Smeltedigelen Cordoba

Reisedag. Workation krever en smule planlegging når en forflytter seg fra sted til sted. Absolutt minst stress å reise på fridagene - synes jeg. Bor i Airbnb-leiligheter og det er vanlivis utsjekk klokka 11. Jeg får en lat søndags morgen. Pakker, spiser frokost, tar oppvasken og siger nedover mot togstasjonen. Toget til Cordoba går ikke før 13:18 men min plan er å låse inn bagasjen og ta en siste utsjekk av Centro. Det kan jeg bare glemme. Finner ingen av de to bagasjeoppbevaringsstedene som skal ligge like utenfor togstasjonen. Er jeg blind på begge øynene eller? Jeg spør i informasjonen til RENFE, det spanske togselskapet. 

- Den ene gikk dukken under Korona, men den andre ligger tvers over fotgjengerovergangen herfra, sier mannen i informasjonen.

Han ta meg med bort til vinduet for å peke ut stedet, men blir usikker. En kollega av han kan informere at det siste bagasjeoppbevaringsstedet også har gått dukken. Ikke noen gledelig nyhet for reisende som har begynt å reise igjen. Det er foreløpig flest spanjoler som reiser, får jeg opplyst.

Jeg krysser likevel fotgjengerovergangen for der har jeg fått øye på en fortauskafè. Bestiller cappuccino og juice. Drar frem boken. Tiden går raskt når man leser krim basert på kjøp og salg av norsk energi: "Mafiela" av Hogne Hongset. Vipps må jeg sette rumpa i gir for å rekke togavgangen. Når jeg kommer inn på togstajonen er det et par omganger med køståing. Først sikkerhetskontroll (akkurat som på en flyplass), så for å skanne billett for å gå ombord i toget. 

Togturen nordvestover fra Granada til Cordoba tar vel halvannen time gjennom jordbruksland. Det er nok tid til å fundere over hvilken effekt en utførselsstopp av matvarer fra Spania vil medføre for Norge. Det sies at krigen i Ukraina har ført til mangel på matvarer og gjort matvarer dyrere. Hva om matvarere fra Spania ikke lar seg distribuere en dag i fremtiden? Det er ingen tvil om at det her dyrkes mat i lange baner. 

Ankommer Cordoba som en gang var Vest-Europas aller største by. For ca. 1000 år siden hadde Paris 50 000 innbyggere, mens her var det 250 000. Innbyggertallet i dagens Cordoba er ikke så mye å skryte av: rundt 300 000. Paris har gått ørlite forbi på et eller annet tidspunkt. Til tross for at byen er relativt liten, kommer ikke bussen jeg har tenkt å ta videre. Står jeg på feil sted? Saler like godt på meg bagen og spaserer til leiligheten jeg har leid av Angela. Den ligger kun 20 minutters gange unna. I dag går det faktisk an å gå. Temperaturen holder seg under 30 grader. Det er nesten kjølig. 

Like etter jeg passerer restene av et romersk tempel, finner jeg gata som er en lang og erketypisk gate her i byen. Hvite husfasader, store porter i gammelt røft tre med jernbeslag. Jeg finner porten i veggen, plinger på nr. 4 og ut kommer en italiener med langt sjegg og en guttunge som løper mellom beina hans. Det er Michelle og sønnen hans fra naboleiligheten som tar meg i mot. Viser meg rundt. Overleverer nøkler. For sønnen er jeg en gedigen skuffelse. Han hadde gledet seg til nissen skulle komme, for Norge er jo landet hvor nissen kommer fra. Det er jo noe alle spansk /italienske barn vet. Jeg er imidlertid ikke skuffet. Ny fin leilighet i typisk andalusisk byhus med to åpne, innovervendte gårdsplasser med søyleganger. Lyst og luftig med mange vinduer ut mot de to gårdsplassene som har søyler, bueganger og blomster. Få vinduer ut mot gata, noe som bevarer stillheten og hegner om privatlivet. 

Skrubbsulten går jeg ut i det som ennå er en ukjent by for meg. Oppdager raskt at her stenges matserveringen mellom lunsj og middag. Alle kjøkken er stengt rundt der jeg bor. Det er bare å peile seg inn på turiststrøket med det samme. Det blir noe så eksotisk som hamburger og pils midt i et veikryss med spansk fotballkamp på veggen. Jeg er mer opptatt av bekledningen til de fastboende damene. Veldig mange er kledt i flamenco-kjoler med blomster og annen fargerik pynt i håret. Jeg finner ikke helt ut hva som foregår.

Mett i magen begir jeg meg mot hovedattraksjon nummer en i byen. Mezquita. Moskeen som ble til en katedral men hvor deler av moskeens arktektur likevel er bevart. Fant alle dører og vakkert islamsk formede porter stengt. I stedet går jeg ned til elven Rio Guadalquivir og krysser den romerske broen, Puente Romano. Tydeligvis en populær bro. Det er nok Cordobas svar på Karlbroen i Praha. Kan tenkes at interessen for Game of Thrones er større en romersk brobygging. Det er dette som forestiller den lange broen i Volantis. 

Etter å ha vandret boren frem og tilbake pløyer jeg meg i gjennom turistmylderet i gatene rundt Mezquita. Det er nesten ikke til å komme frem. Suvenirbutikkene og fortausrestaurantene er smekkfulle. Smauene er smekkfulle. Jeg trenger ikke gå særlig langt før trafikken avtar og idyllen blir mer ekte. Husene blir hvitere og vakrere, samuene enda trangere. Bueganger og små fontener over alt. Jeg tror jeg er i et arabisk kvartal siden det henger skilt med hvirvlende dervisher. Skjønner at jeg tar feil for midt i mot meg ligger den gamle synagogen. Jeg er i det jødiske kvarteret. Deretter går jeg rett på et lite museum. La Casa Andaluci. To franske damer på egen alder stopper nyskjerrig opp samtidig med meg. Titter inn. Betaler 4 Euro og får se hele herligheten av et jødisk hus slik det tenkes å ha sett ut i kalifatets tid, Da dette var maurernes hovedstad og muslimer, jøder og kristne levde i sameksistens, under en sultan. 

Forvirringen min er total. Det er et sammensurium av stilarter. Som om jødisk , muslimsk og kristen stil har smeltet totalt sammen. Akkurat som byen selv. Det går ikke an å skille det ene fra det andre. Lav musikk blander seg meg sildrende fontener, duften av friske blomster blander seg med røkelse, her er syriske møbler, jødiske skriftruller, rammer med arabisk innskrift, et kristent helgenbilde. Stedet er en nytelse. Pussig at det ikke er nevnt med et kløyva ord i Lonely Planet. Like greit så slapp jeg å gå i kæ i det lille huset.