Sevillas bakside?

Jobbe, jobbe, jobbe. Lunsj på terrassen. En skikkelig Inger Marie-omelett. Jobbe, jobbe, jobbe. Knekker meg opp av stolen klokka halv fem. Spiser en yoghurt for å ikke gå ut på tom mage. Så legger jeg i vei i en retning jeg ikke har gått før. Nord-vestover. Over en av de mange broene som krysser elva. Til utstillingsområdet for Expo 1992. På elvecruiset mitt i går snakket guiden, det vil si lydbåndet av en guide, varmt om privileget å arrangere Expo den gang for 20 år siden, og om alt det spesielle som ble bygget. Jeg satt der på stolen min og speidet innover, men kunne ikke se snev av liv på denne kanten av elvebredden. Jeg vet at kunstsenteret Centro Andaluz de Arte Contemporaneo ligger der over, og dit er jeg på vei. I motsetning til mandag så skal det være åpenet der i dag, like til ni om kvelden. 

Det blir en snodig opplevelse. Alt blir en snodig opplevelse, inkludert kunstsenteret. Landskapet, forfallet, tomheten. Det eneste tegnet på liv er to motorveier hvor biler suser avgårde mellom sør og nord eller omvendt. Naturen er ellers i ferd med å ta tilbake alt som i all hast ble brukt mye penger og energi på å få opp til verdensutstillingen. Jeg ser for meg hektisk aktivitet, prestisjeprosjekter med høy sysselsetting for å få omgjort denne leirebanken ut i elven til et heidundrende attraktivt område. Noe byen med stolthet kunne vise frem. Nå vokser det trær opp gjennom takene på noen av husene ved elvebredden. Mye står tomt. Noe er overtatt som kontor og industri. Hagene er overlatt til seg selv. Her er rustet jern og forkludret betong. Det er så vidt fuglene gidder å synge. Jeg får en creepy følelse av lite planlegging for hva som skulle skje med området etter utstillingen. Det har tydeligvis ikke vært behov for bygningsmassen. En del av omrrådet litt lenger nord enn det jeg gidder å gå er blitt en fornøyelsespark, men jeg ser ikke pariserhjulet gå rundt. Jeg går imidlertid rundt og funderer på om disse verdensutstillingene er særlig bærekraftige. Tro hva Dubai skal bruke sitt utstillingsområde til etter Expo-utstillingen der ble avsluttet for kun to måneder siden?

Kunstsenteret holder til i den eneste bygningsmassen som var der før Expo. Et gedigent Fransiskaner-kloster som ble til en fabrikk for brenning av fliser etter at munkene ble jaget bort på 1500-tallet, uvisst av hvilken grunn. Kanskje det var pengene som bestemte også den gangen for klosteret lå jo midt oppå den verdifulle leiren som var helt fantastisk å brenne fliser av. Nå ligger bygningsmassen der som et utrolig virvar av fabrikkpiper, ovner, produksjonslokaler, gravkapell, kirke, parklandskap og svære hvite haller og rom brukt som utstillingslokaler. Det vil si; det er mye areal ledig. Vi er heller ikke mange sjelene som tusler rundt der, men vi har helt sikkert det samme forundrede uttrykk i ansiktene. Hva er dette for noe egentlig? 

Bygningene ble pusset opp til kunstutstillingsområde til Expo og har vært det siden. Ligger veldig malplassert i forhold til byen og det er bare spesielt nyfikne som tar turen ut hit. Pågående utstillinger omhandler forflytning. Spesielt forflytning av planter, fauna og mennesker. Og forflytning av kultur. Hvordan filippinske skjerf har utviklet seg til bunadsskjerf i Andalucia. Hva som skjer når man flytter planter til et helt annet landområde, der de kanskje overgror all annen vegetasjon. Hva som skjer når deler av menneskeheten undertrykkes og settes opp mot hverandre og ikke får aksept. Blir sperret inne av landegrenser. Jeg blir sittende i en sofa og se lenge på en film om Spanias historie i Marokko, om muslimer som fremstilles som terrorister, kvinneundertrykkere og motstandere av utvikling, om afrikanske land som bevisst settes opp mot hverandre av vestlig verden for at de ikke skal kunne danne en samarbeidskoallisjon for å bedre kunne klare seg selv. Vi vil jo ikke det. Vi tjener oss jo søkkrike på Afrika og lån som vi har tvunget dem til å ta opp. Ja, så er det en særdeles fargerik utstilling av den spanske kunstneren Ruben Guerrero som jeg aldri har hørt om. 

Jeg pløyer meg gjennom alt som er å se. Deretter setter jeg kompasset på Tirana, arbeiderklassestrøket på samme side av elven bare litt lenger sør. Nord for turistgatene ser det virkelig ut som et arbeiderklassestrøk. Venter nesten å finne Columbus på jakt etter sjøulker i noen av gatene. Ser han ikke. Jeg kommer omsider til Eiffel-broen, får kjøpt meg flere munnbind på et apotek og setter meg deretter ved elvebredden. På en bar må vite. Tapasbar, Brødskiven jeg får med kaldt svinekjøtt er stinn av olje men kjøttet er godt på smak. Livet på elven er godt å hvile øynene på.

Så er det bare å komme seg hjem og pakke, ta oppvasken og bære ut søppelet. I morgen er det flying start med grytidlig buss til Antequera.