Der epler blir til mais

Grytidlig "bollebakst" (rundstykker på norsk), frokost, matpakke-smøring og oppbrudd fra gårdshostellet ved Tasiusaq-fjorden. Vi skal krysse det som kalles Erik den Rødes Land til fots. Andre muligheter finnes ikke for båten som skal frakte bagasjen har kun plass til to. Målet vårt er et annet gårdshostell ved en annen fjord: Sillisit ved Tunulliarfik-fjorden. Kristian kaller det en "baule" vandring men vi skal ta det "stille og rolig". Uttrykk som han bruker om igjen og om igjen på hele turen. "Baule" kan være litt ulendt og besværlig. Det er bare å pakke en god sekk for dagen, snøre på seg vandreskoene og begi seg ut i tåkeheimen. Kalenderen sladrer om at det er søndag, men tipper denne søndagsturen blir en smule hardere enn andre. 

Går oppover forbi gården, nedover et dalføre, sikksakker oss oppover og nedover. Ankommer en vik hvor det ligger en enslig sauegård. Bonden høres i det fjerne. Han eller hun er ute og slår gress på et av de små jordene. Sesongen er kort og det er kun en slått pr. sesong. Gresset pakkes i siloballer. En siloball pr. sau for å overleve vinteren. De beste søyene brukes til avl i en syklus på 6 år, så byttes de ut og sendes til slakteren i Narsaq. Fårehunden er hjemme, men gidder nesten ikke å bjeffe. Tåken har lettet betraktelig, sommeren er bedagelig og tusen markblomster nikker oss velkommen.

Det går en ATV-vei opp fra gårdsbruket som vi følger et stykke. Lotte prøver å redde en erle-fugl som ikke kan fly men som humper skrekkslagen foran oss. Forgjeves. Vi hopper fra stein til stein over en bred elv og tar fatt på en betydelig stigning opp til toppen av Erik den Rødes Land. Kristian lover oss pause først når vi når toppen. Han har ikke tatt med i beregningen at han drasser på mennesker som er både geologisk, biologisk og botanisk interessert. Som svinser og svanser på jakt etter unik fugl, sopp, stein, berg, blomster og bær. Det meste, egentlig. 

Den bratteste skråningen er blå av noe danskene kalle "mosebøllebær". Mitt danske ordforråd øker for hver dag. Bærene er blå, de er små. de er søte og saftige. Selv Kristian må gi tapt. Hele gjengen havner på alle fire nedi lyngen og slafser i oss den ene neven med bær etter den andre. Vi to nordmennene i følget er ikke spesielt kunnskapsrike når det gjelder bær, men mener de minner om bær vi har sett i Norge. Det går noen dager og enda mer mosebøllebær-spising før vi via latinsk finner ut at det norske navnet er blokkebær. Hjemme smaker de ikke noe særlig, men som alt annet som vokser på Grønland er smak, lukt og farge intensivert, trolig på grunn av den korte vekstsesongen.

Vi får omsider løsrevet oss. Strever oss videre oppover til vi når det vi tror er det høyeste punktet på turen. I alle fall er vi oppe på et fjellplatå. Det kvalifiserer til spisepause. Kristian synes endog vi fortjener sjokoladekjeks. Og eple. Men akk, den eneste formen for "epler" eller frukt i det hele tatt som var å oppdrive, var maiskolber. Så vi sitter der og gnager på mais mens vi skuer utover det grønlandske landskapet mens maiskornene setter seg fast mellom tennene. Det er like spennende hver dag å se hva som kvalifiserer som frukt. Grønlenderne er vant med å klare seg med den forsyningen de får. Tomme butikkhyller er ikke uvanlig. 

Platået er bredt, men vi belønnes med sjokolade og utsikt nedover på den andre siden da platået er unnagjort. Så begynner den "baule" nedstigningen. Det er dårlig med sti og desto mer buskas og lyng. Det er ulendt. Vi må prøve oss frem hvor vi kan gå. Det tar evigheter å komme ned til ATV-veien vi aner langt der nede, men vi kommer dit. ATV-veien synes også evig lang. Vi lærer å hate å gå på disse veiene, fulle av rund, grov stein. Vi kommer til en bro over en elv som er stinn av fisk. De barnsligste leker pinneleken. Kaster pinner ut fra den ene siden av broen for å se hvem sin pinne som først dukker opp på den andre siden. Noen har energi nok til å le. 

Like etter har vi besteget den siste bakketoppen. Vi blir stående å se utover fjordlandskapet som breier seg ut. Grønne, vide enger krydret med siloballer som om det skulle være rosiner på grøten. Blå fjord, hvite isfjell, fargerike hus, og fjell som reiser seg på den andre siden av fjorden. Vakkert. 

I et gammelt hvitt hus skal vi bo i 2 netter. Sillisit. Her er det ikke firmannsrom. Her er det fem. Her er det to danske gjester i tillegg til oss. 15 stykker skal dele på en do og et bad. Det finnes ikke varmt vann andre steder enn i dusjen. Vi bryr oss ikke om det. 

Vi blir tatt imot av de to i gruppen som dro inn med båt. Kaffen er klar og de har bakt sjokoladekake. Det dufter allerede middag og langbordet står dekket og pyntet med markblomster. Jørgen (som vi trodde het Bjørn eller Jørn. Danskene snakker jo så utydelig) får oss til å tøye ut. Men så er luften gått ut av ballongen. Det er grønlandsk pils i kjøleskapet til 40 kroner flasken, solen er varm og deilig. Vi som ikke får plass på terrassen med utsikt over fjorden finner oss et svaberg. Møter likevel nydusjet og fresh til turens beste middag. Lasagne laget på moskuskjøtt. 

Oppvaskteamet er svensk /norsk. Vann må kokes. Oppvaskbaljen er bitteliten. Gryter, former og kjøkkenredskap er store og skitne. Vi ser rådville på hverandre. Kristian drar meg ut i dusjen. 

- Her tar du grovoppvasken, sier han.

Jeg kikker forundret på han. Han ler seg i hjel og spør om jeg aldri har vasket opp i en dusj tidligere. Jeg svarer at vi bruker ikke å gjøre det i Norge. Dette blir debuten. 

- Velkommen til Grønland. Her gjør vi det vi må gjøre, smiler Kristian.

Grovoppvasken er ikke det eneste jeg trenger hjelp til. Det skal også settes "boller" til neste morgen. Bolleeksperten Peter er en god læremester. Man fyller litt kaldt vann i to store kjeler. Rører ut tørrgjær. Drysser oppi hvetemel og grovt mel til en tynn røre. Spruter oppi litt lynghonning. Rører. Dekker til og lar det stå til dagen etter. 

Så senker natten og stillheten seg. Men først etter at dusjen er rengjort med det som finnes av såpe. Det blir håndsåpe.