Krigshospital og klatring

Våkner opp til utsikt mot flyplassen, men så ligger vi da tross alt på et flyplasshotell. Etter frokost i hotellets store 70-talls spisesal hiver vi dagstursekkene på ryggen og går til Blue Ice Café. Kaféen eies av Blue Ice som eies av Topas og her står proviantkassene som vi har hatt med oss på hele turen. Rundstykkene og de kjipe danske rugbrødene er ikke lenger ferske og pålegget begynner å bli utvalgt. Det er mest tubemat og posteier med lang holdbarhet igjen. Og Nutella. Vi er like glade. Mat på tur smaker godt uansett. Det er bare fantasien som setter grenser, og hva er bedre enn svart dansk rugbrød med Nutella som dessertskive? Sånn i tilfelle Kristian har gått tom for sjokoladekjeks? Jeg satser på at han ikke har gått tom for pulverkaffe pøser optimistisk varmt vann på min lille termos.

Jeg er fremdeles litt morgen-groggy der vi vandrer av sted på den lange landevei. Kanskje det er morgentåken som gjør det? Eller er det mer ordentlige skyer som ligger over hodene våre i dag? Det begynner å merkes at vi har vært lenge på tur, men denne siste turen vet jeg blir spesiell. Vi skal gå til fots gjennom Hospitaldalen og Blomsterdalen før vi skal over et høydedrag og videre mot innlandsisen. Grønlands tykke hvite iskappe. Kristian har forberedt oss på at det er langt og bratt men ikke baule. 

I starten går vi på asfaltert vei. Passerer svære grå og stygge lagerskur som står og forfaller i buskene etter at amerikanerne forlot flybasen i Narsarsuaq i 1958. Har lest at et av de gigantiske lagerbygningene har fått navnet Ikea og der skal det visstnok være lagret mye skrot, uten sammenligning med det svenske firmaet for øvrig. Vi blir færre i gruppen da noen svinger av for å ta en fotosafari blant dette forfallet. Det kunne jeg også tenkt meg å gjøre, men så er det innlandsisen som trekker sterkest. 

Asfalten går over til en steinete ATV-vei som synes endeløs der den går innover Hospitaldalen og enda et stykke til. Her ble det satt opp et gigantisk amerikansk krigshospital under 2. verdenskrig så navnet er ikke tatt fra ingensteds. Hele dalen var fylt med brakker og sykesenger som igjen var fylt med unnagjemte sønderskutte soldater som måtte plastres og heles vel og lenge før de kunne sendes hjem til sine kjære i USA. De kunne like godt vært sendt hjem til sykehus hjemme i Amerika, men å sende en strøm av halvdøde soldater som manglet lemmer og diverse annet, tilbake til USA ville ødelagt hele det amerikanske glansbildet. Hva ville skjedd med kampmoralen da? Folk ville sluttet å verve seg. Å gjemme dem bort i en dal på Grønland til de var lappet sammen igjen og noen til og med kunne gå for egen maskin, var mye lurere. Under 2. verdenskrig var det 600 sengeplasser som var mest benyttet av soldater fløyet opp fra Normandie. Så kom Koreakrigen i 1951 (til 1954) hvor amerikanerne utvidet antall sengeplasser til 1000 og hvor de gjentok suksessen av hemmeligholdelse fra 2. verdenskrig. Når vi går gjennom dalen nesten 70 år senere, er det kun en gigantisk pent murt skorstein i amerikansk stil som står igjen på den flate dalbunnen. Alle etterlevninger av hospitalet forsvant i en brann i 1972. 

Etter et lite høydedrag kommer vi over i Blomsterdalen som først trer frem som grønne, kultiverte gressletter. Vi er langt fra folk, men det må være en eller flere bønder som tar seg frem langs den humpete ATV-veien og slår disse markene. Siloballene sladrer om at det skjer. Veien slutter her og vi følger en merket sti videre langs kanten av markene. Den tar slutt og vi kommer til et svært bredt elvedelta som for det meste består av avleiringer etter isen. Selve elven ser liten ut der den renner gjennom avleiringen. Kristian stopper oss og peker innover en dal. Innlandsisen ligger der og vinker på oss.

I retning rett frem ser vi også stien vi skal gå. Det er ingen tvil om at det bærer rett oppover fjellskråningen der fremme. Vi ser også at vi nesten har tatt igjen en multinasjonal turgruppe som dro før oss. De ble kjørt så langt veien gikk så vi må ha gått adskillig raskere enn dem. De synes å være i ferd med å psyke seg opp til klatreturen når vi får øye på dem langt der fremme. Når vi kommer til oppstigningspunktet har de kun kommet et lite stykke opp i skråningen. Vi tar en pause for å gi dem litt tid. Får informasjon om stien, knytter skolissene ekstra hardt, sikrer at ryggsekkene sitter stramt. To i vår gruppe har alt returnert på grunn av den steile stien, og vi er i alle fall to til som er ekstra spent om høydeskrekken vil slå til. For vi skal vel ikke gå ned samme vei? spør vi Kristian. Jo da, det skal vi. Men alt som kommer opp kommer også ned, trøster han. Ikke akkurat en trøst, så vi tar en sjokoladekjeks til og bestemmer oss for at dette skal vi uansett klare. Gidder ikke gå tilbake den lange veien uten å ha sett en god bit av innlandsisen. 

Vi begynner å klatre i den rekkefølgen som Kristian bestemmer. En nordmann først og en nordmann (meg) sist. Han selv er som en fjellgeit og haler oss opp de vanskeligste partiene. Vi har ikke kommet langt av gårde før vi har tatt igjen den andre gruppen. De sitter og klynger seg fast til det som finnes av lyng mens de prøver å få pusten igjen. Vi hilser og tråkler oss imellom dem. Observerer at gruppen er langt yngre men allerede slitnere enn vår gruppe. Observasjonen gir oss ekstra styrke og glis rundt munnen. Vi som har gått hele veien fra Narsarsuaq trenger ikke pause før vi er over halvveis oppe i fjellskrenten. Jeg tørker svetten, tar av meg den tynne jakken og jager vekk skremmende tanker om tilbakeveien. Hiver innpå nøtter og vann. Vi har lagt det vanskeligste partiet bak oss. Den steile klatringen er slutt. Nå skal vi kun "ta det stille og rolig" oppover den steinete ura til vi kommer til et platå. 

Vi er på beina igjen når pulsen har roet seg litt. Veien over platået blir forfriskende deilig. Kjølig vind på svette kropper. Så ser vi innlandsisen bre seg ut foran oss der fremme. Vi fortsetter nedover på den andre siden av platået, men stopper opp der vi finner ly og den beste utsikten over isen. Det er over lunsjtid så vi setter oss ned og graver i ryggsekkene. Finner frem nistepakker og drikke. Kristian har kaffepulver igjen. Alt er en fryd og returen er det ikke vits å tenke på. Sitter og tygger og glor på isen. Noen av danskene medgir at rugbrød med Nutella faktisk smaker alright. En ny opplevelse. Bilder blir tatt, humørfylte slengbemerkninger blir sendt imellom oss, og vi lurer skadefro på hvor det ble av den andre gruppe. Vi så dem aldri igjen. Vi bestemmer oss imidlertid for at det ikke er vits å gå lenger nedover fjellskråningen vi sitter i. Vi vil ikke komme til innlandsisen uansett. Smeltingen har vært så stor at det har dannet seg en avgrunn mellom fjell og is de siste årene. 

Returen går over all forventning. Kanskje fordi jeg bevisst ikke kikker utover men kun ser hvor jeg setter føttene. Kun fokus på å trø på fjell eller fast vegetasjon, ikke jord, sand eller grus. Vi er nede før jeg vet ordet av det for ved å aldri se noe annet enn skotuppene har jeg ikke visst hvor langt eller kort vi var kommet. Det blir applaus og strålende fornøyde smil når sistemann er nede. Kristian puster lettet ut. Forteller at sist hadde han en jegersoldat med i gruppen som løp ned til Narsarsuaq for å kjøpe pils til resten av gruppen, for deretter å komme dem i møte. Ingen av oss melder seg for å gjenta den bragden.

Det blir både pils og is på de fleste når vi omsider stavrer oss inn på Blue Ice Cafés solrike terrasse like ved flystripa. Vår siste vandring på denne turen. Vi har alt begynt å mimre. Tar opp den ene opplevelsen etter det andre, humrer og ler. Andre som ikke har vært med på dagens vandring kommer til og vi deler dagens opplevelser imellom oss. Det er godt å være til.

Ettermiddagen har gått. Jeg stavrer meg til det amerikanske brakkehotellet, tar en deilig lang dusj på et bad med varme i gulvet, trer på meg de minst svette klærne, slapper av og så er det igjen sliten 70-talls middag i en overraskende fullsatt spisesal. Det går et fly til Danmark i morgen.