Andalucias veikryss

Oppe før seks. Dusj, en liten matbit og så avgårde til busstasjonen. Den ligger heldigvis kun knappe ti minutters gange unna. Har ennå ikke landet på om det var lurt å pakke i bag i stedet for koffert da jeg reiste hjemmefra. Flere av stedene hvor jeg har reist har hatt svært gammel, rustikk og kantete brostein. Kofferthjulene ville fått juling men hadde kanskje tålt det? Med bag går det utover egne skuldrer og jeg blir en smule svett i varmen av å bære. Her i Sevilla spiller det ingen rolle uansett på grunn av den korte distansen til busstasjonen.

Bussen kommer ikke opp på skjermen. Jeg er heller ikke sikker på hvor ruten ender. Jeg vet bare at jeg har billett med ALSA til Antequera, stedet som betegnes som det store veikrysset i Andalucia. Setenummer 38. Etter en uke i Sevilla vet jeg det har ingen hensikt å spørre om man ikke kan flytende spansk. Service og hjelpsomhet er lik en kald skulder. Dette er uansett samme busstasjon som jeg ankom så jeg vet bussene har avgang fra etasjen under. Tar rulletrappen ned og allerede derfra ser jeg at ALSA har sitt eget hjørne av perrongen. Viser billetten til første bussjåfør jeg treffer på. Han peker på bussen ved siden av. Neste bussjåfør finner meg på papirlisten sin, krysser meg av og jeg er ombord. 

To timer og femti minutt senere er jeg i Antequera. Ulempen med den lille busstasjonen der er at den ligger på motsatt side av sentrum av dit jeg skal. Det blir en liten halvtimes trasking tvers gjennom byen med 41 000 innbyggere. Jeg skal bo i den historiske delen må vite. Den delen som ligger nærmest Alcazar. Jepp, de har et Alcazar her også. En maurisk festning. Jeg ligger fremdeles i maurernes fotspor selv om jeg får med en hel del andres fortspor på kjøpet. Det er ikke til å unngå at jeg drar med meg hele den andaluciske historien.

Finner de lille hotellet. Hotel Infante Antequera. Klokka er knapt elleve. Det er for tidlig for innsjekk men jeg får lempet av min tunge bør. Valser deretter ut i solskinnet som er adskillige grader kjøligere enn de gradene jeg forlot i Sevilla. Strener rett oppover trappene til den største karamellen. Hovedgrunnen til at jeg er her er selvfølgelig  Alcazar. Stopper flere ganger på avsatser og utsiktspunkt underveis. Får en vanvittig oversikt over Antequera, mitt oppholdssted for et døgn. Det skulle vært to, men planer er til for å endres. Her gjelder det å komprimere og få med seg det viktigste på halve tiden. 

Wow! Eller på rogalandsk: ska sei! For et magisk skue det er å se utover byen. Her oppe fra ser den hvit ut med rustikke lysebrune tak. Med grønt og gult jordbruksområde rundt. Oliventrær. Høye pinjer. Et kloster på en åsrygg i det fjerne. Kirker. Enormt mange kirker. Klokkene slår og de slår igjen om en time. Her skal ingen glemme at tiden går. En spesiell fjellformasjon ses ute i det bølgende landskapet. Fjellet har form som et liggende ansikt. Peña de los Enamorados. Legenden sier at en kristen fange ble befridd av en muslimsk jente den gang maurerne rådde grunnen her. De rømte men ble forfulgt av familiene som ville skille dem ad. Det forelskede unge paret valgte å hoppe i døden fra den bratteste fjellskrenten i stedet. 

Jeg kommer opp til inngangsportalen Arcos de los Gigantes. Den er virkelig høy, bred og stor, men navnet kommer fra et par gigantiske figurer som stod på hver sin side av portalen. De befinner seg på et eller annet museum nå. Innenfor åpner det seg en stor plaza. Her ligger kirken Real Colegiata de Santa Maria la Mayor. I likhet med de fleste andre kirker er også denne bygget på grunnen til en moské. Fra murens nederste del ser jeg rett ned på levningene etter et romersk bad. I øvre enden ligger oppgangen til den mauriske festningen. Jeg kjøper kombinert billett for å også få med meg kirken. Tror det er kremen av alle kirker i denne kirkebyen men der tar jeg mest sannsynlig feil. Utenfra er den flott, inni nesten som et tomt skall og mer som et utstillingsområde enn kirke. Den ser rett og slett ny ut innvendig. 

Jeg strener først oppover det fint beplantede området innenfor fortets innermurer. I forgangne tider var det bebyggelse her. Det var det som på arabisk heter en mdina, et befestet område hvor de rike og viktigste familiene bodde. Nå er det bare noen grunnmurer som står igjen hist og her. Og restene fra byens største moské. Jeg entrer de to høye tårnene i selve festningsmuren. Begge kvadratiske, noe som betyr at de ble bygget før tyngre artelleri ble oppfunnet. Etter den tid tok runde tårn over. Runde tårn vakler ikke når hjørnene blir skutt i filler. Logisk, de har jo ingen hjørner som kan bli beskutt. Det ene tårnet ser ut som en kirkelig bastion med gammel klokke øverst. Selv om urverket er flere hundre år gammelt slår klokken fremdeles hver time. 

Mens jeg vandrer rundt har jeg Don Pedros historie på øret i form av en audioguide. Han som erobret Antequera fra maurerne. Byens helt. Som alle historier skrevet av seierherrene, er den ganske ensidig. Det eneste informasjonen om maurerne er at de overlevende var så heldige at de fikk flykte til Granada, maurernes siste bastion. Og beundringen av fortets størrelse (det største mauriske forsvarsverket i Andalucia), dets nydelige dekor og innredning.

Behovet for mat har meldt seg for lenge siden. Jeg leverer inn audioguiden når jeg er ferdig og tar trappene strake veien ned til nærmeste plaza. Der er det to restauranter. Den ene er anbefalt av Lonely Planet for sine vidunderlige pinchos. Den er smekkfull. De har heller ikke pinchos viser det seg. Kelneren påstår sågar at de aldri har hatt pinchos på menyen så ingen grunn til å vente på ledig bord. Jeg setter meg heller ned på et skyggefullt sted hos naboen. En tradisjonell restaurant som serverer nybakte særegne lokale brød. Han fyller et av dem med deilig kremost og røkelaks. Etterpå anbefales jeg en lokal dessert som ser ut som tynn fluffy sjokolade mousse. Den smaker kanel, hakka mandler og kokos. Tommel opp for et av de bedre måltidene jeg har hatt i Andalucía, men altså ikke anbefalt av guidebøker. Det skulle bare visst, de som sitter med de stinkende krokettene sine på naborestauranten.

Batteriet er ladet. I alle fall mitt. Mobilen sitt diller og daller på sparebluss og rundt 20%. Vet ikke helt hva som plager den. Varmen, kanskje? Til min overraskelse hadde strømprosenten dalt fra 86 til 7% i løpet av natta. Ytterst uleilig på en reisedag der en hele tiden må inn på GPS, elektroniske billetter, bookinger, osv. GPSen er jeg ikke ferdig med men finner tilbake til hotellet mitt helt uten. Det ligger rundt hjørnet. Tid for innsjekking og deretter en tur på bymuseet, Museo de la Ciudad de Antequera, som ligger på nydelige Plaza Coso Viejo like bortenfor. Det ligger i et gammelt palass, men det er kun fasaden og atriumshagen som er bevart i opprinnelig stil. Resten er utstillingsområder i 4 etasjer. Historie i de nederste etasjene, deretter religiøs kunst fra den "oppløftende" Middelalderen da spanjolene endelig hadde fått kastet ut muslimene. 

I de øverste etasjene var det to interessante utsillinger av to kunstneriske bysbarn; San Nicolas de Tolentino og nålevende Cristobal Toral. 

Nå skal jeg finne veien ut av byen, til de eldgamle megalittiske gravhaugene. Det finnes 2 stykker av dem. Dolmen Menga og Dolmen Viera. De er så sjeldne og gamle at de står på UNESCOs bevaringsliste. Stammer fra år 3000 - 3500 f. Kr. og flere av steinene som er blitt brukt er adskillig tyngre enn dem brukt til å bygge Stonehenge i England. Hvordan forflytningen av disse steinkolossene har foregått er en gåte. Da gravstedene ble funnet på 1800-tallet inneholdt de flere hundre menneskeskjeletter. 

Der ute i det bølgende solsvidde men likevel blomstrende landskapet viser et skilt at starten på ruta begynner på det flunkende nye, hvite og kule museet. Det åpnet i januar. Jeg tiltrekkes av det modernistiske bygget som en magnet. Tankene flyr til Le Corbusier, den sveitsisk /franske arkitekten og byplanleggeren. Han døde i 1965 så kan dermed ikke beskyldes for å ha tegnet det splitters nye museumsbygget. Flere av hans bygg verden over står også på UNESCOs bevaringsliste, men det er den ene sammenhengen jeg finner mellom Dolmens og Le Corbusier. Finner ikke ut hvem som står bak museumsbygget. Innenfor dørene finner jeg informasjon om gravstedene og bilder fra utgravningene. Her er også en fin fotoutstilling fra området rundt Antequera. Når jeg kommer utenfor igjen går jeg rett på en plakett med Le Corbusier og hans ord. Her må finnes en forbindelse.

Tiden er kommet for en tur ut i terrenget for å finne gravhaugene. Fin sti, fin tur, fine farger. Den minste gravhaugen er Dolmen Viera. Fort gjort. En vakt fotfølger meg og jeg får ikke tatt bilder for han opptar hele synsfeltet. Dolmen Menga er mye større og mer imponerende. Her er også et dypt hull ned i bakken. Finner ikke ut hva det er. Vakten er kun spansktalende. De 4 andre turistene vet like lite som meg. Wikipedia vet heller ikke. Jeg går ut fra området, krysser veien og bunkrer vann og frukt på Dia, supermarkedet tvers over veien. Blir tørst av å vandre landeveien i Andalucia. 

Tilbake i byen tar jeg en runde i gatene for å gjøre meg bedre kjent i Antequera. Sjarmerende. Utenfor markedshallen er det servering i skyggen. Jeg setter meg ned, slapper av med et glass hvitvin og vekselsvis leser og kikker på folkemengden. Finner en gågate med interessante butikker. Kommer ut igjen med en oransje kjole. Finner deretter en OK fortausrestaurant. Blir stående å lese menyen. Tapas over det meste. Den unge jenta som serverer peker på et ledig bor. Jeg nøler. Sier jeg ikke er så glad i tapas. 

- Du vil like vår. Vi har en fin liten kombinasjon av 4 tapas som jeg anbefaler, sier hun og setter pekefingeren i menyen.

Jeg lar meg overtale for jeg ser hverken skinke, krokett eller fritert nevnt. Det bir en grei kveldsmat før jeg er tilbake til hotellet relativt sent. Himmelen har passert rosa for lenge siden.