Til Syden

Prøver å sove lenge. Får det ikke til. Har en bedagelig morgen med lang frokost i hotellets lille men koselige frokostområde. Tar kaffen med til patioen utenfor som er vakkert dekorert med fargerike krukker, blomster og keramikkfat. Himmelen er blå men det er likevel et kjøligere trekk i luften her enn lenger inne i landet. 

Utsjekking er ikke før klokken tolv, men jeg er ute en halvtime før. Tenker å ta en ny kaffe på vei til busstasjonen på den andre kanten av byen men ser ingen åpne kaffebarer på ruten jeg har valgt. Det er ingenting rundt busstasjonen heller, slik jeg håpet på. Den ligger helt i utkanten av sentrum og er fullstendig død. Et tomt bygg hvor lukene og kioskene har vært stengt i årevis. Kun en billettautomat i et hjørne. Jeg har elektronisk billett så har ikke behov for den. Utenfor står det tre busser parkert for helgen. 

Går ut i solen igjen og finner en vakker park tvers over gaten. Setter meg under et tre og leser til det er på tide å krysse gaten igjen. Jeg er ikke alene ved bussperrongen lenger. To venninner, et ungt par og en mannlig ung backpacker har tydeligvis å tenkt å joine meg til Malaga. Ti minutt over tiden kommer vår buss som kjører strekningen Cordoba - Malaga Aeroporto. Turen blir fin til tross for en noe gammel og skranglete buss. Flere ruter er punktert men jeg har i alle fall et større kikkhull ut på vakkert andalusisk landskap og de små byene hvor bussen svinger innom. 

Nesten alle passasjerene går av i Malaga by. Vi er kun fire-fem stykker som blir med til flyplassen. Jeg skal ikke dit en gang men det er et praktisk trafikknutepunkt. Kun en billettautomat og en rulletrapp unna ligger togstasjonen. Kun en ti minutters togtur sørover langs kysten - Solkysten - ligger Torremolinos. TORREMOLINOS. Jepp, mitt siste oppholdssted i Andalucia samsvarer ikke med navn og formål for turen: å trakke opp maurernes fotspor i Andalucia. Jeg har valgt å trakke ut av både egne og maurernes fotspor fordi en brevvenninne jeg har hatt i over tredve år ferierer like utenfor Torremolinos. Vi er gode venninner men har aldri møttes face-to-face. Det må seriøst gjøres noe med. Derfor står jeg og venter på toget sammen med en langt fra edru britisk klikk av mannfolk og nordiske soltilbedere. Passer på å velge en helt annen togvogn enn britene som er skrålende og ikke bare høylytte. Dumper ned ved siden av et par gutter som nokså høylytt snakker om planer for ferien de er på vei til. Norske. Nå er ikke problemet mitt å ikke skjønne språket. Heller at det er direkte flaut å skjønne hva som blir sagt av noen som tror ingen skjønner dem. 

Heldigvis går en ti minutters togtur raskt. Jeg kommer opp fra et hull i bakken i Torremolinos og finner hotellet for min siste natt i Spania kun noen minutters oppoverbakke unna. Jeg har strevd med å finne et hotell her på kysten der pris og kvalitet står noenlunde i stil. Her er ekstremt mye negative hotell-kritikker og skyhøye priser i forhold til det jeg er vant med. Ukul kombinasjon synes jeg. Jeg kan godt betale mye men da skal jeg jaggu ha noe igjen, selv for kun en natt. Jeg er derfor glad når jeg kommer inn i resepsjonen og ser meg rundt. Friskt, lekkert og moteriktig interiør, hyggelig bar og kafé. Effektiviteten i innsjekkingen er imidlertid under enhver kritikk og guttegjengen bak meg blir en smule utålmodige. Gjengen er ellers vanvittig feminin i både oppførsel og farger. Jeg får også tid til å betrakte flere av hotellets beboere som strener inn og ut. En stor andel spiller helt tydelig på gay-laget. Gjør meg absolutt ingenting. Her finnes også andre. Par av ulike kjønn og aldre. Rommet er også bra. Jeg har balkong. Brygger te og dekker til lunsj på det lille balkongbordet. Jeg har nemlig noen matrester som er praktisk å spise opp: salte kjeks, frukt, spekeskinke og ost. Det blir rene tapas'en. 

Treffer min brevvenninne og hennes mann kun en time senere. De sitter i hotellresepsjonen og venter med store øyne. Undres på hvilket jeg hotell jeg har tatt inn på. Sier at de har hatt stor underholdning med å se på gjestene de fem minuttene de har ventet. I det samme kommer to smellvakre og sterkt sminkede "damer" ut fra heisen. Iført bikini, nettingstrømper, hatter og har ellers blomster både her og der. Transvestitter. Skikkelig dyktig gjennomført. 

- Oh la la, slenger jeg avgårde i retning av "damene". 

"Hun" ene blinker med øynene, blafrer med lange, kunstige øyenvipper og spiller med. Jeg ler, men det er da jeg skjønner at alle i mitt selskap ikke er med på notene. Dette er ikke moro. Dette er forbi enhver moralsk standard. Bør bytte hotell, er budskapet. Jeg ler det vekk med at "disse" gjør ikke en flue fortred og så lenge jeg får sove og ingen har fest på rommet ved siden av mitt så trives jeg godt her. Vi legger hotellet bak oss nokså raskt for jeg skjønner at en drink og prat på en overfylt strandpromenade er langt å foretrekke enn mitt nøye utvalgte bosted. 

Å finne strandpromenaden er ikke lett. Det er så tett i tett med jalla-hotell med store pool-områder at vi må gå en mega-omvei. Den grelle arktekturen slår imot meg. Dette er ikke Spania. Dette er Syden. Vi kommer omsider ned på havnivå hvor stranden folder seg ut bortover med den ene beach-baren etter den andre. Tilsynelatende like, men skjønner raskt at klientellet er ulikt. Briter klynger seg sammen på noen, på andre er det omtrent kun hollendere, og på atter andre kun skandinaviske språk å høre. Det er vel slik vi mennesker foretrekker det da? Finne våre egne klaner. Kulturutveksling er jo noe dritt. Vi dumper ned på den første og beste, men det viser seg at den allerede er testet og godkjent av paret jeg er sammen med. De har vært her ca. en uke alt. Det er virkelig hyggelig å bli kjent med noen man har kjent i over tredve år. Praten går til vi finner tiden inne for å få oss en matbit. Vi vandrer videre sørover strandpromenaden. De er i grunnen det samme hvor vi setter oss. Plastikkmenyene er omtrent de samme og her er ikke språk et issue. Jeg vet jammen ikke hva som er best og værst. En svidd pizza i turistsonen eller fritert tapas i innlandet. Det går helt greit. Jeg er i svært hyggelig selskap. 

Det er tilnærmet mørkt når vi bryter opp. Vi klemmes og er enige om at det ikke trenger å gå over tredve år til vi møtes igjen. Jeg velger meg en annen vei hjem. Tråkler meg gjennom sidegater innover fra strandpromenaden. Litt kjekkere restauranter her, litt lavere priser, men fremdeles stint av A4-turister. En og annen spanjol er på tur i eget land. Ser meg om etter et sted å kjøpe vann men her selges kun sololje, solbriller, bøtter og spann, solhatter, caps, strandklær og lignende krimskrams. Vann er mangelvare helt til jeg kommer til hotellområdet mitt som jeg deler med en gjeng transvesitter og homoseksuelle. Det er imidlertid et helt greit område. Jeg har imidlertid skjønt at noen grupperinger i samfunnet har et stykke igjen å gå før full aksept.