Ortahisar. Midlertidig død?
Etter frokost går jeg opp på takterrassen for å vurdere været. Det er blitt en daglig forteelse. Det er vakkert der oppe. Jeg ser utover et hvitt hobbit-landskap for det har kommet snø i natt. Det er kun et tynt dekke som sikkert vil smelte i løpet av dagen. Det er godt overskyet men er ikke varslet regn. Jeg skal selvfølgelig GÅ til Ortahisar. Har funnet en sti på kartet og er rask med å komme meg av gårde med tursekk på ryggen. Trasker samme vei som i går: i retning av Göreme Friluftsmuseum.
I mellom hesteranchen på høyre side og museet skal det gå en sti mot Ortahisiar. Jeg finner den ikke. GPSen insisterer på at jeg skal ta den splitters nye bilveien mot Ortahisar. På kartet står det at det er en sti, i virkeligheten en vei der asfalten knapt har stivnet. Jeg labber trøstig i vei. Tenker at ja, ja... det er i alle fall et par muligheter underveis å ta av fra bilveien og inn på andre stier. Det blir omvei men hva gjør man ikke for å slippe trafikk?
Veien er bratt så jeg peser i vei til jeg når opp til et flatt platå med utsikt til alle kanter. Er allerede høyt i terrenget og her er det mye mer snø enn nede i Göreme. Jeg nærmer meg første mulighet til å ta inn på en sti. Der stien begynner står en grå Golf parkert på veiskulderen med nødlysene på. Skrik, skrål og latter når meg fra retningen jeg skal. Like etter ser jeg en familie på fire i full snøballkrig. Mor, far og to tenåringer av hvert sitt kjønn. Jeg vinker når jeg går forbi, følger stien som blir mindre og mindre og som så stopper helt opp. Gir opp og labber samme vei tilbake. Skal til å passere familien for andre gang da en snøball suser farlig nær min venstre side. Jeg er ikke sen med å kaste snøball tilbake mens de hyler opp og løper rundt som tullinger i snøen.
- Kanskje du tror vi er tullerusk, men det er første gang vi opplever snø. Der vi kommer fra er det ikke snø, ler pappa Amir lykkelig.
Mor og datter smiler mot meg under hver sin hijab som sladrer om at jeg har en muslimsk familie foran meg. Av utseende vil jeg tippe India men lander på Pakistan for britene klarte jo i sin tid sorterte ut alle muslimer fra India. I kolonitiden var blandede trosretninger og folkeslag fy-fy til tross for at mennesker hadde levd i fredelig sameksistens i samme nabolag i alle år. Litt orden og ryddighet og klare grenser må det jo være i et sivilisert samfunn så nye stater ble opprettet, folk tvangsforflyttet og klare grenser satt. Her bor vi, der bor du.
- Hvor kommer dere fra da? spør jeg. Klarer ikke holde meg av nyskjerrighet. Er det en ting denne turen til Kappadokia har lært meg så er det å ikke skue hunden på hårene. Turistene jeg møter her er alt annet enn A4-turister på steder der vi nordmenn pleier å ferdes. Veldig mange er muslimer fra alle verdenshjørner. Kanskje de føler det behagligere å reise til andre muslimske land? Hva vet vel jeg?
- Vi kommer fra Sør Afrika. Hva med deg? Har du sett snø før? kommer det muntert fra mor.
Jeg overraskes. Skratter tilbake og medgir at snø, ja, det har jeg opplevd før. Uansett trosretning legger jeg meg ned og lærer dem å lage snøengler. Først etterpå kommer jeg på at det kanskje ikke er så mange engler i koranen. Uansett, like etter er det fem snøengler på bakken. Snø ristes av klær mens de forteller at de har reist rundt i leiebil i Tyrkia i over to uker og at de har vært innom 5 av de største byene med Istanbul som start og slutt. De har kun to dager igjen av sitt tyrkiske eventyr som har vært så mye mer enn det de håpet på. Til og med snø. Vi deler hverandres høydepunkter fra Tyrkia før jeg labber opp i bilveien og fortsetter min ferd.
Tar ned neste sti til høyre. Feil igjen. Den munner ut på et lite gårdstun. Opp i bilveien igjen og tråkker hele den fordømte veien inn til Ortahisar. Der går jeg den ene uvakre gråhvite gaten etter den andre uten å se et eneste menneske. Hadde det ikke vært for røyk fra skorsteinener ville jeg trodd en katastrofe hadde rammet stedet og at alle innbyggerne var tilintetgjort. Eller er det sånn at alle foretrekker å holde seg innendørs på en kald, grå slapsedag? Kommer omsider til sentrum som ligger på den helt andre siden av landsbyen. Først der ser jeg folk og først der begynner jeg å ane håp for stedet.
I likhet med Uchisar har også Ortahisar en festning i et fjell. Festningen her er høy men smal. Ved inngangen ligger Barrus Coffee som har skjønt at folk trenger et sted å varme seg på en vintersdag. De har satt opp en gjennomsiktig plast-iglo med vedovn og pipe. Jeg velger meg iglo og varm salep i koppen fremfor å klatre i fjellfestningen. Her er deilig å sitte og hvile beina. Lenge. Koppen er stor og jeg har med god bok i sekken. Blikket sveiper det flotte vinterlandskapet nå og da. Praten til de fem unge menneskene fra Antalya som også sitter i igloen, blir som bakgrunnsmusikk.
Inn kommer et par i 40-årene, lyshårede og blåøyde. De bestiller vafler med bær på engelsk før de går over til russisk seg imellom. Praten mellom de unge blir plutselig lavmælt og jeg oppfatter at ordet Rusya går igjen. De sitter tdeligvis og lurer på det samme som meg. Deler vi iglo med russere? Gud forby! Den lille iglo-katten som har sloss om oppmerksomheten til de tyrkiske ungdommene bytter til russisk side. Stryker seg mjauende oppover leggene til mannen i vernepliktig alder. Katten er plutselig en brobygger mellom nasjoner. Det blir katteprat og til slutt kommer det frem at russerne så absolutt ikke er russere. I alle fall har de ikke vært det de siste par generasjonene. De er fra Litauen. Å skue hunden på hårene kan få fatale følger.
Det skal være et folkemuseum i hovedgaten, like etter moskeen. Jeg finner det ikke. Det skal være en nydelig kirke her men det viser seg at den ligger langt utenfor byen. Det gidder jeg ikke. Jeg trasker opp og ned noen sidegater. Her finner jeg den gamle og sjarmerende byggestilen og flere hus som er gjort om til små boutique hotell. Jeg ser også dueslag i fjellpilarene like nedenfor. Jeg begynner å jakte etter det optimale lunsjstedet. Lonely Planet sier det er mange av dem her. Jeg finner ingen. Jeg finner derimot mange tomme lokaler der det har vært restauranter. Forholdsvis nye flotte skilt henger utenfor men selve restaurantene er borte vekk. De få restaurantene som eksisterer er tomme for folk, mørke og absolutt ikke fristende.
Der er på tide å kalle en spade en spade eller en bomtur for en bomtur. Jeg gidder i alle fall ikke gå den endeløse landeveien tilbake til Göreme. Jeg finner i stedet en taxiholdeplass og banker på ruta til en mann som sitter i varmebua og underholder seg med noe på mobilen. Her er så lite liv i byen at han skvetter når han ser en kunde. Han skal kun ha 50-lappen for å kjøre meg hjem. Inkludert får jeg vite at Corona tok knekken på det nyoppdagede turiststedet Ortahisar men han har tro på bedre tider. Og stien? Nei, den er heldigvis blitt til bilvei.
Taxien forlates i sentrum av den livlige byen der jeg bor. Utenfor Chef Kebab hvor en innkaster ikke har det minste problem med å kaste meg inn. Her er det stor stinn brakke og livet får en oppsving. Noen få asiatiske turister men de fleste gjestene er vaskeekte tyrkere. Tradisjonell tyrkisk musikk strømmer ut fra høgtalerne. Bilder av Atatürk på veggene. Effektive, oppmerksomme kelnere som svinger brett med minst ti glass cay som sitter som limt. Det blir kylling-kebab på denne dama etterfulgt av et glass cay. Og rispudding med kanel. På huset.
En melding tikker inn fra Behrouz i resepsjonen. Gode muligheter for ballongferd i morgen. En bil vil plukke meg opp klokken 06:20. Jippi! Så nær har jeg aldri vært at jeg har fått oppgitt tidspunkt for henting. Gleden varer kun noen timer så kommer det ny melding. Ballongferd likevel kansellert fordi oppdatert værmelding sier snø og tåke. Der røyk min siste sjanse.
Jeg sitter ikke inne og sturer vekk hele kvelden av den grunn. Går over til restauranten og utestedet Zest rett i nabolaget. Tar meg et glass vin og oste-pide. Kul musikk følger med.
Kommentarer
Legg inn en kommentar