Narsaq. Uten kokk men med trøndersk stamfar.

Våkner til den sedvanlige tåken. Får til og med beskjed om å ta på regnbukser etter frokost. Ikke fordi det er meldt regn. Det er nemlig varslet strålende sol. Nei, fordi det kommer er båt og henter oss. Mulig det ikke er plass til alle innendørs på båten, eller kanskje noen foretrekker å sitte på dekk med vind i håret og luft under vingene, inkludert førsteklasses utsikt. Alle svarer "ja, Kristian", gjør som vi får beskjed om og trer på regnbuksene før vi lemper bager, ryggsekker og proviantkasser ut dørene for henting. Vi er en lydig gjeng mennesker. Tusler ned til fjorden lenge før tiden. Her er det verken African eller French Time som gjelder. Tvert imot skulle en tro vi var betalt for å stille 15 - 30 minutter før tiden. Vi får grundig tid til å lete etter fremmede bær og blomster, bivåne kasserte påhengsmotorer og rustne landbruksredskaper som flyter rundt på svabergene, hilst på et nysgjerrig, skabbete føll, løst verdensproblemer og Grønlands-problemer i sær. 

Omsider kommer en båt og plukker oss opp. Den er stor nok med sitteplasser til oss alle innendørs, men noen kjemper seg til plass foran i baugen. Vi blir skysset ut Eriksfjorden til Narsaq. Etter grønlandske forhold er det en by, men det ligner mest på et tettsted med sine cirka 1700 innbyggere. Uansett er det et kraftig miljøbytte for oss som har vendt oss til villmark, fjell og enslige sauegårder langt uti ødemarken. Vi ankommer en livlig havn med skip av en viss størrelse. Det er nettopp grunnen til at Narsaq ligger her den ligger. Særs gode havneforhold hvor spekk og skinn ble skipet ut og kontinentale varer inn, så som kaffe, sukker, brød og gryn. Her er det videregående skoler, arbeidsplasser (blant annet er stort slakteri), museum, butikker, kaféer, et lite hotell og et vandrerhjem. Her er også falleferdige lager som ikke lenger er i bruk, malingsslitte og med knuste vindusruter. Noen har nummer på taket. Det skal visst være et navigeringssystem fra krigens dager.

Vi beveger oss mot vårt nye hjem. Vandrerhjemmet. Der må vi sitte stille og vente på inntrede mens personalet rer opp de siste sengene. Det gjør vi mer enn gjerne med utsikt til dyner og puter i stedet for soveposene, Finner ut at personalet består av en person og ikke tre som vi først antok. To av damene kommer fra Sintra i Portugal og er gjester sånn som oss. 

Når vi har kapret hver vår køyeplass er det alle mann ut av huset og ned på museet. Der venter Jesper med guidet omvisning i de eldste bygningene av Narsaqs gamle bydel. Det er utrolig mye å se og Jesper har mye på hjertet og flere små bygninger å vise. Han forteller om Havkvinnen og Månemannen i inuittenes mytologi og om den stadig levende sjamanismen. Det er på en måte sikrere å støtte seg til to religioner enn kun en. Han forteller om båter og fiske, fangstmetoder, festdrakter, nåtid og gamledager. Han er innom temaet bergarter og den hete politiske debatten om ural-uttak i Kvenfjellet. Han forteller sågar at opphavet til de fleste innbyggerne i Narsaq er en trønder fra Levanger. Peter Hanning Motzfeldt var ansatt som inspektør i den Kongelige Grønlandske Handel og fikk et av dagens museumsbygg bygget til seg i 1830. Det at han hadde kone og 4 barn i København forhindret han ikke å spre sine gener på sørkysten av Grønland. Etternavnet er svært vanlig i dag. 

Tiden går raskt med interessant historiefortelling. Kristian venter med lunsjen så vi spurter tilbake til vandrerhjemmet, sultne alle sammen. Jesper sier han har flere ting å vise og flere historier å fortelle etterpå. Arbeidsdagen hans er slutt men det er bare å banke på døren til et annet museumsbygg like ved der han bor. 

Vi finner ikke Jesper etter lunsj. Kanskje han har gått et annet sted eller vi har troppet opp ved feil hus. Vi som slukte lunsjen og ikke en gang tok oss tid til kaffe. Vi finner i stedet ULU Internettkafé som har kaffe til 10 kroner og god bringebærpai til litte grann mer. Været er varmt og fint så herligheten inntas utendørs i pallebenk med pallebord. Derfra har vi god utsikt til veien som går forbi, det blå lagerskuret som viser seg å inneholde en matvareforretning, og folk som går hit og dit. People watching. 

Før vi forlater ULU bestiller vi bord for kvelden. I kveld skal vi ikke lage mat selv. Var først innom hotellet for å bestille bord men de kunne ikke ta imot bestilling. Hovedkokken var forsvunnet og reservekokken satt igjen på en flyplass etter ferien og ble et døgn forsinket. Det er slikt som kan skje. 

Vi spres for alle vinder for alle tusler hit og dit for å få sett litt av bygda. Byen, rettere sagt. Grethe og jeg går sammen. Bunkrer Carlsberg hos en kjøpmann, finner en benk i et solfylt veikryss, betrakter livet derfra en stund før vi nyter pilsen på solfylt terrasse ved vandrerhjemmet. En stund etterpå møtes hele gjengen på ULU hvor det blir livat moskusburger-kveld. Vi har energi nok til det etter en slaraffen-dag uten vandring, kun tusling. På TV'en i hjørnet ruller den ene grønlandske musikkvideoen etter den andre. Ikke viste jeg at de har et heftig musikkmiljø på denne øya, men så er det jo tross alt verdens største øy.