Bluie West One og røde pølser

Morgen. Siste dag på Grønland. Vi har god tid for kun to poster står igjen på programmet. Det er Narsarsuaq Museum og å fly hjem fra flystripa like ved. Vi spiser sen frokost og bruker lang tid på å tygge og prate. Så er det utsjekk av rom og å bagasjen ut døra. Bagasjen vår blir fraktet til flyplassen mens vi følger etter. Sjekker inn i tur og orden før vi går de få skrittene til museet som igjen ligger like ved Blue Ice Cafè. Narsarsuaq er ikke stort. 

Det tilsynelatende lille museet er ikke så rent lite likevel. I alle fall ikke målt i antall bilder, brev, uniformer, vimpler, elektroniske kommunikasjonsmidler, kart, gjenstander og historier. Hovedformålet med museet er å fortelle historien til Bluie West One men har også en liten avdeling viet den norrøne tiden på Grønland. 

Den amerikanske militærflybasen Bluie West One lå her fra 1942 til slutten av Korea-krigen i 1958. Totalt opprettet USA 14 baser på Grønland under den 2. verdenskrig: 5 øst for og 9 vest for Kapp Farvel, Grønlands sørligste punkt. Det vanlige var å bruke opprinnelig stedsnavn på baser men på Grønland ble alle hetende BLUIE etterfulgt av retning og nummer. Dette fordi amerikanerne hadde problem med å uttale de norrøne og inuittiske stedsnavnene. Navn ofte forsynt med adskillige Q'er. De fleste basene var vær- og radiostasjoner, noen hadde rullebaner, en hadde havn for marinefartøy og i en annen var en base med hundepatruljer. Av fullverdige militærflybaser var det denne i Narsarsuaq og en i Kangerlussiaq (Søndre Strømfjord på dansk). 

På det meste var det utstasjonert 4000 amerikanske soldater i Narsarsuaq. Det ble opprettet militære flyforbindelser mellom Maine-kysten i USA, Labrador i Canada, Grønland, Island og Skottland. Før den tid var Narsarsuaq så og si ubebodd område. Dagens lille samfunn er sterkt knyttet opp mot flyplassen som er planlagt nedlagt i 2025. Da åpner det en ny flyplass utenfor Qaqortoq som overtar trafikken, noe som sannsynligvis blir Narsarsuaqs undergang. Negative røster spår at da vil bygda bli liggende like øde som før amerikanerne kom. Her vil det bli en spøkelsesby på ordentlig. Kanskje. 

Politihuset

Flyet går ikke før ut på ettermiddagen så vi blir ruslende rundt i det deilige solskinnet. Tar en siste tur på butikken, tar det bitte lille politihuset i nærmere øyensyn gående rusleturer i nærheten, finner huleinnganger i fjellet hvor de fleste er lukket med gamle, tunge dører i jern. I fjellet finner vi også en minneplate over den japanske eventyreren Naomi Uemura (1941 - 1984) som var den første til å kjøre hundeslede over den grønlandske innlandsisens fulle lengde, fra nord til sør (2600 km) i 1978. Samme år gjennomførte han en hundesledetur aldeles alene over Nordpolen. Mannen er ukjent for meg. Kanskje vi er for navlebeskuende i Norge? Her er det kun fokus på egne oppdagere og eventyrere.

Det blir rikelig tid til å nyte røde danske pølser i solen utenfor flyterminalen. Grønland har en tendens til å gå tom for visse varer der de ligger i sitt eget hjørne av verden. Terminalkiosken har ikke fått levert pølsebrød men ristet brød dyppet i sennep og ketchup gjør akkurat samme nytten. Løsningsorientering og det å tenke utenfor boksen er god lærdom å ta med seg på flyet hjem fra Grønland.

Amerikansk flybuss

Vi lander forsinket like over midnatt på Kastrup. Får opplyst at flyplassen mangler både flyveledere og folk til å håndtere bagasje. Det tar cirka to evigheter å få ut bagasjen. Det er to flyankomster satt opp på samme bagasjebånd som vårt. Problemet er at båndet er fullt av bagasje fra et tidligere fly. Denne bagasjen blir ikke hentet eller fjernet. Passasjerer fra et helt fly har antagelig måtte forlate flyplassen uten bagasje på et tidspunkt. Nå ligger den her og sperrer for vår bagasje. Det blir vi passasjerene som må lage vei i vellingen og samarbeidet mellom tyrkere fra det andre flyet og dansker, grønlendere og andre internasjonale turister fra vårt fly er upåklagelig. Utpå natta får Marie og jeg bagene våre og kan rope farvel til turvenner som står igjen og venter. Labber ut i den myke, danske sommernatten. Sjekker inn på Scandic CPH Strandpark hvor vi blir sluppet inn av nattevakten nesten to timer senere enn planlagt ankomst.

Simsalabim så var Grønlands-eventyret ute. En fantastisk lærerik tur i vakkert landskap. En gjeng herlige mennesker som ble sammensveiset på turen. En særdeles aktiv ferie og et vær som var langt solrikere og varmere enn vi kunne drømt om. En særdeles motiverende og behagelig turleder. Hvis jeg skulle påpeke et savn så er det mer kontakt med lokalbefolkningen. Men hallo; det er vanskelig å få til på gruppetur. Det er sånt jeg kun opplever når jeg vaser rundt på egenhånd. 

Vårt overnatting på CBH Strandpark er en fornøyelse og det samme er frokosten neste morgen. Vi rekker å ta en beinstrekk langs fjorden på Amager før vi henter bagasjen og vandrer videre til flyplassen. Marie tar tog til Stockholm, jeg tar fly til Oslo. Et fly som ikke kommer på vingene før 1,5 timer etter tiden. Vi sitter i flyet og venter på bagasjen vår. Omsider kommer det trillende ut tomme bagasjevogner og flyet tømmes for gammel bagasje. Etter en ny ventetid kommer omsider vår egen bagasje og blir lempet ombord. Ting tar litt tid når det ikke finnes folk nok i yrkene som pandemien rammet hardest.