Lite planlagt, mye sett

Jobbe, jobbe, jobbe, lunsj. For å si det slik; jobbingen er langt bedre enn lunsjen. Leiligheten er kjørlig og forholdsvis lys til å ligge i første etasje i et andalusisk byhus med innovervendte vinduer mot to gårdsplasser. Jeg har hele fire store vinduer. Like utenfor døren har jeg et lite hagebord og to stoler. Jeg veksler på å jobbe derfra og innendørs. Overhodet ingen wifi-problemer. 

Jeg har mange lunsj-restauranter å velge mellom rundt hjørnet. Maten er det verre med. Mye fett, fritert og rett og slett dårlig mat. Salatene er dødskjedelige, brødet tørt og hardt, rare smaker på de kalde suppene som det florerer av. Jeg og maten her i Anadalucia blir rett og slett ikke venner. I dag må jeg også passe tiden på grunn av et møte på ettermiddagen. Sklei derfor raskt ned på en restaurant med det vanlige Tripadvisor-skiltet i vinduet. Tror de kopierer opp disse skiltene selv. Blir overrasket over at de har pizza på menyen. Det må være idiotsikkert, tenker jeg. Hvor vanskelig er det å lage en pizza? Vel. Det tar lang tid. Hele 40 minutter. Det som omsider blir servert ser ut som en utrolig bleik Grandiosa. Bunnen er halvstekt, eller skal jeg heller si halvkokt? Det virker som de har pakket ut en frossenpizza fra supermarkedet og satt den i mikroen. Jeg har kun 20 minutter igjen til møtet. Innser at at det ikke er tid til å klage og måtte vente like lenge på ny servering. Jeg tvinger i meg 2-3 stykker så mye sulten blir stillet. En blir forresten raskt mett av dårlig matt. Nevnte jeg at jeg også må vente 7 nye minutter på å få utlevert bestikk? Den kokte pizzaen var på ingen måte delt opp.

Det blir en lengre arbeidsdag men jeg har ikke så mye på programmet etterpå. Skal kun opp til Palacio de Viana, et renessansepalass eid av Markisen av Viana helt frem til 1980. På veien skal jeg innom en premiert bakgårdshage lik den jeg forsøkte meg på i går. Resultatet er ikke bedre i dag. Porten er stengt. Finner ut at de har bestemt seg for å avlutte denne bakgårdshagefestivalen tidligere enn planlagt på grunn av kollisjon med den andre festivalen. Feria de Cordoba. Dansefestivalen! Ja, ja, jeg labber trøstig videre til palasset. Det skal være noen helt fantastiske hageanlegg der. Det står folk og klorer på porten når jeg kommer. Den er stengt, selv om vi er innen åpningstidene som står på porten. Det er imidlertid hengt opp en lapp. 

- På grunn av Feria de Coedoba har vi halvert åpningstiden, oversetter det spansktalende paret for meg.

Jeg får flashback til Beirut 2019. Der var også stengte dører, reduserte åpningstider og lapper hengt opp a la: "Vi er ute og demonstrerer. Ring nr. bla, bla, bla hvis du ønsker å kjøpe noe".  Forskjellen er at her i Andalucia stenger de for å feste og danse, ikke for å bekjempe korrupte politikere. Kan hende de er ferdige med den slags her. 

Jeg blir ikke stående der og glo. Jeg går jo liksom i arabernes fotspor så peiler ut veien til Casa Arabe. De har en fotoutstilling fra nordafrikanske land i en av to utstillingslokaler. Det andre åpner en fotoutstilling fra Muritania i morgen. Jeg er altså en dag for tidlig ute til å få med meg alt. Går videre til den gamle synagogen midt i de sjarmerende jødiske kvarteret. Den er liten og den er gammel. Helt fra 1315. Jødene ble hardhendt kastet ut av Spania i 1492 etter at levevilkårene var blitt gjort staadig vanskeligere for dem etter at muslimene ble beseiret. Siden har synagogen vært i bruk til alt mulig annet, fra sykehus til barnehage. Den er sliten men vakker. Plutselig ankommer det et gigantisk guidet turistfølge. De må være nærmere 30 tyske turister som kommer inn i den lille synagogen. Jeg unnslipper så vidt for utenfor står det 30 spanske og vil inn, også med guide. Ikke rart synagogen er sliten.

Siden jeg er fra Tøyen og glad i den botaniske hagen der, vil jeg gjerne se den botaniske hagen her. Dit kommer jeg aldri. På veien snubler jeg først over Kalifatets Hammam, Banõs del Alcazar Califal. En badeanstalt fra 1000 år tilbake i tid. Den er åpen men ikke nevnt i noen guidebok. Hammamen er også sliten, men så er den jo 300 år eldre enn synagogen. Den forteller likevel en historie og det står faktisk informative skilt på engelsk. Det er en sjeldenhet. For å si det slik; språkmessig er jeg mer lost i her enn i Midtøsten og det er ikke fordi jeg er så steike god i arabisk. 

Et skilt i hammamen forteller om hemmelig, diskre inngang fra Alcazar-slottet. Vel, da  må det vel finnes et slott i umiddelbar nærhet? Jeg finner det tvers over gaten og det er åpent. Slottet som det fremstår i dag er mye yngre enn hammamen. Det kalles Alcazar de los Reyes Cristianos; De kristne monarkers slott. Her snakker vi altså kristen middelalder. Slottet er bygget på ruinene etter kalifatets slott. Innvendig er det fremdeles under restaurering. Jeg går gjennom lange høye saler, flere av dem med vakre mosaikker. For andre gang i dag går tankene mine tilbake til Libanon og alle de vakre mosaikkene jeg så der. Her er det imidlertid ingen Josef fra den libanesiske hæren til å forklare mosaikkenes symbolikk og historie for meg. Utenfor kommer jeg inn i en hage. Så enda en litt større. Deretter et gedigent parkanlegg med blomster, bassenger, fontener og appelsintrær. Det blir å skynde seg rundt i Edens Hage for over høytaleranleggene har de alt begynt å true med utkastelse på spansk, fransk og engelsk (selv om alle informasjonsskilt kun er på spansk). Klokka er blitt åtte.

Det skal finner en mathall på denne kanten av byen. Jeg går nordover og finner den. Marcado Victoria. Her er maten utstilt så jeg har en sjanse til å unngå fett og fritert. Det blir en skive med iberisk skinke til rødvin. Høvelig kveldsmat. Blir sittende lenge. Finner deretter ut at det bare er å følge paradegaten (Langgata som vi ville sagt på norsk) en bein linje hjemover. Natten har begynt å sige på.