Rød dal, magisk tåke, varm landsby

På de andre dagene mine her i Göreme har det vært tåke eller gråvær til langt ut på ettermiddagen, men ikke i dag. Våkner til en strålende morgen med blå himmel og et melisdryss snø. Det er min siste dag i Kappadokia for i morgen tidlig setter jeg nesen først mot Kayseri med schuttlebuss og flyr deretter hjem via Istanbul med Turkish Airways. Min tredje og siste forsøk på en ballongferd er gått i dass. Selvfølgelig er jeg skuffet men likevel ikke så skuffet. Jeg visste fra før jeg bestemte meg for å reise hit at værforholdene er ustabile og uforutsigbare i vintersesongen. Jeg er tross alt oppi fjellene på ca. 1000 meters høyde. Temperaturen har vekslet mellom -3 og +3 disse dagene, men solen har varmet godt de gangene den har vært fremme. Som på Grønland og i Sahara sverger jeg til ull også her. 

Til nå har jeg ikke kjedet meg et sekund til tross for uteblivende ballongferder, og jeg har heller ikke tenkt å kjede meg i dag. Ullklærne er på allerede før frokost. Jeg vet hvor jeg skal og nå har jeg også bestemt hvilken sti jeg skal ta. Jeg skal gå den røde dalen til Cavusin, landsbyen jeg nedprioriterte i går fordi den er liten og i følge Lonely Planet ikke har all verden å by på. Den røde dalen der i mot er den mest populære turstien i hele Kappadokia. Her er fjellene en antydning rødere enn andre steder i området og her er flust av bysantinske kirker i fjellene. 

Først må jeg ta meg til den røde dalen. Jeg går tvers gjennom Göreme og kommer ut ved motorveien i nordlig retning. Den har jeg ikke tenkt å ta. Bunkrer vann og noe tørr mat i ei sjappe for spisesteder skal det visst nok være sparsomt med i lille Cavusin. Skrår over starten av motorveien og inn på noe som ligner en anleggsvei. Følger den til jeg kommer ut på ATV-veier som går hit og dit gjennom landskapet. Mellom pussige fjellformasjoner og hesterancher. Jeg ser flere ATVer spinne rundt her og der men lar være å irritere meg over motorduren. Miljøvennlig turisme kan det vel neppe kalles der de hviner rundt, graver opp underlaget og går på ikke-miljøvennlig drivstoff. ATV-veiene går over i stier på kryss og tvers. Stier med hestefar og hesteetterlatenskaper. Jeg vet hvor jeg skal. Jeg skal ned i dalen foran meg. Dalen ser ikke det minste rød ut. Den er proppfull av grå tåke. 

Tåke eller ikke tåke. Jeg skal uansett til Cavusin. Det er dessuten ingen slem tåke, ikke ugjennomtrengelig. Det er mer en tåke som gjør landskapet mystisk. Som å se verden gjennom et tynt bomullsslør. Det er ikke så himla bratt å ta seg ned i dette tåkehavet heller. To ryttere til hest drar forbi der nede. Jeg tror ikke de ser meg her oppe. 

Jeg treffer stien i dalen og peiler meg inn på første kirke. Finner den lett. Det meste av inngangene i fjellet er låst av, men jeg kommer meg inn i et lite anneks. Her er litt av de rødfargede enkle dekorene. Jeg kommer meg også opp på en liten utvendig "balkong" og får noe oversikt til tross for tåke. Følger deretter stien videre, forbi en inngjerdet liten mark hvor det er plantet vinranker. Her bor ikke folk. Det står kun et redskapsskur på marken. Etter et lite stykke tar jeg av fra stien og inn på en annen som er skiltet til både Hacli Kilise (som betyr Krosskirken) og til Cavusin. Lovende!

For å komme til Krosskirken må jeg opp et bratt fjellparti for å komme på nivå med kirken. Jeg tror nesten ikke egen øyne da jeg nærmer meg for ved inngangen er det satt opp en enkel kiosk med bord og parasoller på en platting utenfor. Tennene begynner å løpe i vann for jeg ser en stabel med frukt og en juicepresse. Ser først ingen men øyner så to unge menn innenfor døren. Kioskdriverne. Ingen av dem snakker engelsk men lager uansett en en mix juice til meg til turistpris. Den er vel verd hver lire. Smaker kjølig og fortreffelig etter den lange oppoverbakken. Den ene av de unge mennene setter seg fore å lære meg tyrkisk men gir heldigvis opp da det kommer to andre turister klatrende nedover kirkeveggene. Altså fjellet. Vi sitter og betrakter dem der de går inn og ut av kirkens åpninger. Så kommer de ned til oss og hilser. 

Det er Pamela og Frank fra San Fransisco. De vil ha tyrkisk kaffe og juice men klarer ikke bestemme seg for hvilken juice. Her ligger det jo frukt av alle slag. 

- Jeg anbefaler mix så får dere alt, råder jeg. Den er virkelig god.

Rådet blir hørt, etterfulgt og takket for. De kommer og setter seg ved samme bord som meg og praten er i gang. Frank tror ikke sine egne ører når jeg sier jeg er fra Norge. Den ene bestemoren hans var norsk så han er altså 1/4 norsk. Han beklager derimot at han aldri har vært i Norge, men i både Danmark og Sverige. Han har stort sett vært over hele verden, bare ikke Norge. Jeg lurer på hvorfor ikke. 

- Har du sett flyprisene til Norge? Fra San Fransisco får vi flybilletter til halve prisen til nabolandene. I alle fall før pandemien. Nå etterpå er jo alt blitt svindyrt og jeg tør ikke tenke på prisnivået i Norge. Normale folk har ikke råd til å reise dit, sier han og rister frustrert på hodet. 

- Som norskamerikaner er du nødt til å ta turen, insisterer jeg. - Se om du finner en billigbillett til et av nabolandene da, og ta tog eller buss videre. Dere kan bo gratis på gjesterommet mitt.

- Ja, jeg er nødt til å vurdere en tur dit før eller senere. 

Det viser seg at paret er på en aldri så liten tur her innerst i Middelhavet. De startet i Kairo og har jobbet seg rundt i Egypt med tog og annen interessant kollektiv transport i nesten to uker. Så fløy de over til Antalya og har nå brukt nesten en uke på alt for få steder i Tyrkia. Vi er skjønt enige om at her er det mye å se. Om to dager sitter de på flyet hjem fra Istanbul. De forteller også om fantastiske reiser de har vært på tidligere. Som til de Amerikanske Jomfruøyene (som jeg kan fortelle har vært dansk /norske), New Zealand og Oman. Det er stort sett Frank som fører ordet så jeg antar han har reist solo i flere år. 

Jeg løfter på øyebrynet når han nevner Oman og han får vann på mølla. 

- Og bare så du vet det, Midtøsten er overhodet ikke sånn som vi får inntrykk av gjennom media, utbasunerer han.

- Jeg vet, sukker jeg og forteller om mine reiser i den delen av verden. Libanon, Syria, Jordan og Oman. Det er deres tur å heve øyebryn. 

- Syria?? Er du gal?

- I 2010. Året før krigen. De baker mye bedre pide i Syria enn i Tyrkia så jeg skjønner ikke hvorfor tyrkerne kaller det tyrkisk pizza, informerer jeg. 

Jeg har en kirke å se. De råder meg til å ikke ta samme sti nedover fjellet som de tok. De måtte klatre i tau på det bratteste henget. Jeg forsikrer dem om at det vil jeg aldri finne på med min høydeskrekk. Jeg har nok med å klatre trappene opp til kirken. Den har flere rom og nydelige, godt bevarte veggmalerier. På nivå med flere av museumskirkene i Göreme.  

Pamela og Frank har dratt dit jeg kom i fra når jeg kommer ned fra kirken. Jeg tar farvel med tyrkerne som ikke klarte å lære meg tyrkisk og finner stien min i motsatt retning. Her er det ikke bratt. I alle fall ikke foreløpig. Jeg har ikke før starte så kommer det flere kunder i retning av kiosken. Turister til hest med guide og en leken "speiderhund". Jeg hilser. De hilser på rullende urdu-engelsk. 

- Fin tur? spør jeg.

- Den hadde vært finere uten tåke, kommenterer en av mennene. -Burde fått turen til halv pris i så dårlig vær.

Jeg er usikker på om det blir sagt i alvor eller spøk. Dårlig vær? Den siste timen har jeg endog sett hint av blå himmel gjennom tåken. Jeg vandrer videre og kommer til et høydedrag som skal forseres nedover. Her har tåken ballet seg sammen igjen og jeg bare aner en megaflott utsikt, at her er det bratt og at jeg er omkranset av høye røde fjell. Jeg får si som venninne Sigrun sa da været lettet på fergen over til Sandnessjøen den sjette og siste dagen av en sykkeltur på Helgelandskysten i øsende regn og lavt skydekke: 

"Jøss, det er jo like fint som det sies å være her på Helgeland!"

Jeg regner med det er like fint her, om enn på en helt annen måte. Stien er lagt trygt i en renne og jeg kan ikke falle utfor. Jeg går likevel forsiktig for hestene har tråkket opp stien til en leiraktig glatt gjørme. Jeg har ikke tenkt å ankomme Cavusin innsmurt i grå leire. Jeg kommer meg ned. Nærmer meg tydeligvis folk for her dukker det opp enger med frukttrær av ukjent slag, deretter små vinmarker. Tåken letter igjen når jeg når nye ATV-veier på kryss og tvers mellom storslåtte hule fjell. Jeg tar en avstikker og finner enda en kirke med malerier. Denne er ikke nevnt noe sted, ei heller avmerket på de kartene jeg er innom. Det er tydeligvis et sted der hester finner ly i dårlig vær etter hestemøkken å dømme. En religiøs bysantisk stall. Lurer på hvor mange glemte og raserte kirker det finnes her i Tyrkia. Minner meg selv på at jeg må lese om igjen "I skyggen av Bysants" av William Dalrymple når jeg kommer hjem. Han kan ikke ha unngått å vandre rundt her i Kappadokia og har sikkert svar på spørsmålet mitt. 

- Vil du ha et glass vin? Eller kanskje mulled wine i kulden? Krydret varm vin?

Den røde dalen er tilbakelagt og jeg er på en grusvei inn mot Cavusin. Jeg er i ferd med å passere en hesteranch der eieren tydeligvis også er vinbonde. Han har satt opp en bod i veikanten og har satt seg fore å selge vin til hver eneste forbipasserende. Solen stråler fra knallblå himmel og temperaturen har sikkert steget minst 10 grader. Jeg er svett og etter en krydret het vin blir jeg enda svettere. 

Siste stykke går gjennom en stor muslimsk kirkegård. Så har jeg Cavusin sentrum foran meg med en moské til venstre og et vanvittig gjennomhullet fjell rett foran. Før i tiden bodde landsbyens befolkning i dette fjellet. Jeg overraskes av alt livet i landsbyen. Guideboken har gitt inntrykk at her er det ikke mye verken å se eller å gjøre. I motsetning til "perlen" Ortahisar er det masse folk her, flotte handelsboder, kunstatelier, kaféer og restauranter. Jeg har gomlet tørre kjeks på turen hit for her skulle det jo liksom ikke være noe. Nå går jeg rett inn på Cappa Gusto, en nesten fullsatt restaurant. Jeg styrers opp til øverste fløy hvor jeg får et bord med den aller beste utsikten over landsbyen. Her er glimrende mat og service. Og kald Efes. Her er det godt å være. 

Igjen må jeg ta innover meg hvor enkelt det er å være soloreisende kvinne i denne del av verden som folk flest ser på som trøblete. Det blir ikke løftet et øyebryn på at jeg kommer alene. Både i Spania, Sverige og Norge har jeg opplevd å ikke få bord som soloreisende på tross av ledige bord fordi de vil ha flest mulig gjester ved hvert bord. Eller jeg har blitt tilbudt å spise ved bardisk eller et eller annet grisete unnagjemt bord halvveis inne på kjøkkenet, toalettet eller et lager hvor jeg deretter blir glemt eller oversett. Her er det ingen spørsmål a la: Du venter vel på noen andre? 1 person, men hvor mange blir dere totalt? Du skal vel bare ha noe å drikke da? Her blir jeg tatt imot som en æresgjest. Jeg får beste plass, fullt fokus og gjerne noe "on the house" etter måltidet. Lokale tips for ferden videre følger ofte med.

Bord slås i sammen til et langbord ved siden av meg og det gjøres plass til tre sultne familier. Som alle grupper har de fokus innad i sin egen sirkel og de registrerer knapt at jeg hilser. Jeg observerer blå øyner, polsk språk. Funderer over fritidsantrekk som kun består av svenske merker og en far med fleecejakke med Grundfos-logo. Riktig nok et dansk pumpe-selskap men med avdelinger over hele verden. Jeg får stilt min nysgjerrighet før jeg går. Den ene familien bor i Mölndal i Sverige og har bodd der i årevis. Det er det nærmeste jeg har kommet skandinaviske turister i hele juleferien. 

Det gjennomhullede fjellet med de gamle boligene er ikke gjort til noen organisert turistattraksjon. Jeg kan klatre inn og ut av disse grottene på egenhånd uten å betale et øre. Bakdelen er huler med moderne etterlatenskaper og søppel, og usikrede stier som snor seg rundt huleinngangene. Jeg finner en gammel kirke og en gammel moské. Og jeg finner ut at det var en gresk bosetning her - fra før nasjonalismen gjorde sitt inntog og de med gresk bakgrunn fra århundrer tilbake ble drept eller måtte flykte til i sitt "moderland" Hellas. Et land hvor de slettes ikke var velkomne og heller ikke følte seg hjemme, verken kulturelt, religiøst eller språkmessig. Dette skjedde på slutten av det osmanske rikets eksistens, frem mot 1924. Det samme skjedde på gresk side. Alle muslimer måtte pelle seg østover, samme hvor greske de var i hjertet og hvor mange generasjoner de hadde bodd i landet. Dette igjen skapte mangel av varer, tjenester og håndverkere for muslimene hadde sine tradisjonelle yrker og de kristne sine. Ved å fjerne halvparten og tilsette mer av det gjenværende ble de små samfunnene rett og slett dysfunksjonelle i lang tid. 

I dag troner det et kjempestort tyrkisk flagg over den gamle greske bosetningen. Det er imidlertid grunn til å tro at det ikke bare vare "grekere" som bodde her. De ulike etnisitetene bodde om hverandre i gammel tid. De var gode naboer, hjalp hverandre og tilba også hverandres religioner. Svarte ikke jomfru Maria så hadde kanskje Allah noe å bidra med eller omvendt.

Jeg klatrer ned på den andre siden av hulefjellet og kommer ned til den nedre delen av Cavusin. Et koselig lite sentrum. Jeg vikler meg rundt den nye moskéen og starter på hjemveien. Tar samme vei ut av Cavusin, gjennom den store gravplassen. Nå er det imidlertid liv på gravplassen. Det kommer høy rytmisk musikk fra Alis forholdsvis nye grav. Ordentlig glad-musikk. Det sitter en eldre kvinne der med stort skaut på hodet. Jeg tipper det er moren til Ali ut fra Alis alder på gravstøtten. Undringen har gjort at jeg sakker tempoet. Det siger inn over meg at den sørgende moren spiller Alis yndlings-musikk og at det er hennes måte å nå frem til Ali på. Jeg blir mektig rørt. Hun har fått øye på meg over gravkarmen, legger høyre hånd på hjertet til en hilsen som jeg besvarer på samme måte.

Veien jeg velger tilbake til Göreme er langt kjedeligere enn den røde dal men er overkommelig i distanse. Den går langs ATV-veier og jeg hører og ser også en og annen av disse kjøredoningene spinne seg rundt i terrenget her og der. Solen steiker og jeg ender opp med å kun gå i et par tynne ulltrøyer. 

Tilbake i egen by vet jeg hva jeg skal. Legger strake veien til kaféen som har god kaffe og enda bedre kenufe. Jeg skal ha en skikkelig deilig ostekake til på min siste dag i Tyrkia. Javisst har de kenufe på Grønland også men den er ikke halvparten så god. Hvorfor? Forklaringen jeg har fått er at de får ikke tak i riktig ferskost i Norge. Jeg sitter lenge. Leser. Nyter. Går deretter en omvei hjem Design Cappadocia Hotel for å nyte siste rest av dagslys. 

En enkel salat foran peisen på Mozaik er alt hva jeg trenger senere på kvelden. Da er kofferten pakken og rommet betalt. I overskudds-Euro etter en ballongtur som det aldri ble noe av. I alle fall ikke denne gangen.