Gardar

Det er dagen for å lure seg unna en dagstur. Det er mange grunner til det. En baule vandring for å se en foss høres ikke så veldig eksotisk ut for en nordmann. Norske-Grethe og jeg var skjønt enige om det kvelden før. Jeg har sovet dårlig på grunn av urolige bein. Stakkars. De har sikkert fått sjokk av å gå en mengde skritt hver dag i stedet for å henge og dingle minimum åtte timer ved en pc. Hovedgrunnen er likevel at Igaliku-bygda er nydelig og jeg har lyst til å holde meg her. Nyte en lengre frokost, svinse rundt, ta bilder, gå tur langs fjorden, lese en bok. Fred og ro. Bare være til i dette magiske landskapet.

Vi er flere som har tenkt samme tanken. Blir sittende lenge med kaffen etter frokosten sammen med Margrete og Finn. Solen stråler utenfor vinduene. Lokker og drar. Minimalt med morgentåke i dag, kun lett dis. Omsider snører vi på oss sko og sammen legger vi veien ned mot fjorden. Alle tre ønsker seg en tur ut langs fjorden, motsatt vei av der vi gikk i går. Hvem vet hva spennende vi finner der? Følger en vei ut til et stort sauefjøs. Følger en sti og noen fåretråkk. Så blir det stopp. Blir avskåret av en elv og høy bergnabb som strekker seg mot himmelen på den andre siden. Vi hører plaskende vann og øyner en foss lenger oppe i terrenget. Går opp dit. Så blir det en fossetur likevel. Ikke bare for oss forresten. Plutselig dukker danske-Grete og Annamarie opp over kanten. De har observert oss i lengre tid fra stien de har fulgt høyere oppe i terrenget. 

Det er skikkelig lunt og vart oppe ved fossefallet. Alle fem slenger seg ned for en siesta i solskinnet. Til tross for solfaktor femti blir jeg solbrent på leggene innen vi bestemmer oss for å gå tilbake samme vei. Danske-Grete og Annamarie følger med et stykke før de går en annen vei. Jeg ramler av ved den store stranden mens Margrete og Finn tenker å besøke den lokale butikken. Jeg er den eneste som har med matpakke, magen min sier den er sulten og det finnes ikke et bedre lunsjsted enn denne eksotiske stranden hvor en mengde mindre isfjell har gått seg fast. Noen er sågar kommer på land, andre ligger langs bredden og minsker for hvert sekund. De danner et høylytt smelteorkester. Drypp, drypp, drypp, klunk, drønn. Dryppene danner ringer i vannet. Av og til knekker de, kantrer eller kommer med slitne sukk. Fargene isen avgir er hvitt samt alle sjatteringer av grått og turkist. 

Jeg er så oppslukt av den lokale eller globale oppvarmingen og nedsmeltingen at jeg bare så vidt registrerer et Finn har stoppet opp i skråningen i enden av stranden. Tenker at han har vel funnet noe interessant å utforske da. En merkelig sopp, en sjelden blomst, en artig stein, oransje lyng. Folkene jeg reiser med er undrende, vitebegjærlige og kunnskapsrike. Da han fremdeles står og tilsynelatende graver i jorden ti minutter etterpå tenker jeg at det trolig dreier seg om et sjeldent antikvarisk eller arkeologisk funn. Slik jeg har lært Finn å kjenne dreier interessen hans mer i retning av historie enn bier og blomster. Margrete er ikke å se. Jeg fordyper meg igjen i tygging, utsikt og isfjellenes endelikt rett foran meg på fjorden. 

Neste gang jeg ser opp står Finn og vifter med armene. Han har forsøkt å rope på meg men jeg har ikke hørt, omgitt som jeg er av et eget is- og vannorkester. Bak han kommer Margrete sammen med en av bygdens tretten innbyggere. Noe alvorlig er på ferde. Nysgjerrigheten tar overhånd, jeg slenger sakene mine i ryggsekken og går oppover i rask gange. I buskaset ved Finn ligger et svart får og puster og peser. Hele sauen har vært fullstendig viklet inn i et gammelt fiskegarn. Finn har befridd sauen for det meste men de krumme hornene sitter bom fast. De har forsøkt å kjøle ned den utmattede sauen med vann og is. Margrete har løpt bygda rundt for å finne en bonde. Det tok tid for her er antall besøkende langt større enn antall fastboende. Mannen hun til slutt har fått fatt på fjerner restene av garn, tyder det gule merket i sauens øre og ringer eieren. Han stikker hendene i lommene på den blå kjeledressen, ser på oss med skrå mørke øyne under en sort lugg. På gebrokkent dansk formidler han at eieren kommer om ikke så brått. Det er ikke mer vi kan gjøre. Sauen puster allerede roligere.

Et stykke hverdags-dramatikk er over. Etter en runde på den lille kaien tusler jeg oppover mellom de fargerike små husene. Tar en dusj, finner boka mi, kjøper kaffe, kake og Chardonnay og setter meg ut i solen for å lese og lufttørke håret. En halv side senere kommer resten av gjengen. De som har vært på en baule tur til en foss lenger unna enn fossen vi har vært ved. Størrelsen synes imidlertid ikke å ha vært større. Er det tørke på Grønland? Turen deres var slitsom men kortere enn planlagt fordi Kristian har ordnet omvisning med lokal UNESCO-guide på det arkeologiske området i Igaliku. Interesserte må være klar klokken 17. 

Utgravningsområdet ligger like nedenfor bygdehotellet. Det tilhører et større område som kalles Kujataa på verdensarvlisten, og som omfatter norrøne bosetninger og inuit-landbruksområder. Bare på de to dagene vi har vært her har arkeologene funnet et skjelett som de holder på å børste jord av. Det er nok en ny biskop som ser dagens lys etter gammelt. I norrøn tid het Igaliku het Gardar og var et katolsk bispesete. Bispesetet var ingen døgnflue. Det eksisterte fra år 990 til ca. 1400 og majoriteten av biskopene var norske. I tillegg til kirkegården er det funnet en kirke, forsamlingshus, bolighus og en diger fjøs. I nyere tid, i 1782, kom det atter en nordmann til Igaliku. Anders Olsen hadde vært kjøpmann hos Den Kongelige Grønlandske Handel men ble avskjediget. Han var ikke så flink med tall. Landbruk forstod han seg derimot på, så han flyttet hit med sin grønlandske kone, Tuperna, og tok i bruk de grønne, ferdig opparbeidede markene mer enn 300 år etter at både norrøne bønder og biskoper forsvant fra stedet. Anders og Tuperna er opphavet til de fleste som bor her i dag. 

Den smilende unge men strenge guiden heter nesten det samme som Tuperna. Hun passer på at vi ikke tråkker på gamle grunnmurer og nytt gress. Hun tar oss med rundt på bispegården og har mange historier på lager. Hun forteller om Kujataa, jordbruk opp gjennom historien, om slektstreff som arrangeres årlig for etterkommerne etter Anders og Tuperna, om turister som også dukker opp på interne treff og som også graver i steinrøyser. Hun viser oss en steinur med et menneske-kranium som titter opp på oss. Han eller hun skal få en ny verdig begravelse i kveld. Hun viser oss også bygdas vannkilde. Den er fra vikingtiden. Vi er også en tur innom nåtidens kirke. Med kun tretten innbyggere kommer presten på besøk for å holde gudstjeneste kun to ganger i året og ved spesielle anledninger. Det er også et lite skoleværelse i kirkebygget. Det inneholder informasjon og bilder fra verdensarvområdet Kujataa.

Vår lokale lyshårede, blåøyde guide med klare inuittiske trekk og som nesten heter Tuperna, får applaus for god informasjon. Hodene våre er fulle av historie men magene er tomme når vi beveger oss tilbake til bygdehotellet. Der venter betjeningen med god middag og dessert tredje kveld på rad. Vi har det fint.