Min aller lengste bussreise

Opp klokken 04:40 for å nå et fly i går, opp klokken 06:40 for å nå en buss i dag. Nytter dårlig å ligge på latsiden hvis jeg skal få med meg litt i dette livet. I dag våknet jeg uansett en stund før tiden var slagen. Det er lytt i huset men et par øreplugger lå og ventet på meg på nattbordet da jeg kom i går. De var for små for mine øreganger men jeg våknet egentlig av at jeg savnet noe. Hvor ble det av dagens første bønnerop? Har imamen forsovet seg? For det er nok moskéer i denne byen til at jeg ikke kan unngå å høre innkallingen til bønn. Ganske riktig, det ljomer utover byen i det jeg er ferdig på badet ca. klokken 07:00. Selvfølgelig. Det styres av dagslyset og her er det neppe lyst før om en time. Jeg befinner meg et godt stykke nord for Marokko.

Så er det klakk, klakk. Taxisjåføren venter meg til avtalt tid. Den lille damen som har begynt på frokosttilberedningen triver tak i min tunge koffert proppe full av tunge vinterklær og får både meg og mine eiendeler ut på gata. Overleverer meg en plastikkpose med noe oppi. 

- Your breakfast. Have a good trip, smiler hun før hun overlater meg til taxisjåføren som ikke kan et kløyva ord engelsk. Nesten ikke i alle fall. Han vet uansett hvor jeg skal. 

- Otogari, smiler han. 

Busstasjonen. Det tar 20 minutter kjøre dit fra Kaleici, den gamle bydelen hvor jeg har hatt mitt opphold. Sjåføren tilbyr seg like smilende å kjøre meg like til mitt bestemmelsessted i Kappadokia. Det hadde nok sikret han en årslønn men jeg insisterer på buss. Jeg har tross alt bestilt og forhåndsbetalt en billett med Flixbus som kostet meg 250 norske spenn. 

Busstasjonen er hakket mindre enn Oslo Busstasjon. Bussen min står ikke på oppslagstavlen og her er ingen antydning om at Flixbus har noen som helst avgang herfra. Jeg rekker verken gruble eller bekymre meg før en mann henvender seg til meg.

- Where to? Jeg viser han billetten jeg har printet ut. Han klør seg i bakhodet før han lyser opp. 

- Ah! No, no, no. No Flixbus. You go Kemal Koc. 08:30. Göreme. 

Ja vel. Mannen ser ut til å ha greie på rutetabeller. Han drar meg rundt svingen til en av serviceskrankene. Her er mange busselskaper og mange serviceskranker. 

- If bus not come, you complain to him, fortsetter han og peker på mannen under det blå Kemal Koc-skiltet. 

Jeg har nå både en plan A og en plan B, takker og er såre fornøyd med hjelpen. Setter meg ned og åpner frokostposen. Det er hvit loff, agurk, tomater, et lunket egg pakket inn i en serviett, en morellbærjuice og to små lappekaker med nugatti til dessert. Jeg blir sprekkmett og enser knapt mannen bak meg som har begynt å tilkalle Allah for å finne riktig buss. Det er ikke alle som er like reisevant. Allah sender han hjelp i form av en mann med samme språk som sitter to hakk bortenfor han. De to skal på samme buss som meg., muligens Allah også. Bussen står plutselig utenfor perrong 12 så jeg triller kofferten ut og overgir den til en servicemann som stuer den inn under bussen på Göreme-plassen. Jeg selv spankulerer rundt på perrongen, kjøper meg cappuccino til 2 NOK i en av bodene, og drøyer i det lengste med å finne plass nr. 1 bak sjåføren. Der skal jeg sitte i 9,5 timer og det holder sikkert lenge.

Flixbus a la Kemal Koc

Busser i Tyrkia er ikke noe rusk. Bortsett fra en gedigen steinsprutskade på tvers av frontruten var bussen behagelig, moderne, med underholdningsskjerm for de som kan tyrkisk og lademulighet for telefon. 2 bussjåfører som kjører hver sine bestemte etapper, og en servicemann som holder dem våkne og deler ut snacks og drikke til passasjerene i flere omganger. Jeg spiste sikkert for mer enn det billetten kostet i norske kroner. Ingen av de tre kan engelsk. Det kan sikkert ikke gjengen med tyrkere om bord heller. De fleste unge menn, men en og annen skaut eller hijab-befengt kvinne kommer og går. Stort sett går det fint uten felles språk. 

Det er korte luftestopp (i Tyrkia kalt røykepauser) på busstasjoner mens nye passasjerer loses om bord. En halvtimes pause sånn cirka halvveis, ved en kafé og lite supermarked. Det oppfatter ikke jeg før halve tiden er gått for jeg er på do. Deretter finner jeg en bok om Kappadokia på NORSK ("Salivasjonens vugge") i en bokhylle. Den er dyr og virker lest men hvor ofte snubler man over norske bøker uti hute heiti i  Anatolia? Blir stående å prate med innehaveren som er minst like imponert over at det har dukket opp en nordmann i sjappa hans. Han trodde det slaget kun ligger og soler seg ved Middelhavet sommerstid og ikke durer rundt i buss i innlandet midt på vinteren. Så feil tok han. 

Lunsj? Jeg har knekkebrød som ikke ble spist i Sahara. Og Pringles. Dessert blir fire sorter julekjeks fra servicemannen. Og så mye å drikke at jeg blir helt tissatrengt. Finner ikke doen på neste korte stopp og ingen skjønner hva jeg spør om. Den peneste, kjekkeste og behageligste bussjåføren skjønner hva jeg mener når jeg hopper rundt med beina i kors. Han stumper siggen i skosålen, dytter meg inn døra på terminalen og ut døra på den andre siden. Der ute er det et egen toalettbygg. Han peker på døra hvor det står "beyan", men såpass skjønner jeg også. Takker, løper inn, gjør mitt og løper ut igjen for at bussen ikke skal kjøre fra meg. En mann brøler etter meg. Han henger med overkroppen ut av et vindu. Billettluke. Oj da. Jeg skulle ha betalt. Løper tilbake, finner noen mynter. Han ler. Skjønner jeg er redd for å miste bussen. Peker meg en annen retning enn den jeg kom. 

- Otobüs, otobüs, sier billettmannen og jeg skjønner at det er en raskere vei til bussen. Å løpe var litt overdrevent for gjengen er ikke ferdig røykt. Dessuten hadde ikke den flotte bussjåføren kjørt fra den eneste blåøyde passasjeren sin. Han viser meg en anerkjennende tommel opp da han omsider setter seg i setet foran meg. 

Det bærer ned i tåkeheimen for en liten stund

Veien før Konya var spennende. Fin natur, grønn pinjeskog, bratte fjell, blå himmel. Turen etter Konya er prærieaktig, usigelig ensformig og kjedelig. Veien går rett som en linje over Antolia-sletten. Bussjåfør 1 har hviletid i baksetet, servicemannen som skal holde liv i bussjåfør 2 dupper med hodet og like etter snorker han høglytt. Jeg rekker cirka 320 låter på reisepillelisten og minst like mange ganger Woodoku innen det mørkner en halv time tidligere enn i Alanya kvelden før. Jeg oppfatter at terrenget plutselig har endret seg i mørket. Veien svinger og det går oppover og nedover. Så stopper vi på den lille busstasjonen som egentlig kun er en åpen mørk firkant i Göreme sentrum, tjue minutter på overtid. Den kjekkeste bussjåføren blir med servicemannen ut for å ønske sin eneste blåøyde passasjer et fint opphold. Jeg tolker det i alle fall sånn. 

Design Cappadocia Hotel ligger i utkanten av Göreme, men så er ikke byen av særlig størrelse. Her må være minst en restaurant pr. faste innbygger. Femten minutter etterpå står jeg i en tom resepsjon med en koffert som er blitt møkkete i møkkete gater uten særlig fast dekke. Behrouz kommer meg til unnsetning etter litt. Ytterst meddelsom, kundevennlig og informativ. Rund i ansiktet og håret samlet i en vilter hestehale. Han skjønner ikke hva jeg skal hit til Kappadokia å gjøre når jeg kunne blitt i varme, festlige Antalya. Her nord er det jo både kaldt og stusselig. Alt er dekket av hvit rimfrost denne kvelden. Jeg bemerker at han høres rimelig lite patriotisk ut så hvor i Tyrkia kommer han fra egentlig. 

- Nei, jeg er en flyktning fra Iran, sier Behrouz. Etter avslag fra Norge (ja, takk for den) har jeg nå fått innvilget oppholdstillatelse i USA. Men jeg vet ikke jeg. Kanskje livet er bedre i Tyrkia enn i USA? Her føler jeg meg tross alt hjemme etter 8 år. 

I det han gir meg nøkkelen til grotte 305 har Behrouz en beklagelse å komme med.

- Ballongferden i morgen er avlyst. 

- Er den avlyst for alle eller bare nordmenn på grunn av avslåtte oppholdstillatelser, spør jeg. 

Han ler høyt. Påstår det er for fuktig i været og at ingen uansett nasjonalitet skal opp i luften. Det har ikke vært en eneste flyvning hele siste uken. Sånn er det om vinteren.

Tradisjonell biff-kebab tilberedt i leirkrukke

Grotten min er i alle fall varm og lun til tross for vinter. Varmekabler i gulvet. Det er likevel ikke et blivende sted for jeg er sulten. Traver ned i sentrum til en restaurant Behrouz har anbefalt meg. Den med den beste biff-kebaben, tilberedet på tradisjonelt anatolisk vi på en leirkrukke. Tyrkisk vin smaker godt attåt. Prikken over i'en er likevel et deilig krus varm salep med kaneldryss på toppen. Ingen kan vinterdrikker bedre enn Tyrkia. 

Mmmm...salep