Hjemme hos Erik og Tjodhild
Etter frokost ved langbord, rydding, oppvask og pakking, lempes kasser med proviant og egen bagasje ut døren. Både vi og bagasjen blir plukket opp og fordelt på to biler som tar oss til den lille havnen. Vi skal over Tulluniarfik-fjorden med båt. På den andre siden ligger det gamle høvdingsetet til Erik den Røde.
Å komme seg over tar lengre tid enn forventet. På kaien er det rullet ut røde løpere, satt opp party-telt og vi øyner bugnende fruktfat og champagne satt til kjøling. Det er ikke til oss. Midtfjords har det lagt seg et cruiseskip som sperrer for det meste av utsikt. En strøm av lettbåter er på vei fra skipet og inn til vår lille beskjedne havn. Den lille båten som skal hente oss har absolutt ingen prioritet. Den må slippe alle lettbåtene til etter tur før den selv kan legge inntil. Her er det ikke først til mølla-prinsippet som gjelder, her er det de som har betalt den dyreste billetten som har rangen. Etter hvert som cruise-passasjerene haler seg opp landgangen blir de delt inn i vandre-grupper. Vi som bivåner det hele ser mer og mer skeptiske ut. Hvor skal disse menneskene vandre hen? Innlandsisen? Signalhøyden? Til nærmeste kafé? De fleste kan umulig ha beveget seg på flere år. Noen må ha fysisk hjelp til å komme opp landgangen. Kanskje en av gruppene kun skal vandre rundt party-teltet? Det ser ut til å stemme. Andre blir kjørt bort i biler.
Vår lille båt får omsider lov til å legge til kai. Den er så liten av gruppen må deles i to. Jeg forsvinner med første pulje over fjorden som en gang het Eriksfjorden. Jærbuen Erik så ingen grunn til å kalle opp fjorden etter noen andre enn seg selv. Vi cruiser rundt cruisebåten men er mer begeistret over isbergene som strutter opp av fjorden her og der. Ankommer vakre Brattalid, nå med navnet Qassiarsuk. Tar oss i land med pikkpakk og der kommer en grønlender kjørende i gammel, sliten pickup for å ta våres bagasje videre til neste overnattingssted.
Brattalid /Qassiarsuk var en gang Grønlands største høvdingsete og tingsted. Det er virkelig grønt og markblomstene strutter mangfoldig og fargerikt mot himmelen. Islandshester og sauer går og beiter mellom de fargesterke gårdene. Mens vi venter på resten av gjengen sirkulerer jeg rundt kaiområdet til den den frodige og fargerike bygda. Finner en liten strand. Kjenner på vannet. Kaldt, men egentlig varmere enn forventet. Det ligger tross alt isbreer uti fjorden.
Når resten av gruppen er kommet seg velberget i land marsjerer vi i raskt tempo gjennom bygda. Kristian har gjort en avtale med en lokal UNESCO-guide, og vi er seint ute grunnet landsettingen av cruisepassasjerene. Vi møter han ved den bittelille rekonstruerte kirken til Tjodhild. Hun var gift med hissigproppen og landshøvdingen Erik. I motsetning til mannen lot hun seg raskt omvende til kristendommen etter at en av deres sønner, Leiv Erikson (jup, han som oppdaget Amerika) kom tilbake etter en tur til Jæren. Der hadde han latt kristne og hadde att på til med seg de første prestene til Grønland. Gammel-Erik nektet å ha noe å gjøre med den slags nymotens greier. Det igjen resulterte i at Tjodhild nektet å gå til sengs med den hedenske ektemannen. Sånt blir det lett huskestue av. For å blidgjøre konen bygde han den minste kirken som tenkes kan til konen. Den ble bygget ut av syne fra langhusets utgangsdør, så han slapp å se den hersens kirken. Atmosfæren i kirken er som den i små greske kapell ute i olivenlunder.
Guiden forteller interessant om norrøne historie og beslektede gener i traktene. Han forteller historien om Erik og familien. Om datidens levemåte og nåtidens. Vi får også sett et rekonstruert langhus som gir meg assosiasjoner til jernaldergården på Ullandhaug. Vi får pekt ut ruiner og tufter fra 1000 år tilbake som vi studerer på tilbakeveien. Erik og Tjodhild? Nei, de var ikke hjemme.
De fleste av oss er blitt småsultne og kaffetørste så vi labber tilbake til utgangspunktet i Brattalid. Her er både Pilersuisoq'en og den lille lokale kaféen åpnet. Det snopes og nytes før Kristian tar affære. Han påstår vi har kommet til Grønland for å vandre og ikke spise. Vi spretter opp, snører vandresko og sekker og begir oss oppover til den store statuen av Leiv Erikson der han står og skuer utover sitt barndoms rike. Videre begir vi oss oppover og innover dalen langs sauetråkk, til vi kommer til et vann ved en grønn, frodig slette. Nistepakker og termoser fiskes frem og vi har en fredelig stund før vandringen fortsetter, Vi har langt igjen til neste overnatting og det bærer over lyngheier og oppover og nedover høydedrag. Vi gikk og vi gikk mellom myrer og vann mens sauer sprang over stokk og stein. Vi er passelig svette hele gjengen når Kristian spør om vi vil ha et bad i det siste vannet vi passerer. Peter, Lotte, Grethe, Marie og jeg får av oss klærne og sprader uti det friske vannet. Får et eple hver i belønning. Epler skal vise seg å være sjelden vare på Grønland.
Vi når omsider ATV-veien ned til Tasiusaq. Kristian henter nøkler til det gamle, røde huset på gården som utgjør Sermilik Hostel. Tre små rom og et minimalistisk bad på deling i 1. etasje og allrom med kjøkken i 2. etasje hvor kraftig skråtak satte begrensninger i utfoldelse for de høyeste av oss. Etter å ha fått pusten igjen blir Finn, Marie og jeg kastet ut i kveldens middagslaging av ingredienser samlet inn av Kristian: villaks, 4 gulrøtter, rødkål og hvitkål. Marie og jeg blir stående rådville, men med Finn som sjefskokk blir det gourmetmiddag. Helstekt laks med deilig krydret innhold av gulrøtter selvplukket kvann (gammel krydderurt som vokser i mengder Grønland og som blir lovpriset i Kongesagaen) på en seng av finstrimlet kål. I en av proviantkassene fant vi makaroni og oliven. Jammen er det ikke noen som hadde litt Carlsberg og Tempranillo igjen også. Vi har ingen problem med å overleve en sommerkveld på en avsidesliggende sauegård. Alle blir mette, alle er fornøyd. Noen gikk sågar en kveldstur. Det er ikke meg.
Kommentarer
Legg inn en kommentar