Bare hurtigruta går (Sivertsen)

Det ligger an til en slaraffen-dag. I alle fall skal vi ikke gå noe særlig langt men vi skal se desto mer. Etter frokost, frukost eller morgemad eller hva det nå enn kalles, samles bagasjen på trammen for transport og vi selv labber ned mot havnen i Narsaq. Der kommer en båt og henter oss i tåkeheimen. Først går turen til Qaqortoq som er den største byen på Sør-Grønland med sine rundt 3 000 innbyggere. 

Vi må trene både vel og lenge på å uttale Qaqortoq riktig. Trikset er å bite tennene sammen, få til den rette tungebevegelsen mens man presser luft mot baksiden av tennene. Det er ingen tvil om at grønlenderne har vært særdeles grådige på Q'er når bokstavene ble utdelt. Det var enklere i gamle dager da danskene bestemte alt uten å spørre noen som helst. Da het byen Julianehåb etter den danske dronningen Juliane Marie. Nå er alle håb ute på Grønland, inkludert hovedstaden Godthåb som nå heter Nuuk. Godthåb har imidlertid gjenoppstått som bar og kafé på Grønland i Oslo for de spesielt interesserte. 

Flere har fått noenlunde dreisen på bynavnet når vi seiler inn mot havnen. Det er rimelig spesielt å sikksakke mellom små isfjell som dukker opp på den tåkelagte fjorden. På vei inn må vi svinge av for et isfjell mye større enn alle de andre og som synes å kalve mindre stykker som sklir raskt inn til samme kai hvor vi har tenkt oss. Når vi kommer nærmere oppfatter vi at det er lettbåter som har forlatt moderskipet. Lettbåter som jeg drar kjensel på fordi de er bygget av Umoe Schat-Harding i Ølve. En bøling mennesker identisk kledd i røde jakker stiger i land. Det står Hurtigruten på alle jakkene. De røde jakkene renner innover lille Qaqortoq som en sakte flytende elv. Vi som ankommer med helt andre jakker, tursko og gammel-svett strittende hår splitter oss opp og forsøker å velge helt andre retninger selv om sammenstøt ikke er til å unngå.

Vi har ikke kommet langt før vi skjønner hvorfor Hurtigruten velger å legge til her. Her er det nemlig vakkert. Flere gamle vedlikeholdte og sjarmerende trehus med små arktiske hager. Det blir fotosafari mellom husene. Noen av oss oppsøker steinstatuer og dekorerte bergvegger tilhørende kunstprosjektet "Folk og Stein", hvor 18 nordiske steinhuggere har gitt sitt bidrag. Vi finner en bratt tretrapp som må entres for å få bedre utsikt. Den leder opp til bebyggelsen over sentrumskjernen. Tåken er i ferd med å gi tapt for strålende sol. Hurtigruten vikler seg ut av kappen og blir liggende helt uten kamuflasje. 

"Bare Hurtigruta går"

Marie og jeg er klare for lunsj når vi nærmer oss sentrum igjen. Vi står utenfor og klorer på døren til Kunguak Kafé og Isbar når de åpner. Der har de en ordentlig baristamaskin og jeg øyner muligheten for en caffe latte. Den er i ustand og den unge dansken bak disken har kun traktekaffe å by på. Kokken på kjøkkenet tryller frem de lekreste og beste sandwich du kan tenke deg. Dette er noe annet enn fast food. Vi sitter og nyter mat og varm sol på terrassen før vi fortsetter vår sightseeing nede i gamlebyen. 

Utenfor den gamle kirken finner vi en statue over grønlands-apostelen Hans Egede og hans hustru Gjertrud Rasch. Han har jeg lært om på skolen som den norske prestesønnen som dro til Grønland i 1721 for å omvende inuittene til kristen tro. Henne har jeg aldri hørt om. Ved nærmere historisk oppdatering dro han ikke for å omvende inuitter. Han dro for å omvende den norrøne befolkningen på Grønland som han regnet med fremdeles tilhørte den katolske tro eller hadde gått hen og blitt hedninger igjen. Han kom for sent, gitt. Etterkommerne etter vikingene forsvart sporløst 300 år tidligere, men det var ikke så greit å vite uten TV og internett. Han tenkte det var bedre å omvende inuitter enn ingen i det hele tatt, dermed ble det hans misjon. Gjertrud var imidlertid den mest populære av ektefellene. Hun satte livet til ved å pleie inuitter under en koppeepidemi som spredte seg som ild i tørt gress etter deres ankomst. Den nye kirken i Qaqortoq er oppkalt etter henne, ikke den 13 år yngre ektemannen som var kjent for å fare litt strengt frem. De har mange etterkommere på Grønland den dag i dag. 

Senere finner jeg ut at Egede også er kjent for danskene i reisefølget vårt, men som dansk, ikke norsk. Det oppstår rett og slett en tvil om hans nasjonalitet til tross for at mannen var født i Harstad i 1686. Danskene forsvarer seg med at på den tiden var Norge dansk. Jeg er usikker på hva datiden ville sagt om dette. Var alle nordmenn født i Norge under 400 års-natten danske? Påstanden forfektes ikke i særlig grad. Jeg kommer danskene derimot i møte for Hans Egedes far var prest fra Danmark, og Hansegutten selv måtte til København for å ta egen utdannelse. Noe alternativ fantes vel ikke på den tiden. Både Hans og Gjertrud (født av pære norske foreldre i Vebostad i Troms) ligger begravet i Danmark som de danske kjendisene de endte opp med å bli. 

Når klokken er slagen avtalt tid er vi alle tilbake i båten igjen. Ferden fortsetter forbi Hurtigruten, til Hvalsø, eller Kvaløy som vi ville kalt det på norsk. På originalspråket norrønt het stedet Hvalsey. Her står veggene til Hvalseyjarfjardarkirkja fremdeles som et gudshus som strekker seg mot himmelen (som nå er pirende blå). Den mangler tak, dører og glassmalerier til vinduene, men kirken som ble bygget i starten av 1300-tallet står der den dag i dag. Vi stiger i land og går mot ruinene mens jeg i stadig sterkere grad kjenner på at her har jeg gått i land før. En sterk deja vu-følelse som ikke slipper taket før vi drar igjen. Deja vu var en teori som Sigmund Freud var opptatt av, mens dagens forskere feier den vekk med at "hjernen mistolker informasjon". Jeg vet ikke, men føler fred, ro og gjenkjennelse der jeg vandrer mellom ruinene etter kirken og gårdene som lå like ved. 

Vi skal videre til vår destinasjon for de neste tre dagene. Den irrgrønne, flate, vakre og fredfylte bygda Igaliku. Kristians kone og yngste sønn skal være her men han har gjemt dem godt. Vi finner dem aldri. Vi finner imidlertid kaien og bygdeveien opp til Igaliku Bygdehotell. Eid og drevet av Topas som vi reiser med og som vi har funnet ut eier flere selskaper på Grønland. Med en gang vi er innenfor veggene ser vi at det har vært en dansk hånd over det hele. Fra interiøret til kakestykkene som ligger og lokker under glasslokk i kaféen, Standarden rykker opp adskillige hakk. Tomannsrom. Oppredde senger. Ikke køyesenger. Hele to dusjer og to toalett kun for vår gruppe. Kjølig Chardonnay i baren som nytes på solrik terrasse  setter standarden (selv om Qajaq-pils produsert i Narsaq fremdeles er pop). 

Life is good. Middagen er god. Desserten er god. Så god at vi er fem stykk som synes vi har gjort for lite til å fortjene en slik luksus. Vi knyter på oss turstøvlene og går opp til høydedraget over Igaliku. Noen går enda lenger og kommer ikke tilbake før solen er gått ned. Så dårlig samvittighet hadde ikke jeg.