takterrassen. Dette er nok en overraskelse for meg. Vi benker oss på puter rundt lave bord med 360 graders utsikt over hele Stone Town. Her er det luftig og godt å sitte. Siden kommer en av de ansatte og presenterer menyen. Mens vi venter på servering går solen ned i havet og et band med kvinnelig sanger rigger seg til. Maten er fantastisk, laget av lokale råvarer og milde, varme krydder. Til forrett fikk vi blant annet små fiskekaker med et grønt lag spinatmos utenpå. Det er uten tvil de beste fiskekakene jeg har smakt. 

Det er en fornøyd gjeng som valser seg tilbake til eget hotell gjennom smauene. Alishia er ekstra fornøyd for på veien finner hun akkurat den solhatten hun ønsker deg.