1000 sjøers land

Kristian tillater oss å sove ørlite frempå i dag. Nytter ikke. Vi har alt kommet inn i en rutine med grytidlig til sengs og grytidlig opp. Morgenutsikten er dessuten vakker fra terrassen på Sillisit, hvor Jørgen benytter anledningen til å dra i gang en morgentrim med rolige oppmykningsøvelser. Frokosten består til min forskrekkelse av paddeflate, firkantede rundstykker. Hva har skjedd med deigen min? Har jeg gjort noe galt? Kjøkkengjengen påstår at det er steikeovnen som er gal, ikke meg. En eldgammel gasskomfyr med kun undervarme. De har trykket deigen flatt ut i en langpanne for å få den stekt, for deretter å snitte den opp i porsjonsstykker. 

Noen av oss har tenkt seg på tur i dag også mens andre ønsker å være igjen på gården for å gå småturer i området, fiske litt, lese litt, kanskje bade. Kristian forlanger matauke og potetskrelling av "hjemmesitterne". Nei da er det bedre å snøre på seg syvmilsstøvlene igjen, tenker jeg. Vi skal gå over høydedraget til Kangerlua, en fjord proppe full av isfjell. Returnerer til ATV-veien og følger sporene over fjellet. Passerer det ene fjellvannet etter det andre. Hvem har bestemt at Finland er de 1000 sjøers land? Vedkommende har i alle fall ikke vært på Grønland. 

Det danske paret på hostellet går samme ruten. Vi tar raskt innpå dem, går sammen et stykke, før vi durer forbi. Dagen er for det meste overskyet, småkjølig men fin likevel. I Kangerlua ligger det en gård lignende Sillisit og Sermilik. Vi bøyer imidlertid av, hopper over elven og tar ned på svabergene ved fjorden. Spiser matpakken, sjokoladekjeks og drikker kaffe mens vi ser utover isfjellene som stønner og knaker og ellers sier drypp, drypp. Enkelte nøyer seg ikke med å se på isfjellene. Lotte og Peter står plutselig i badetøy og vil uti og bade blant de. Står der og tigger Kristian om lov som foretar en liten risikoevaluering inni hodet sitt. Han nikker. Peter unnskylder seg med at det er Lotte som er gal, men jeg tror han selv er en smule gal også. Vi andre takker himmelen for at vi har latt badetøyet ligge på hostellet. Crazy bilder blir det i alle fall ut av det.

På returen havner Kristian bakpå. Marie, Lotte og jeg skifter på å holde tempoet oppe i gruppen. Leder an siden han ikke gjør det. Når vi for lengst har kommet over halvveis og nedoverbakkene begynner å bli i flertall, foretar den multinasjonale trioen at det er tid for pause. Skjærer utover lyngheia og til nærmest vann hvor vi har le for den kalde vinden. Kristian våkner der bakerst. Lurer på hva vi skal. Trioen kunngjør at det er de som går først som bestemmer pauser og de som går bakerst er nødt til å føye seg. Han nikker bekreftende. Legger så gar til at det er et fint rastested vi har funnet. Idyllen råder helt til Lotte tror hun har glemt mobiltelefonen i Kangerlua. Det har hun heldigvis ikke. I motsetning til min ryggsekk har hennes litt vel mange lommer. 

Fiskerne har fått tak i fisk men slett ikke nok til alle. Det blir attåt-mat for de som ikke er begeistret for hvalkjøtt. Før den tid melder jeg meg frivillig til å skrelle et kilo løk. Alle gråter ved tanken på å gjøre det, men jeg har vernebriller i form av linser. Det går bra en stund i alle fall. Kristian passerer. Smiler lurt og spør hvor langt jeg tror vi har gått i dag. Jeg har som vanlig ikke peiling men nekter med tårer i øynene, fektende med en sløv kniv, da han påstår at turen i dag var flere kilometer lenger enn den heftige turen i går. Mannen har virkelig lurt oss trill rundt på tur. 

Det blir deilig stekt gul løk, rødløk og sjalottløk til fantastisk hvalkjøtt. Middagene her ute i ødemarken kan ingen klage på. Kvelden går til avslapping, lesing og prat før krisehåndtering. Toalettet er gått tett. Det holder på å flyte over, noe ingen ønsker. Finner et utedo med vannklosett som ser ut til å funke. De fleste legger lommelykter klar i tilfelle vandring nattestid. Litt spenning må vi jo ha i tilværelsen.