Bysantinske kirker i erotisk landskap

Vakker morgenutsikt fra takterrassen

Søndag og 1. juledags morgen. I dag er det håp om stabilt tørt vær og hvis det er tilfelle skal det fyres opp ballonger for første gang på over en uke. Alle selskap og korger har vært fullbooket for lang tid tilbake så ingen mulighet å få lurt seg med. Det nest beste er i alle fall å få sett ballongene så jeg gidder ikke sove bort vintermorgenen. Timingen er god. I det jeg kommer ut grotte-døren på nederste hulenivå ser jeg ballonger sveve over hotellet. Jeg tar alle trappene opp til takterrassen på rekordtid. Hele himmelen er full av ballonger i det grå morgenlyset. De ser alle ut til å ha varianter av pastellfarger i det kjipe lyset fra mitt ståsted. Det smeller når gassflammene luer opp for å oppnå større oppdrift. Hele atmosfæren lukter litt av ild. 

Jeg overraskes over hvor få mennesker som er ute på takene for å se. På "mitt" tak står en familie av indisk /pakistansk utseende men det er umulig å tippe hvor folk kommer fra her. Tror det er mange utvandrerfamilier på ferie. Foreldrene snakker til ungene på noe som ligner urdu, men ungene svarer på engelsk. Det står ellers en halvnaken dame der som begeistres av min begeistring. 

- Fantastisk! Hviner jeg.

- Overvurdert, sier hun og tar en slurk av kaffekoppen. Bedre å stå her å se på.

- Har du prøvd? spør jeg nysgjerrig.

- Yup. Det du ser her er ingenting mot en ferd jeg hadde i Mexico. Der var det spektakulært.

- Nå ja. Jeg synes det er et spektakulært landskap her, men det er vel alt etter hva vi er vant med, sier jeg diplomatisk. 

Det viser seg at damen i tøfler, nakne legger og tilsynelatende kun pysj under kåpen er tyrkisk. Hun heter Sidika og kommer fra Mersin øst ved Middelhavet. Der er det mye varmere og etter mine 17 grader i Antalya er jeg villig til å tro henne. Hun og mannen eier et lite hotell der som går for halv maskin disse vinterdagene. De er venner med eierne av dette hotellet og er invitert hit for noen dager. 

- Men hvor er du fra? Det ser ut som du har lært å kle deg etter forholdene, flirer hun.

Jeg ikke bare svarer med hvor jeg er fra. Jeg benytter sjansen til å reklamere for langt ullundertøy og hjemmestrikket Nordlands-genser. Jeg bretter opp lagene under kåpe og bukse så hun får sett og kjenne på kvaliteten. Hun svarer med et BRRR og sier hun må ha mer kaffe å varme seg på. 

- Det kan være et tips å kle på seg også, roper jeg etter henne i det hun går ned trappen. Hun ler høyt og sier jeg er velkommen til Mersin når som helst, uten ullundertøy.

Jeg rekker å ta noen siste ballongbilder før jeg tar trappene ned til frokostserveringen. På vei tilbake til egen hule ser jeg Sidika på en av de private balkongene, fremdeles med samme mangelfulle bekledning men har tydeligvis nytt, varmt innhold i kaffekoppen. 

- Skulle ikke du kle på deg? roper jeg og vinker. Latteren hennes har i alle fall ikke frosset fast. Den  ljomer over hele anlegget.

Jeg har planene for dagen klar. Kler på meg ytterklær og tursekk og vandrer med freidig mot til Göreme Friluftsmuseum som ligger like øst for bykjernen. Jeg har lest at man helst ikke bør komme på søndager for da er det pære fult. Tenker at det ikke gjelder midt på tjukkeste vinteren, for i dag er det både søndag og 1. juledag. Parkeringsplassen er over halvfull med både busser og privatbiler. Taxier lemper av folk i et bankende kjør oppover den bratte bakken mot museets inngangsport går det flere mennesker enn jeg liker å se. Men pytt, det er ikke særlig kø i billettluken og jeg trøster meg med at området sikkert er svært. Sannheten er at området ikke er svært, kirkene i fjellene er knøttsmå og "alle" har kjøpt billetter gjennom tur- og guideselskaper. Yup. Presser meg inn i første lille hulekirke men her er det så trangt og fullt at de flotte restaurerte kristne vegg- og takmaleriene blir overskygget av god gammel virusfrykt. Kommer meg ut, fisker frem en ansiktsmaske fra sekken og labber i vei til neste kirke som ligger like ved. 

Göreme Friluftsmuseum- Kirker, kloster og kapell i hvert fjell

Et stort guidet reisefølge fra Shanghai kommer meg i forkjøpet. De er ikke bare mange men gjør også mye av seg. Jeg bøyer av og finner meg en tredje kirke mens jeg tenker at vi ikke skal tro alt som sies på nyhetene om at kinesere er sperret inne i sine egne leiligheter fordi knapt noen av dem er vaksinert mot Corona. Ved den tredje kirken blir jeg og et ungt arabisk par stående i kø for å komme opp trappen som har inngang fra høyere oppe i fjellet. Vi venter lenge fordi de som skal gå ut og ned ikke kan gå i trapper. Da vi endelig kommer opp viser det seg at det er en kirke uten nesten ingenting å se. 

Neste kirke har også en trapp men her kommer jeg meg raskt opp. Den er nydelig. Bra er det for vi er ca. 15 mennesker som blir sperret inne av noen små koreanske jente-bloggere som skal ta bilder av hverandre på toppen av trappen i alle slags positurer. De roper ordrer om STOP både til oss som er inne og de som venter på å komme opp. Den ene skubber oss innover så vi ikke skal synes på bildene. De har utrolig god tid og alle andre nasjonaliteter blir stående å betrakte showet. Jentene er ikke interessert i å se kirken i det hele tatt, kun å ta bilder av seg selv. Showet begynner egentlig når de skal snu seg for å gå trappa ned igjen. Den ene setter seg ned og stor-tuter på øverste trinn for hun vet ikke hvordan hun skal komme seg ned igjen. Det ender med at en mann instruerer henne til å ake seg ned på baken, trinn for trinn. Det er halvannen meter ned. Det ender med at den hjelpsomme mannen får hele jenteflokken skrikende mot seg for nå er venninnen dere blitt møkkete i baken. 

Kun lov å fotografere i et fåtalls kirker og da de med bleikest veggmalerier

Tålmodigheten holder på å sette meg alvorlig på prøve. Jeg farer lett over de neste kirkene. Tenker at her må det være et sant helvete å være i turistsesongen. Labber mot utgangen. Fjerner maska, kjøper vann, går ned i dalen og finner skiltet mot en kirke utenfor museet. El Nazar Kilise. Det går en liten grusvei dit og veien er relativt kort. Flere biler passerer, til slutt en buss. Bussjåføren stanser og ber meg sette meg inn etter først å ha spurt hvor jeg kommer fra. Jeg tror han tuller for det er knappe ti meter igjen. Dessuten liker jeg ikke oppsynet hans. 

Det viser seg at kirken er stengt for sesongen og utenfor sitter en gjeng slukørede turister. Muslimer de fleste etter hodeplaggene å dømme, men også to gode kristne (eller ateister?) fra Tyskland. Bussjåføren puster meg plutselig i nakken og sier han har nøkkel til kirken. Han kan være min egen personlige guide når alle disse menneskene har gått. Jeg må bare vente litt, og jeg trenger ikke betale. Special for me. Jeg gir tydelig beskjed om at så interessert er jeg ikke i gamle fjellkirker om de er aldri så mye fra Bysants-tiden. Jeg går.

På veien hit har jeg sett starten på Görkündere-stien. Den går cirka i retning av et utsiktspunkt over Göreme, så den vil jeg følge. Like før jeg treffer stien treffer jeg to unge menn fra Spania som tydeligvis har tenkt seg på kirkebesøk. 

- Kirken er dessverre stengt, advarer jeg de lystige mennene. 

- Hva? Er det mulig? En stengt kirke på 1. juledag? flirer den ene av dem.

Jeg bekrefter. Vi enes om at muslimene i Tyrkia driter loddrett i slikt. De tenker ut en ny plan for en stengt kirke frister ikke. Jeg labber imidlertid inn på den smale sti, roen senker seg, det er deilig å gå og landskapet blir mer og mer spektakulært med skikkelig høye "pipehatter". Her er det enda vakrere enn i Duenes Dal. Og her er det bare noen små gardsbruk og ingen turister å se. Jeg tar av fra hovedstien og begynner å jobbe meg opp mot utsiktsplatået over. Setter meg på et høydedrag, finner frem vann og Wasa knekkebrød med brunost (eller er det prim?), spiser min provisoriske lunsj og ser utover det storslåtte landskapet i milde beige, grå og bruntoner. 

Erotisk landskap

Jeg har ikke sittet lenge før jeg hører stemmer. To jenter og en gutt i tyveårsalderen dukker opp langt under meg, hoier mot meg og lurer på hvordan jeg kom meg opp her jeg sitter. Går det sti? Og hvor går den? Jeg loser dem opp for fra der jeg sitter er hver eneste sti godt synlig. De tar en pust i bakken når de er på nivå med meg. De har tenkt seg nøyaktig samme vei som meg og lurer på om stien opp er for bratt. Jeg vet ikke, men tror det går bra. Ber dem gå foran og teste ut for meg. Trekløveret fra Kirgisistan synes jeg er morsom. Litt senere roper de ned til meg om at jeg må velge stien til venstre for den til høyre ender i et gjerde og med en fryktinngytende hund. Jeg takker. Har allerede pakket sekken og følger etter. 

Vel oppe viser det seg at vi er på et høydedrag midt mellom to daler; den med de vakre "pipehattene" og den der Göreme ligger nedi. Kommer først til et sted for romantiske sjeler for her er det satt opp hjerter og portaler med plastblomster i fleng,  til å fotograferes under med flott utsikt som bakgrunn. Her er allerede et oppover ørene forelsket lokalt ungt par som forsøker seg på selfies. Jeg rister på hodet av dem og tilbyr meg til å være fotograf. De kan ikke engelsk men jeg forstår såpass at de blir hoppende glade. Når jeg er i ferd med å fjerne meg kommer jenta på hva takk heter på engelsk og roper "thank you" etter meg. Jeg vinker tilbake.

Passerer flere typiske grottehjem på vei ned til sentrum

Like etter kommer jeg ned på et nytt utsiktsplatå. Over Göreme. Her er sågar små utendørs kaféer. Jeg kjøper meg en cay (tyrkisk te) men den serveres dessverre i pappkrus og smaker mer papp enn te. Skuffelse, men den har i det minste en stiv turistpris. Skulle bare mangle med slik en utsikt. Jeg tråkler meg deretter på kryss og tvers nedover gatene til jeg når sentrum og Café Pasha. De har Adana Kebab til en sulten dame. Deretter finner jeg tilbake til kaféen som jeg oppdaget første kvelden. Den som reklamerer med kenufe. Akkurat nå er det nemlig tid for en nydelig orientalsk ostekake og en sterk kaffe. 

På vei hjem til hotellet er jeg i minibank og tar ut en god slump Euro. Iranerne i resepsjonen har nemlig fått reservert ballongtur for meg i morgen med et alternativt selskap. Det må betales kontant. Jeg har ikke før avlevert pengene før de mottar kansellering pga. værforholdene. Det er bare å hente pengene tilbake. Skuffelse. De trøster meg med at jeg kanskje får brukt pengene på ballongferd i morgen. Hvis ikke kan jeg bruke dem når jeg kommer hjem. Yeah, right. Euro i Norge liksom.