Møte med innlandsisen

Vi har kommet til vår siste morgen i Igaliku. Hanen har galt opp til flere ganger denne morgenen som de andre morgenene. Nakne bein høres fra korridoren. Til og fra toalett og dusjer. Det er tid for å stå opp på rom nummer 7 også. Nyte en kopp kaffe med melk til hjemmelagde rundstykker med hummus og paprika. En siste gang i denne vakre bygda.

Tumler ferdig pakket og skodd ut i tåka. Mens jeg venter på de andre tar jeg turen oppom naboen. De med hanen. Finner ut at det dreier seg om mer enn en hane. Ser minst to som spankulerer rundt med illrøde kammer. Her er en hel hønsegård. Frittgående høner og en mengde små dun-nøster av noen kyllinger som vimser rundt i det høye gresset. Kvitrer og piper så det står etter. Ungene til en grønlandsk familie som har spist frokost på hotellet, kommer også for å se.

Gruppen er klar for å vandre over halvøya til havnen Itilleq. Vi har riktig god tid for vi blir ikke hentet med båt før tidlig på ettermiddagen. Klokken er bare ti der vi legger i vei oppover bakkene mot heliporten som kun består av en opphøyet treplatting. Her vi noen av oss og nytte utsikten allerede på vår første kveld, men nå står hele gruppen og nyter utsikten til alle kanter. På den andre siden ligger flere store grønne jorder hvor årets ene slått går mot slutten. Siloballene ligger strødd som rosiner på grøten. Hører traktordur i det fjerne.

Videre følger vi ATV-veien ned mot Tullinarfik-fjorden. Før vi kommer så langt kommer vi til Barnas Skog, eller Meerartatta Orpiuteqarfia som det heter på inuittisk. Det er en skog plantet av barn i 2004. Vekstvilkårene er helt klart kummerligere her på Sør-Grønland enn i Norge. Trærne har ikke vokst seg kjempehøye på de 18 årene som har gått siden den gang. Det er mest lurvete nåletrær (lerk og gran) som står her. Vi forsøker oss på en tur rundt i skogen, men det blir en veldig baule, kort vandring. Det går ikke an å ta seg frem her. På grunn av at klimaendringene har skutt fart er det i de senere årene blitt populært med skogplanting på Grønland. Primært er det for å høyne CO2-opptaket, men fortsetter temperaturen å stige vil noe av skogen kunne bli til tømmer på sikt, vil jeg tro.

Vi når fjorden og følger den et stykke til vi ankommer flere ringer av stein. Før vi får øye på dem ber Kristian oss om å legge igjen ryggsekkene, legge oss ned på alle fire og krabbe etter han innover i gresset. Har det rablet fra mannen? Eller er det en lek vi skal leke? Vi kommer inn i en steinring og får videre beskjed om å sette oss i ringen. Kristian begynner å fortelle en historie om en inuittfamilie og deres levevilkår, tro og overtro i gamle dager, den gang de var jegere, sankere og nomader.

Tåken har gått i oppløsning for lenge siden. Vi finner en topp med utsiktspunkt hvor vi vandrer opp for å spise nistematen. Det er en tørr sommer på Grønland. Lyngen er brunsvidd. Bærene har tørket ut på stilk. Fra andre siden av toppen ser vi den lille båthavnen. Følger en fin strand for å komme dit. Bagasjen vår kommer med den lille altmuligbilen kjørt av altmuligmannen i Igaliku. Det kommer en båt, men det er ikke vår. Denne er full av turister fra Spania. Alle i nytt fancy turantrekk som står dårlig i stil med alle koffertene de kommer drassende med. Trillekofferter funker usedvanlig dårlig på Grønland, men det har de kanskje allerede funnet ut.

Det kommer en ny båt som er vår. Vi får ikke gå om bord. De har hatt problemer med motorreimen og den må byttes først. Vi har alle slått oss ned i solskråningen over kaien og slapper riktig så godt av mens vi følger med på hva som skjer. Mannskapet på to, hvor en av dem er pingvin-mannen John fra vandrerhjemmet i Narsarsuaq, tar seg en liten prøvetur med båten for å forsikre seg om at alt fungerer før vi blir ropt om bord. Vi er underveis tilbake til Narsarsuaq som var vår start på denne eventyrlige turen. Vi tar ikke beine veien. I stedet kjører vi sikksakk mellom små og store isfjell, innover den grunne Qooroq-fjorden. Bunnen består av en stor morenerygg som isen har skubbet foran seg ut fjorden. De største isfjellene har kjørt seg fast i moreneryggen. To særdeles varme uker har ført til at mange av de parkerte isfjellene har smeltet. Det gjør at vi kommer oss helt til enden av fjorden, der innlandsisen reiser seg som en diger hvitblå vegg på tvers. Vi ankrer opp midtfjords. John får det travelt med å ta opp is som han knuser og fordeler i plastglass. Oppi heller han Martini før han begynner å dele ut til oss alle og vi tar en real skål. Det hele akkompagneres med drønn og stønn fra den enorme isen som brer seg som en kappe over hele kontinentet.

Tilbake i Narsarsuaq tar vi inn på hotell denne gangen. Det er vel det særeste flyplasshotellet jeg har overnattet på. Det er to militærbrakker i betong som har fått et tredje bygg i midten. Hele formen minner om et enormt fly som ligger på tryne i terrenget med utstrakte vinger. En lyseblå og en gul vinge. Det eneste moderne i bygget er de brune skinnsalongene i det enorme resepsjonsområdet som ligger i midtbygget. Boksamlingen reolene er fra mine dager på grunnskolen. Jeg finner «Og bakom synger skogene» av Trygve Gulbranssen. Foruten denne ene boken har jeg følelsen av at bøkene er skrotet og donert fra et nedlagt bibliotek i Danmark. Hotellet setter meg tilbake til en 1970-talls stemning. Fra interiør til middagsbuffet. Et sært møte med fortiden. Men her er dobbeltrom i en endeløs smal bunkerskorridor. Med eget bad.

Det er noe spøkelsesaktig over det hele. En dør åpner seg i korridoren da jeg er på vei ut. Mannen som er på vei ut fra eget hotellrom, skvetter høylytt til og tar seg til munnen i et likblekt ansikt.

- Å herre gud! Jeg trodde jeg var den eneste som bodde på dette merkelige hotellet!