Grønland - 2 år forsinket

Januar 2020. Jeg har startet planleggingen av sommerferien for det samme herrens år. Nettopp hjemkommet fra en 10 ukers ekspedisjon gjennom Malta, Kypros, Libanon, Jordan og Oman får jeg en lysende idé om å oppleve kjøligere og mer ugjestmilde breddegrader, hvor jeg i stor grad må bruke egne føtter som transportmiddel for å komme frem og for å holde varmen. Siden jeg er utpreget sosial, kulturelt og historisk interessert, falt valget på sydspissen av Grønland. Her finnes det folk i bygder og tettsteder. For amatører til fots, sånn som meg, finnes det også små gruppeturer med guide som loser deg trygt fra sted til sted. Jeg bestilte tur med danske Topas. Min svenske venninne bestemte seg for å gjøre det samme.

Sør-Grønland er litt uoriginalt kanskje? For her har det nemlig vært nordmenn og jærbuer før meg. Landet ble oppdaget av nordmenn i vikingtiden, og første innbygger som klarte å opprette en bosetning her var den rødhårede og hissige Erik den Røde. Landsforvist drapsmann, ikke bare fra de jærske strendene men også fra Island. Han hadde knapt noe annet valg enn å karre seg i land og overleve på dette stedet hvor andre før han hadde mislykkes. 

Erik hadde også utpregede positive egenskaper. Han var ikke bare en eventyrlysten oppdager som utforsket Grønland i tre år for å finne de beste bostedene. Han var også en driftig bonde, leder og reklamemann. For å ha noen å lede men også for å overleve er det viktig å ha folk rundt seg. Han kalte landet Grønland for å tiltrekke seg bønder fra Norge og Island. De kom. I hopetall. De slo seg ned i områdene Austerbygd, som tilsvarer området jeg skulle besøke, og i Vesterbygd som ligger vesentlig lenger nord på vestkysten. Den norrøne befolkningen ble værende på Grønland i nærmere 500 år og talte på det meste cirka 2000 mennesker. 

Erik den Røde døde cirka 53 år gammel av en omfattende smittsom sykdom som ble brakt til Grønland av nye innvandrere fra Island, hvor en stor andel av innbyggerne døde. En lignende pandemi forhindret meg å dra til Grønland i juli 2020. Turen ble utsatt til 2021 og deretter til 2022. Nå som da er Grønland en utpost med sårbar befolkning. Den består av inuitter og folk med blandet genmateriale. Gjennomføringen av selve turen var også problematisk. Deltakere fra tre land med ulike politiske virkemidler under pandemien. Tett og til dels primitiv innkvartering, transport og tett samarbeid underveis gjorde også turen uaktuell under en pandemi. 

Nå er pandemi-tiltakene politisk fjernet. Vi kan oppføre oss som før i de nordiske landene. Grønlands strenge restriksjoner finnes ikke lenger. Turen kan starte og for meg startet den fra Oslo S klokken 06:24 med tog til Gardermoen og videre fly til København som var offisielt utgangspunkt for turen. Med en sommer kun bestående av flyproblemer og kanselleringer utenom krigen i Ukraina, ble det en nervepirrende tur. Marginen var 3 timer og 15 minutter til Air Greenlands flyvning til lille Narsarsuaq. Mistet jeg den kunne jeg vinke adjøs til hele Grønland. 

Norwegian landet fem minutter før tiden. Da så det skumlere ut i bagasjehallen på CPH terminal 2. Passasjerene måtte brøyte seg vei gjennom stabler av gammel bagasje for å komme til bagasjebåndene. Pussig nok kom bagasjen innen 20 minutter. Jeg saler på meg bagen og finner neste innsjekking hvor jeg også finner svenske Marie. Innsjekkingen er allerede åpen, ingen kø. Heller ingen kø i sikkerhetskontrollen. Det blir eksepsjonell god tid til fika og kaffeprat før vi loses ut til Air Greenlands chartrede fly. 

Nesten 5 timer senere lander vi på lille Narsarsuaq flyplass. Det er den eneste internasjonale flyplassen i Sør-Grønland og ble bygget av USA's krigsdepartement i 1941 og åpnet januar 1942 som en ren militærbase. Oppdraget var å eskortere allierte skip og å bombe tyske ubåter. Flyenes rekkevidde var også begrenset på den tiden, og fly mellom Europa og Nord-Amerika brukte Narsarsuaq til fylling av drivstoff. Sivil flyvning startet opp med SAS i 1949, men amerikanerne ga først slipp på flyplassen som militærbase i 1958. Siden 1952 hadde amerikanerne bygget en ny og større militær flybase på Thule, lenger nord på Grønland, med velsignelse fra Danmark og NATO.  Thule var en gang eid av USA men ble dansk i kontrakten om oppkjøpet av de Dansk Vestindiske Øer; nå US Virgin Islands. Den nye kontrakten med NATO og Danmark medførte tvangsflytting av alle inuitter i området. Den nye flybasen overtok funksjonen til basen i Narsarsuaq.

I dag er Narsarsuaq av beskjeden størrelse. Innbyggerne består for det meste av mygg, og de få menneskene som bor her bor for det meste i restaurerte kaserner i betong, satt opp den gang stedet vrimlet av amerikanske soldater. Foruten den lille flyplassen er det en Pilersuisoq-butikk (kjeden er grønlandsk men det er norske Reitan Distribusjon /Rema 1000 som eier varedistribusjonen), et hotell (sammenkoblete militærbrakker), vandrerhjem, en bitteliten brannstasjon, en bitteliten politistasjon, et par kafeer, et museum, en liten havn, noen kilometer asfalt og en masse skrot etterlatt av amerikanerne. Ikke et blivende sted, men et godt utgangspunkt for vår tur.

Vår tur starter med å gå opp til den røde trebygningen som utgjør Narsarsuaq Vandrerhjem. Kristian, vår guide på turen, tar oss imot og leder an etter å ha tatt imot oss på flyplassen hvor vi først gjennomgikk en omfattende tollundersøkelse med hund. Alle 12 i gruppen slapp heldig fra undersøkelsen da det ikke ble funnet narkotika på oss. John på vandrerhjemmet henter bagasjen og forteller om ordensregler på vandrerhjemmet. Vi får presentert flere historier utover kvelden, men først innkvarteres vi på 4-mannsrom. Jeg og Marie sammen med 2 søstre fra Sør-Jylland. 

Beina skal bli mye brukt på denne turen. Vi starter derfor med en oppvarmingstur til Signalhøyden bak vandrerhjemmet. Får satt i gang blodomløpet, sloss litt med mygg, sett en del betongrester og rustne kabler etter amerikanerne og fra toppen får vi en nydelig utsikt over fjordlandskapet. På den andre siden av fjorden ser vi Brattalid, bygden til Erik den Røde. Dit vi skal i morgen. 

Vi kommer ned til bygden ved Pilersuisoq-butikken. Blir tipset om at hvid det ønskes mer enn vann til maten kan det kjøpes her. Det viser seg at det også ingår en god spansk tempranillo i Rema 1000s vareutvalg. Derfra går jeg via Narsarsuaq's eneste veggmaleri, før vi er en gjeng som finner hverandre på Blue Ice Café. Den viser seg å være eid av vår turarrangør, Topas. Det er sol, sommer og t-skjortevær, noe som fører til både iskrem og pils mens vi blir kjent og venner oss til hverandres språk. 

På vandrerhjemmet strever de som har meldt seg til middagslaging og borddekking. Jeg er heldig og kommer til dekket bord dekorert med markblomster etter en rast på terrassen. Deilig buffet bestående av moskus- og lammegratenger og det som ellers er å oppdrive av grønnsaker. Deretter opprydding og oppvask i ren dugnadsånd. Vi strir med å holde oss våkne enda et par timer for her er kvelden 4 timer yngre enn i Skandinavia.