Norrøne ruiner og norsk okkupasjon
I Middelalderen, før Danmark okkuperte Norge, besto Norge også av Island, Færøyene og Grønland. Kiel-traktaten, underskrevet av kongen i Sverige og kongen i Danmark i 1814, var en avtale om at Danmark kun skulle avstå selve fastlands-Norge til Sverige som straff for å ha kjempet på feil side i Napoleonskrigen. Slikt medførte både opprør og motstand i Norge. Vi følte vi mistet halve identiteten. Resultatet av opprøret ble Eidsvoll-forsamling, egen grunnlov og 17. mai er vi så glad i. Svenskene heiv vi omsider på dynga 100 år etterpå og nasjonalismen blomstret. Vi ville i alle fall ha Grønland tilbake! I 1931 okkuperte vi rett og slett et stykke såkalt "herreløst ingenmannsland" i Øst-Grønland. Det bodde ikke folk der. Det norske flagget ble plantet i skikkelig Roald Amundsen-stil, de norske fangstfolkene som dro dit og ble over noen vintre, sang mellom bakker og berg og andre nasjonalsanger så det ljomet. Helge Ingstad (jurist, eventyrer og oppdager. Han som gjenoppdaget Vinland på nytt, du vet) ble sendt over dit av den norske stat. Han var allerede sysselmann i Erik den Rødes Land på det tidspunktet, altså der jeg befinner meg nå, så trengte ikke dra så langt. Vel, danskene ble drit-sure, kort sagt. De ble så frustrert over de frekke, udannede fjellapene i nord at de først tvangsflyttet inuitter som danske representanter inn på den norsk-okkuperte sonen for å vise muskler. Det er så værhardt der øst at de neppe orket tanken på å flytte dit selv, danskene. Å flytte inuitter dit nyttet ikke. De ble venner med nordmennene som kjente til både deres livsstil og språk. Danmark saksøkte så den norske stat. Haag-domstolen ga Danmark medhold på samtlige ankepunkt.
I 1933 var det over og ut med Norge som okkupasjonsmakt. Siden har vi ikke snakket så mye om det. Kanskje fordi det like etterpå ble okkupert så mye mer land av en annen nasjon lenger sør i Europa? Land som slettes ikke kunne kalles ingenmannsland og med betydelig hardere midler enn et par polarbikkjer.
Mens dette skjedde fortsatte danskene å avdekke den ene norrøne ruinen etter den andre. Året før Norge fikk refs for sin oppførsel ble Dyrnæs oppdaget på et nes like utenfor Narsaq. Det har vist seg å være et av de største norrøne soknene på Grønland, og besto av en kirke og flere gårder. De antar at bosetningen har strukket seg langs hele den vestlige siden av Narsaq. Vi passerer noen opphopninger av stein på vår tur denne dagen. Kirken. Vi stopper opp og ser utover det kultiverte landskapet og oppdager flere tuer med stein. Inuittene kom til ferdig ryddede enger og åkrer da de trakk sørover på Grønland. Med innhengninger av stein som på Jæren. Islandshester går der den dag i dag.
Vi som er på Grønlands-tur i sommeren 2022 er en harmonisk gruppe bestående av hovedsaklig dansker, 2 nordmenn og 1 svenske. Danskene bruker ikke ordet norrøn men nordboer. Jeg blir ikke riktig klok på hvem som tituleres som nordboer, så spør danskene i gruppen. Den allmenne oppfatningen er at nordboere omfatter folk fra nord-europeiske land. Dansk wikipedia sier noe annet. De definerer nordboere til kun "landnamsmænd hovedsageligt fra Island regeret fra Norge".
Vi vandrer fredelig videre langs fjorden. Passerer berg som ser ut som en indianerhøvding. Passerer på tvers over et par bratte skråninger. Kommer til stedet der vi ser ned til ytterpunktet på det lange neset. Været har klarnet opp også i dag. Kristian gir seg ikke. Han vil ha bedre utsikt innover fjordene. Om vi gidder klatre høyere opp i fjellsiden. Ja da, sier den positive gruppen hans i kor. Det blir altså noen ekstra skritt i dag også. Vi får kalle det for bonus for vi har jo tross alt betalt penger for å vandre på Grønland. Et stykke lenger opp er han fornøyd. Vi kan ta frem nistepakkene mens vi lar øynene gli over heftig fjordutsikt og svevende havørn.
Så er det å gå samme vei tilbake. På stranden nedenfor Dyrnæs velger den betalende delen av gruppen å bli igjen. Vi har gått raskt, ingen vits å stresse tilbake. Her er det fint. Skjønner de norrøne menneskene som slo seg ned her. Vi har rester av frukt og godteri igjen i sekkene våre. Det fortelles inuitt-historier. Om forfedre som har vært bosatt på Grønland og hvorfor det er så mange inuitter med lys lugg og blå øyne. Inuittenes mål var visstnok å unngå innavl så hvert et nytt gen-materiale ble ønsket velkomment. Vi har en riktig hyggestund før vi må ta fatt på den heidundrende lange ATV-veien inn til byen.
Vi ramler stivbeinte om kull på første benk når vi når asfaltert vei. Grethe kommanderer bolche-utdeling (drops på norsk) av Jørgen. Han skal søren ikke få ha godsakene i fred. Jaggu har han begynt å skjønne trøndersk og reagerer spontant.
Jeg drømmer om en lang fredelig dusj etter gammelt. Resten av vandregjengen er kaffetørste og går på kafé mens jeg vandrer en bue rundt kirken for å sjekke om den er åpen, noe den ikke er. Går deretter til vårt elegante vandrerhjem der duften av nybakte rundstykker slår imot meg. Kristian baker. etter dusjen blir jeg sittende på terrassen og lese i solen mens folk kommer og går. Så er det tid til middag på det gule lille hotellet. Kokken er tilbake. Dessverre har han samme samme gatekjøkkenmat på menyen som ULU Kafé. Det blir burger for andre dag på rad etter en ufattelig treg service. For å si det slik: i Narsaq er kvalitet på service, atmosfære og mat mye høyere på kafé enn på hotell.
Kvelden er vakker og solen sender gylne stråler ned over oss. Marie og jeg går en liten tur for å finne noen norrøne ruiner som skal ligge like nedenfor vandrerhjemmet. De er inngjerdet. Vi finner ikke inngangen, men ser heller ingenting innenfor gjerdet. Luften går ut av ballongen. Det skal ikke alltid så mye til. Jeg vil hjem og legge meg - samme hvor fin kvelden er.
Kommentarer
Legg inn en kommentar