Cruise

I dag tar jeg meg ikke tid til å spise lunsj ute. Går heller ut på supermarcado'en i nabolaget i stedet. Anbefalt av vertinnen min, Catarina. Utfordringen er at butikken er over flere etasjer med matvarer. Det er billig men de selger til gjengjeld nesten bare familie-pakker av alt. Ser jeg ut som en familie på seks? Det tar dermed tid å finne kun seks egg, to tomater, et beger yoghurt, bitte litt pølsepålegg og et brød som er lite nok til denne familien på en i Calle Bajeles 6. Forresten kommer jeg over noen smellgode makroner også. Familiepakke, men litt må man se mellom fingrene med. Det blir hjemmelaget omelett og deretter kaffe med makroner servert til lunsj på egen blomstrende terrasse. Servicen er fremragende.

Jeg har en avtale i kveld også, i form av en båtbillett til et cruise på elven Guadalquivir. Elven går gjennom hele Sevilla og munner ut i Atlanterhavet ved Chipiona, nord for Cadiz. Den er Spanias nest lengste elv og eneste farbare med båt. Det er ikke lenge siden jeg leste en bok om at vikingene var engstelige for å passere dette stredet på spanskekysten. Det tøyt liksom ut med hissige maurere fra elvemunningen. Villmenn som ikke ville slippe frem fredelige (?) vikinger på tokt. På den tiden var elven farbar helt inn til Cordoba. Da het forresten elven al-Wadi l-kabir, som er mye enklere å uttale og som rett og slett betyr Den store elven. De hadde absolutt rett i det med størrelsen. Elvens storhetstid kom ellers etter oppdagelsen av India (eller var det Amerika)? Alle gullskattene ble skipet hjem til Spania og Sevilla som var emperiets senter på den tiden. Skipstrafikken ble så stor at Cadiz ute ved kysten måtte brukes for avlastning. Deretter har det egentlig gått nedenom og hjem. Forurensing. Kanaler har blitt gravd ut. Tukling med naturen har skapt oversvømmelser. Men den ser flott ut i dag. 

Cruisebåten, om jeg skal kalle den det, går ut fra Gulltårnet, Torro del Oro. Altså det muslimske festningstårnet som senere ble brukt som "hvelv" for gullet som ble drasset med hjem hele veien fra Amerika. Jeg er ute i god tid før avgang klokken seks, og rekker dermed litt spansk, kjølig, søt saft på en bar like ved. Så er det å komme seg ombord i baljen, og cruise opp og ned elven under ganske mange broer. Egentlig kun en severdig av dem alle, nemlig Puente de Isabel II som går over til arbeiderklassestrøket Triana. Designet av ingen ringere enn franske Gustave Eiffel, samme ingeniør som skapte, nettopp, Eiffeltårnet. Broen er i samme materiale. Jern. Annet av severdighet er alle padlerne og SUP'erne langs elven. Det blir litt advarende tuting fra en ilter kaptein. Det mest tankevekkende området vi seiler forbi er Expo-området fra 1992, på elvens vestlige bredde. Det ser ut som en samling rare bygg i et parklignende område. Tilsynelatende tomt for all menneskelig aktivitet nå tyve år etter utstillingen. Godt jeg har en dag igjen til å sjekke ut fakta om området. 

Konklusjon på cruiset? Det er et av de dønn kjedeligste cruisene jeg har vært med på. Dresden topper motsatt ende av listen min. Jeg vagger i land og videre oppover til den nye kule mathallen Mercado Lonja del Barranco, sulten etter all "sjøluften". Der var det ikke mye mat å få. I min utvalgte bod fikk jeg kort beskjed om å sette meg. Bestilling ved bordene. OK. Problemet er at jeg deretter blir oversett i tyve minutter uansett hvor mye jeg vifter med begge armer. Jeg går. 

Jeg går nærmere bestemt gjennom Centro. Havner på en gammeldags restaurant med utsikt til den høye minareten på en av verdens største kirker. Sevilla-katedralen. Det stod en moské der som i sin tid ble jevnet med jorden. Den ene minareten ble derimot stående og gjenbrukt som kirkespir. Oppå den islamske arkitekturen ble det bygget på en kirkeklokke. Den slo ding dong mens jeg bestilte Bacalao con Tomate og Vino Tinte. Den aldrende kelneren som sikkert ikke er mye eldre enn meg selv når jeg tenker meg om, skjønner meg perfekt uten å skjønne eller snakke et kløyva ord engelsk. Han prater i vei med sitt, blinker skøyeraktig med venstre øye og klyper meg i armen. Jeg tyr til Google Translate dann og vann. Det blir et særdeles gøyalt måltid og etterpå kommer Cafe con Leche må vite. 

Av en eller annen grunn går tankene til en fantastisk italiensk film fra år 2000. Brød og tulipaner. Deler av handlingen foregår i bakgatene av Venezia der en kvinne har havnet på en slags "finne seg selv haiketur", bort fra kontrollerende mann og krevende barn. Øyeblikk der alt kan skje.