Fra Alcazar til Triana: En tur nedover den sosiale rangstien
Det tar nesten en halv time å gå dit. Morgenen er kun 23 grader varm og det er overraskende overskyet. Kjennes steinkaldt etter de siste dagers 42 grader. Jeg slenger en jakke over kjolen. Jeg er stort sett alene i gatene. Spanjolene sover sikkert lenge på søndager. Det dukker opp et yngre par foran meg, Egentlig kan jeg følge dem i stedet for GPS'en for de skal samme sted som meg. Siden vi ikke ser andre skapninger tenker jeg at jammen er jeg dum som bestilte så tidlig. Planen viser seg å ikke være dum likevel. Når vi nærmer oss Patio del Leon, selveste inngangsportalen til det aller helligste, ser jeg et hav av mennesker. Hvor kom de i fra? Turister hele bunten og alle har forhåndsbestilt billett. Køen snor seg rundt halve palasset. Jeg og det franske paret bak meg er virkelig usikre på om vi skal stå i denne lange køen. Vi har jo billett og websiden lovet ingen køståing ved forhåndskjøp. De har til og med bestilt med guide. En guide de aldri finner eller som aldri dukker opp. Det viser seg at vi er på riktig sted. Presis kl. 09:45 settes køen i bevegelse og det går raskt unna. Blir geleidet gjennom sikkerhetskontrollen og så er vi plutselig inne.
Her er rom med fargerike glaserte fliser. Her er rom med en vanvittig islamsk dekor. Jeg undres mer over den enn over flisene. Sevilla var da kristent på den tiden palasset ble bygget? Lå ikke de kristne i krig med muslimene? Nei da. Kong Pedro var bestekompis med Mohammed V på Alhambra. Han var full av beundring over slottet til Mohammed og fikk dermed rekvirert noen håndverkere derfra. Sikkert ganske mange av dem. Mohammed delte villig vekk. Noen av håndverkerne kom også fra Cordoba. Slik gikk det til at store deler av det kristne kongelige palasset (riktig nok kapret fra maurerne noen hundre år tidligere men påbygget til det ugjenkjennelige) fikk et islamsk utseende. Jeg fant kun to feil. Gjemt blant islamske gipsornamenter dukker det opp to bitte små hoder. Oj da. Bilder av levende vesener er fy, fy innen islam.
Så er det hagene da. De er gigantiske. Må ha en kaffe & kakepause der jeg går blant fontener, rosebed, palmer, lysegrønne hekker som er så snorrette at de er til å skjære seg på. Og så de store blålilla blomstrende jackaranda-trærne som er i ferd med å strø sine blomster akkurat som et blålilla tårer. Nydelig. Jeg tusler rundt i flere timer.
Tar en svipptur så vidt inn i det jødiske kvarter. På billetten til Real Alcazar følger det nemlig gratis inngang til galleriet Casa Fabiola. Det inneholder kunstsamlingen til ekteparet Mariano Bellver og Dolores Mejias (det var visst hun som satt med pengene). Kun spanske kunstnere. Relativt raskt besøk, men mange fine fargerike og veldig typiske spanske bilder. Senoritas, flamenco og tyrefekting er motiv som går igjen og igjen.
Jeg går mot elven som deler byen i to. Guadalquivir. Ikke vet jeg hvordan navnet uttales. Før jeg kommer så langt prøver jeg å finne et lunsjsted. Det stinker fritert tapas lang vei. Jeg blir nesten dårlig bare av lukta. Så dukker McDonalds opp. Et langt bedre alternativ enn den andalusiske maten. Det er det visst flere som mener. Det er kø.
Elven blir en positiv opplevelse. Her er rene strandpromenaden. Elven har en vakker lysegrønn farge. Passerer Torre del Oro. Gulltårnet. Usikkert hvorfor det har fått et slikt navn. Legenden sier at gull skipet fra de Sør-Amerikanske koloniene ble lagret her. Uansett var tårnet bygget av maurerne i sin tid, som en del av et større festningsverk. Det er kun tårnet som står igjen, hvis vi ikke skal regne med det nye nabobygget som huser et sveitsisk vektselskap. Elvecruisebåtene ligger ankret opp like ved gulltårnet.
Jeg går tur langs elven. Gjør som mange andre og slår meg ned på gressletten langs elvebredden. Under blomstrende trær og med nydelig utsikt over til den andre siden. Til bydelen Triana som ikke kalles noe mer enn en forstad. Leser en stund. Går deretter over broen til dronning Isabel II og inn i Triana. Det var her den romerske legionære hæren holdt til, men det begynner å bli noen år siden. Noe senere vandret Christopher Columbus opp og ned disse gatene etter dugende sjøfolk. Bydelen var kjent for slik arbeidskraft og det lå en navigatørskole her. Columbus ville dessuten ha de som ikke trodde at jorden var flat og seilte man for langt tippet man utenfor kanten. Han var nemlig engasjert av selveste spanske-dronningen for å finne sjøveien til India. Bydelen er også kjent for sine flisefabrikker. Det har blitt produsert en del av den slags her i byen. I så måte er de nesten like gale etter fliser her som i Portugal. Tirana, det var rett og slett et arbeiderklassestrøk og hjem for sjøulker.
Rett over broen ligger et interessant matmarked. Marcado de Triana. Står ikke nevnt i noen guider men er det mest interessante jeg har vært innom så langt på turen. Gammelt. Røft i kantene. Blå og hvite keramiske fliser forteller navnet på utsalgsstedene. Halvparten er nedstengt når jeg kommer luskende så sent på dagen. Her har det vært både fisk, fersk kjøtt og frukt og grønnsaker å få kjøpt flere timer tidligere. Noen fruktboder er fremdeles åpne, og selvfølgelig de som selger den evindelige spekeskinka. Tapasbodene er også i full sving. Her sitter hele storfamilier og spiser, drikker og har det riktig så festlig. Utenfor markedet er det også liv og røre. Søndag er tydeligvis dagen da alle spiser ute. Jeg er fremdeles god og mett etter en Dobbel Mac, men har lyst til å sette meg ned for å ta et glass drikke. Jeg klarer det bare ikke. Hver gang jeg nærmer meg en fortausrestaurant eller bar oser lukten av kroketter og frityr mot meg. Jeg blir skikkelig kvalm. Bestemmer meg for å sette kursen hjem. Der har jeg en espressokoker som må testes ut. Og arabiske kaker fra en cataloner. Helt uten antydning til frityr.
Kommentarer
Legg inn en kommentar