Antalya i sol og 17 desember-grader

Så er jeg i den delen av verden igjen. Der hvor gjestfrihet og hjelpsomhet ligger tjukt utenpå folk, der smilene sitter løst og nysgjerrigheten er stor. Jeg har gått rundt med et smil rundt munnen siden jeg landet på flyplassen i Antalya, helt sør ved Middelhavet i Tyrkia. Nytt hvert sekund. Ikke et vondt ord om Spania hvor jeg reiste rundt i 3 uker i mai /juni, men HALLO - de er ikke i nærheten av den type gjestfrihet som jeg opplever helt øst i Middelhavet og i "terroristlandene" innafor. Synd folk har vanskelig for å tro meg. 

Oppdagelsestrangen bobler over. Den særegne trangen som kommer når jeg slipper meg ut på egenhånd. Uten guide, uten medreisende. Bare meg. Gjøre hva jeg vil når jeg vil, finne ut hva som befinner seg rundt neste kvartal, bak neste hushjørne. Spise når det passer der det passer. UPS! Dessverre er jeg dritdårlig på spising for jeg skal bare ditten og datten først. Se enda litt mer. Men i dag har jeg vært flink selv om det ble middag på "feil" restaurant i kveld. Italiensk! Ikke bare restauranten var italiensk med det satt også såpass mange høylytte italienere rundt nabobordet at tankene gikk tilbake på jobb og mine kollegaer i Milano. Det er nesten så jeg ikke bør rapportere dagen som en fridag likevel. Til restaurantens forsvar så har de stort juletre i et hjørne, julelys i vinduene og stort bål på peisen. Mer jul går det vel ikke an å få i et muslimsk land?

Det er ikke noen backpacker-tur jeg er på denne gangen. Energien er fremdeles noe lav sånn i post-Corona-tid så jeg har stelt godt med meg selv så langt. Bare tanken på flyavgangen kl. 07:00 og 0 søvn resulterte i at jeg bestilte hotell på Gardermoen for å hvile og sove lengst mulig. Det fungerte bra. Jeg forhåndsbestilte taxi som kom på flyplassen i Antalya og plukket meg opp med navneskilt. Jeg som nesten alltid reiser kollektivt, men not today. For sikkerhetsskyld var det en 10-seters taxi som plukket meg opp så jeg skal ikke klage på plassmangel. Sjåfør Abdul insisterte på å kjøre meg helt frem til hotelldøren og avleverte meg til verten som sporenstreks puslet rundt meg og serverte meg te i den lille bakgården. Hotell og hotell. Det lille tradisjonelle steinhuset har kun 7 rom. Kun et av dem står ledig i natt til tross for vinter og lavsesong. At ratingen deres er 9,4 av 10 kan ha noe med saken å gjøre. Og plasseringen. Midt i gamlebyen Kaleici, like ved den bysantinske bymuren. Langt fra busstasjonen hvor jeg skal nå en buss i morgen tidlig, men min vert har allerede lovet meg både taxi og niste til turen.

Kaleici. Den gamle bydelen er vakker med hus fra den osmanske storhetsepoken. Megakoselig. Godt bevart bygningsmasse men ikke helt uten at turismen har satt sitt spor. Irske og engelske puber, gamle Odin i form av en diger statue i plast utenfor Odin bar. Neonskilt og parasoller. Popmusikk fra begynnelsen av 80-tallet. Jeg bestilte kun en natt her fordi jeg tenkte at ingenting er tristere enn en tom turistby men her er det faktisk liv. Såpass liv at jeg lett kan tenke meg at det er et mareritt å være her på sommerstid. Da er det skråsikkert mølje her.

Det er en liten, gammel og vakker havn her. Jeg tråkler meg nedover de bratte bakkene dit etter overtakelse av rommet. Klokka er godt over to på ettermiddagen så timene og dagslyset må utnyttes. Men akk, magen hinter om at det er veldig lenge siden frokost så jeg ramler innom en random enkel kafé. Vet ikke hvorfor valget falt på akkurat denne for naboene ser vel egentlig finere ut. Kanskje er det skjebnen. Utsikten er upåklagelig over havnen. Den lavmælte unge servitøren viser seg å være ytterst hyggelig. Han heter Josef som seg hør og bør i julen. Youssef. Han drømmer om å se nordlyset. For noen år siden drømte han også om å stille i et sykkelrace et eller annet sted i Norge som han har glemt navnet på. Han nådde akkurat ikke opp til å bli tatt ut.

- Det var mens jeg bodde i Libanon.

- ??

- Jeg er fra Tripoli, men kom til Tyrkia for snart et år siden. Jeg er en av de ca. en million nye eksil-libanesere som har valgt å flytte fra landet.

Ser man det. Verden er liten og Libanon er kun halvannen times flytur herfra. Timene til min oppdagelse av Antalya skrumper inn for vi blir sittende der og prate. Lenge og vel. Han har aldri truffet en nordmann før for han hadde aldri sett noen av mitt folkeferd i sitt hjemland. Youssef er født lenge etter at de norske FN-soldatene dro hjem og siden er det vel kun jeg og Sissel Wold som har vært der.

Når jeg omsider bryter opp fra Café Mira og Youssef, går jeg runden rundt havnen. Der står det iskremselgere med hjemmelaget tyrkisk is. Det må prøves i 17 grader og sol fra knallblå himmel. Seig, tyggegumaktig tekstur, deilig på smak. Laget på ekte pistasjnøtter og ekte vanilje. Tror de lager denne typen is i flere land i Midtøsten. 

Jeg vandrer videre på moloen før jeg går opp i de trange gatene. På vei opp ser jeg flere huler og groper i muren hvor det faktisk bor folk. Flyktninger som Europa betaler Erdugan for å ikke slippe inn i vår verdensdel? Selv kattene har det bedre enn flykningene i Antalya. Vel oppe over bymuren valser jeg rundt, kikket opp etter husveggene. Vakre stein og trehus. Interessante butikker. Folk som hilser og prater. Får en liten lykkenål med Fatimas øye. Så enn tur hjem på mitt lille værelse før det blir Antalya by night på italiensk vis. Skulle nok hatt en dag til her.