Global oppvarming

Tenke seg til. I dag ble det 40 grader. Fikk rapport fra Oman om at de pingler rundt med kun 34. Verden er gått av hengslene. Jeg tok arabisk kaffe, juice og ostekake på Le Oriental i gata jeg har nevnt noen ganger. Det beste stedet med den beste juicen. Hun som driver kaffe- og tehuset kan ikke huske en varmere mai måned enn i år. Dette er max temperatur av det de pleier å ha i sein juli /start av august. Nå lurer hun på hva som venter til sommeren. 50 grader? Hun er ikke i tvil. Dette er global oppvarming. Her spares det også på kommunalt vann. Nesten alle fontener er slått av. Dette er omtrent like ekstremt som kulden jeg opplevde på Kreta i oktober. Grekerne ristet på hodet og lurte på hva de skulle med januar-temperatur i oktober. Det er ikke en gang lov å tenne opp i ovnen i oktober måned. 

Heldige meg har det travelt på jobb. Det betyr at jeg har god gunn til å oppholde meg innendørs i sval leilighet. Kommer meg ikke en gang ut på terrassen for å jobbe. Fremdeles matt og trøtt i kroppen som sikkert skyldes en kombinasjon av veldig lite søvn på grunn av ekstrem hoste i snart en uke, og overdreven varme. Begynner først å tenke på mat i 3-tiden. Går opp til i nærheten av samme lunsjsted som i går. De som satt der fra før så rosa og svimeslått ut, alle med kald drikke. Utfordringen er at innholdet i glasset blir lunket hvis du ikke styrter nedpå alt innhold med en gang. Jeg liker ikke øl, men det er eneste drikken som fungerer i denne varmen. Det og ordentlig juice. For å si det slik: det ble ikke mer jobbing etter lunsj. Jeg tar helg og setter kursen for Le Oriental, favorittkafeen. 

I ettermiddag /kveld har jeg vært innom en kirke i timen. Et ypperlig sted å kjøle seg ned. Det er det ikke bare jeg som har funnet ut. Benkeradene er fullere enn en gjennomsnitts norsk kirke på en random søndag. De fleste er ikke der verken for å tenne lys eller be. De er som meg; innom for å overleve. Samtidig fikk jeg med meg litt kirkearkitektur. Jeg ble sittende en stund og fabulere i Iglesia Porroquial de Nuestro Salvador. En virkelig vakker kirke. Men hvorfor har den rosemalt arabisk tretak? Og bjelkelag med islamsk stjernemønster? Nøyaktig samme mønster som jeg så i Casa Horno de Oro-villaen i går, men treverket lyste naturhvitt og nytt i kirken. Er grunnen så enkel at vi stjeler det vi synes er fint fra andre kulturer og religioner? 

Klokka 18 åpnet kunstnerboligen til Max Moreau (1902 - 1992). Tre minutter over stod jeg utenfor og skrapte på den blå porten som førte inn til det beste museet i Granada så langt (og gratis!). En pratsom uniformert vakt slapp meg inn. Han hadde allerede sluppet inn to damer fra før. Han passet på at vi gikk rette ruten gjennom hus, galleri og hage. Jeg synes jeg gjorde det ganske bra. Ærlig talt hadde jeg aldri hørt om Max Moreau, den flamsk-belgiske kunstneren og komponisten som levde sine siste 30 år her i Granada. Vel, han reiste veldig mye i sin malerkarriere. Jobbet mye fra Frankrike, Nord Afrika og USA. Portretter var hans spesialområde. Han var en etterspurt portrettmaler av kjendiser som Anthony Quinn, Henry Fonda og medlemmer av den rike Rockefeller-familien. Moro å gå rundt i de to galleriene, som også inneholder en krok med bilder malt av hans far. Faren var kjent for å male indianer-portretter uten å ha sett en eneste indianer. Huset inneholder også rom som står akkurat som da Max levde. Det er uhyre bohemsk, preget av tid og inntrykk fra Tunisia og Marokko. Terrassen og hagen har en grei utsikt mot Alhambra. Dit skal jeg i morgen. 

Hjemveien går over Mirador San Nicolas som sies å være de beste utsiktspunktet over til Alhamra,. Der har jeg allerede vært. Det samme sies om Bill Clinton. Han skal ha sagt at det er den aller beste utsikten han noensinne har sett på samtlige av sine turer verden rundt. Han var tydeligvis fornøyd. Kirken Iglesia de San Nicolas ble målet mitt denne gangen. Tid for nedkjøling. Vel ute fra kirken blir jeg nysgjerrig på en port inn til en nydelig hage. Den står åpen så jeg går inn. Det viser seg å være hagen til hovedmoskeen i Granada. Muslimene i dagens Grenada skuer rett over til sine mauriske forfedres storslagne festningsanlegg. Kremen som jeg har spart til slutt.