Pide i stedet for pinnekjøtt

"I'm dreaming of a white Christmas..." og den drømmen har gått i oppfyllelse på et vis. Det har på ingen måte vært en blaut vestlands-julaften her i Kappadokia. Skuffelsen over at dagen ikke startet som planlagt med en ballongferd over dette sære landskapet, har lagt seg når jeg våkner. Her er andre ting å ta seg til, men aller først en enkel frokost noen etasjer opp i dette grottehotellet. På veien hilser smilende naboer fra et eller annet land i Midtøsten. Jeg tipper i alle fall at fruen smiler for jeg ser kun et par tindrende øyner gjennom en heldekkende niqab. De er på vei for å sjekke ut. Turistene på denne tiden av året synes å komme fra alle andre steder enn nordre deler av Europa. Under frokosten blir jeg kjent med to unge indiske par med hver sin lille unge.

Siden jeg ikke får sett området fra luftballong skal jeg i alle fall se det fra bakkenivå. Tursekk pakkes. Jeg bytter til ull og Bergans-bukse. Peiler ut kursen til starten av Pigeon Valley /Duenes Dal. Det er bare litt lenger oppe i hugget fra hotellet. Stien er først sørpete men blir raskt tørr og fin. Det er lett å finne veien via MapsMe, og stier er det flust av i dette eldgamle lavalandskapet med finurlige steinformasjoner. Jeg tenker å gå de 45 minuttene det etter sigende skal ta til nabolandsbyen Uchisar som ligger på et høydedrag over Göreme. Men her er så mye spennende å se underveis og jeg velger også å gå oppom flere av toppene for å få utsikt og overblikk. Jeg ser ingen andre enn meg selv noe sted. Ikke før jeg kommer nedfor en av de bratteste toppene. Jeg snur meg for å se meg tilbake. Der oppe hvor jeg kom i fra står det nå en mann i turantrekk og ryggsekk presis på samme sted hvor jeg stod og beundret utsikten for kun 15 minutter siden. 

Terrenget stiger og jo nærmere jeg kommer Uchisar jo hvitere blir det. Først rimfrost, så et lett lag med snø. Det blir også flere huler i steinformasjonene etter hvert som jeg går. Noen bebodd med kjøkkenhager og dyreinnhengninger rundt, noen ubebodd med rødmalt dekor, atter andre med vinduer tettet med murstein. Jeg velger å gå forbi første vei opp til Uchisar. Fortsetter til dalens slutt. Lenge før hører og ser jeg en masse mennesker samlet på et utsiktspunkt. Det kan ikke være annet enn turister. Like etter går det et sus i luften og en mengde duer flyr utover dalen. Synet må definitivt være mer spektakulært for meg som står i bunnen av dalen. Vel oppe forundres jeg over hvordan folk går kledd. Masse unge mennesker, pent kledd og jentene må ha brukt timevis på å sminke seg. Flere i tynne, gjennomsiktige strømper, miniskjørt, høyhælt og oppstaset. Alle skal ha bilde av seg selv før det drar av gårde med taxi eller turistbuss til neste utsiktspunkt. De har sikkert en hel liste av "must see views" å ta av. Det virker som de bare ser seg selv og hvordan de tar seg ut. Skjønner de i det hele tatt hva de går glipp av her i verden?

Jeg fortsetter gatelangs inn til landsbyen. Har tenkt meg inn på fortet men merker at det er tid for lunsj etter å ha valset rundt i det lille sentrumet. I stedet for julegrøt blir det falafel-tallerken på Paprika. Jeg har ikke noe imot at servitøren fyrer opp i den åpne ovnen like ved meg. Jeg har gått meg svett og fryser lett når jeg setter meg ned. 

Uchisar festning ser ikke ut som andre festninger. For all del, ikke se for deg Akershus Festning. Det er den høyeste fjelltoppen i Kappadokia som utgjør festningen, og fjellet er mer gjennomhullet enn en sveitserost. Opp gjennom århundrene har lokalbefolkningen søkt tilflukt inni fjellet når de har følt seg truet utenfra. Nå for tiden slipper man ikke inn uten å betale 150 lire. Får sett utrolig lite for pengene. Noen få huler, en dårlig fotoutstilling fra Kirgisistan (hva har det landet med Tyrkia å gjøre? Har jeg gått glipp av noe?) og utsikt fra toppen. Kommer i snakk med 3 voksne og lattermilde par fra Mexico. De ber meg hilse hjem til julenissen. 

Her er flere unge asiatiske jenter som løper rundt på ustødige bein for å ta de mest spektakulære bildene av hverandre. På vei opp til toppen ser jeg ei som klatrer inn i et hull mens de to venninnene instruerer og fotograferer. På vei ned ser jeg at jenta ikke tør å klatre ned fra hullet igjen. Hun er verken kledd eller skodd etter forholdene. Venninnene prøver å hjelpe på en utrolig klossete måte. Jeg som gjennomgikk et førstehjelpskurs i forrige uke lar meg irritere av den utrolige dårskapen og går min vei. 

Jeg går ikke langt. I skråningen like nedenfor festningen er det satt opp provisoriske mat- og drikketelt. Solen har kommet frem og temperaturen har tatt seg sterkt opp. Jeg kjøper cay (tyrkisk te) i ordentlige teglass og små arabiske småkaker. De ligner og smaker i alle fall som det. Setter meg ved en trillebår hvor noen har laget bål av vedkubber. Det varmer. Nyter utsikten mot det gjennomhullede fjellet og dalen nedenfor. 

Klokka begynner å tikke. Jeg må nå hjem før julekvelden ringes inn. Tråkler meg nedover skråningen på motsatt side av landsbyen. Smale gater, drøssevis med små, sjarmerende hoteller. Masse håndverkere i sving. Lavsesongen er tydeligvis tiden for oppussing og utvidelse. Når hovedveien mot Göreme. Der er det masse biler. Jeg tar frem MapsMe som viser meg en alternativ vei. Finner stien ned til et lite grønt dalføre. Senere kommer jeg inn på samme sti hvor jeg startet turen men med en vesentlig forskjell. Nå er himmelen pære blå og ikke betonggrå. En annen forskjell er at nå møter jeg folk. Først to unge menn som snakker arabisk, så en gjeng lattermilde tyrkiske tenåringer med musikk på høg guffe midt inni en sølete "tunnel" som egentlig er et hull i fjellet. De hjelper til med å fortelle hvor det er best å trå og vil nesten ikke slippe tak i meg når de hører jeg er fra Norge. Deretter treffer jeg noen indere i femtiårene med alt for pene sko. De sukker oppgitt over sørpeføret. Så kommer jeg frem til kjøkkenhagene like over Göreme der jeg treffer to eldre damer med store skaut. De er rynkete og står med favnene fulle av nyplukkede urter. Mint? 

- Salam Alaikum, hilser jeg. 

- Alaikum Salam, nikker de tilbake. 

Det er lett å snakke arabisk med de gamle og mest religiøse. Mer religiøst skal det bli. Klokken 17:30 plukkes jeg opp av Umit. Han skal kjøre meg til kveldens "julegudstjeneste". I alle fall det nærmeste jeg kommer i Tyrkia: en Sema Mevlava-seremoni med musikk, bønn og virvlende dervisjer. Bestilt gjennom de iranske brødrene i resepsjonen men det viser seg å være langt dyrere enn først oppgitt. Jeg får imidlertid valuta for pengene. Umit er god i engelsk, reflektert og utrolig interessant å prate med til og fra Saruhan. Stedet viser seg å være en gammel karavanserei fra 1200-tallet, litt ulik de jeg har sett på Kypros og i Libanon. Jeg får lov til å vandre rundt på egenhånd og ta bilder før seremonien starter. Jeg får også sitteplass på fremste benk, så nær dervisjene at jeg nesten kan ta på dem. I alle fall så nær at de flagrende skjørtene oppleves som aircondition. De har med seg 3 musikere og en bønneleder. Dette er så nær opp til originalen som det går an å komme. Det er ikke lov å ta bilder under selve seremonien. Først etterpå er det lov mens 3 av dervisjene gjør noen ekstra piruetter. Tidligere har jeg sett 3 utrolig dårlige forestillinger (2 i Egypt og 1 i Alanya), samt en som var riktig god i Lefkosa på Kypros men som ikke nådde opp til denne i Saruhan. 

På hjemveien kunne Umit fortelle at saru betyr "gult" mens han betyr "hus". Han informerer videre om at karavansereier i hovedsak lå langs Silkeveien og forgreninger av den. Silkeveien gikk gjennom Anatolia. Deretter kommer vi inn på Ukraina-krigen og flyktninger. Han er like lite begeistret over Putin som alle andre jeg kjenner. Tyrkia huser ca. 4 millioner flyktninger i hovedsak fra Syria og andre lugubre stater som Schengen betaler Erdugan for å ikke slippe over grensen til Europeiske land. Det interessante er at hver eneste tyrker også må betale Erdugan for å huse disse flyktningene - over skatteseddelen sin. Men ser flytningene noe til disse pengene? Nooop. 

- Men hva med deg selv da? spør han mens han snur seg mot meg og skifter samtaleemne. - Hva har du flyktet i fra? Julen? For det er jul der du kommer i fra?

Fyren leser meg som en bok etter det uhyre korte bekjentskapet. Jeg slenger hodet bakover i setet i den gule taxien og ler. 

- Helt korrekt. Den vestlige julen er ikke lenger hva den en gang var ment å være. Den er blitt usmakelig kommersiell og stressende. Den varer lenger og lenger for hvert år men det er mindre tid til kjærlighet, refleksjon og å bare roe ned. I år ville jeg gjøre noe helt annet enn å "feire jul".

Umit sukker før jeg rekker å sukke selv.

- Vet du? For meg høres det ut som en nøyaktig beskrivelse av Eid, den muslimske julen.

Vi når Göreme sentrum alt for raskt. Vi kunne sittet i bilen og pratet i evigheter. Men akk, jeg er atter skrubbsulten. Tar farvel. Han ruller ned bilvinduet og roper Merry Christmas etter meg. Jeg finner en restaurant som etter sigende skal være gode på pide, tyrkisk pizza. Unnskyld at jeg sier det men de har mye å gå på før de slår pidebakerne i nabolandet i sør. Syria. Servicen er uansett god, piden billig, Efis'en kald og ved inngangsdøren står et juletre og blinker i alle regnbuens farger. Det er tross alt julaften.