Reisen hjem. Med og uten bagasje
 |
| Avskjed med Design Cappadocia Hotel |
Ti minutter før tiden sleper jeg meg våken og fresh opp trappene fra hulen min, i retning resepsjonen for å levere nøkkelen. Det trår en mann ut fra skyggene, nevner spørrende navnet mitt og triver kofferten min etter en rask bekreftelse fra meg. Sjåføren. Stikker innom den tomme resepsjonen med romnøkkelen og finner meg deretter et sete bak i shuttlebussen. Her sitter det en 8 - 9 mennesker fra før og halvsover. De skal også med et fly fra Keysari.
Det tar godt og vel en time å nå keiserbyen etter Aleksander den Store i det sentrale Anatolia. Det er ikke særlig morgenrush inn til byen. Halvmånen på himmelen avløses av et rosa skjær som blir stadig sterkere og som til slutt eksploderer som en oransje sol midt imot over det gråkalde landskapet.
Vi er en halvtime tidligere på flyplassen enn forventet. Innsjekkingskøen er ikke ille. Men hva skjer? Når det kun er en tyrkisk mor med sin voksne datter igjen foran meg i køen, begge med mønstrede skaut, gis det beskjed om at vi må stille oss bakerst i køen ved siden av. Jeg kan love deg at ingen hadde lyst til å havne der på dette tidspunktet. Over hodene våre er det røde Turkish Airlines innsjekkings-skiltet endret til gult Pegasus og et fly som skal til en flyplass utenfor Istanbul. Det skal gå om kun noen minutter. Av stresset rundt meg skjønner jeg at de er lovlig sent ute med innsjekkingen, men hvorfor skal det gå ut over meg? Det blir mye brumming i rekkene, mor og datter forsvinner og jeg må også bevege meg unna. Stiller meg bakerst i gjenværende Turkish Airlines-kø som er megalang. Ingenting skjer.
Ingenting skjer på 20 minutter. Da kommer det en mann og triver tak i armen min.
- Come, come. You before us, sier han på gebrokkent engelsk.
Jeg og kofferten triller med og der har jaggu Pegasus blitt til Turkish Airlines igjen. Der står mannens reisefølge fremst i køen men nekter å gå frem før jeg har sjekket inn. Jeg er et eneste stort spørsmålstegn. Forklaringen er at jeg, i den opprinnelige køen, hadde stått foran dem.
- Dette er bare rettferdig og vi må jo hjelpe hverandre, smiler mannen som har berget meg ut av den andre køen.
Jeg får ikke takket nok. Sniking i kø er noe jeg er vant med, men dette her har jeg aldri vært ute for før. Jeg blir helt varm om hjertet.
Køen frem til sikkerhetskontrollen på den lille flyplassen sirkler seg uendelig gjennom hele avgangshallen. Siden de fleste som skal på mitt fly til Istanbul fremdeles står i den andre uendelige innsjekkingskøen, anser jeg meg som privilegert som er blitt tatt hånd om. Mitt ca. tre timers flybytte i Istanbul blir direkte kjedelig i forhold til kaoset i Keysari.
 |
| Lander i Istanbul. Flyplassen har egen moské for sitt arbeidsfolk |
Stresset begynner egentlig ikke før Gardermoen. Når Last bag on belt begynner å blinke ved bagasjebåndet står det ca. 20 passasjerer igjen som mer enn gjerne skulle hatt en bag eller to men som ikke har fått noe. Der-i-blant meg. Det resulterer i ny lang kø for å rapportere mistet bagasje. Det blir ikke mye å bære med seg hjem til Tøyen. Tidlig neste morgen får jeg melding om at kofferten er meldt inn til utkjøring mellom kl. 13 og 17.
Først klokken 20:30 ankommer kofferten. Jeg prøver å fritte kofferten ut om hvor den har vært helt på egenhånd. Jeg synes den hvisker Gardermoen. Kofferten har kun original merking, ingenting tyder på ekstra flyvninger. Mine medpassasjerer som manglet bagasje kom ikke bare fra Tyrkia men også fra Filippinene og Pakistan. Overhørte prat om ekstremt sykefravær i bagasje-handlingen på Gardermoen og at det ikke var tid til ekstra sjekk av flyet de hadde tømt (eller ikke tømt?) støtter opp om den teorien. Men hvem vet? Erdugan kan jo ha holdt tilbake den mest spennende bagasjen for alt jeg vet. Kan man egentlig stole på tyrkere?
Kommentarer
Legg inn en kommentar