Fest!

I går fikk jeg forklaringen på hvorfor alle går oppstaset som senoritas i flamenco-kjoler. Michelle oppfordret meg til å ta turen på den årlige festivalen La Feria de Cordoba som pågår disse maiukene. Han prikket festivalplassen ut på kartet til meg. Festivalen er eldgammel og blir arrangert for å hedre Nuestra Senora de la Salud som på engelsk heter Our Lady of the Health. De feirer rett og slett god helse og måtte den bare vedvare. 

Etter jobb i dag labbet jeg i vei ned til elva og fulgte den østover til åstedet. Ikke særlig vanskelig. Det var bare å følge strømmen av festglade, pyntete og fargerike mennesker i alle aldrer. Barn også, for festivaleplassen er delt i to: den ene delen for tivoli og den andre delen for et mer voksent men desto leknere publikum. Jepp, fikk beviset for at voksne kan være mye mer livlige og høyrøstede enn barn. Her var det satt opp en mengde telt for mat, drikke og ikke minst musikk og dans. Her er DJ'er og live musikk om hverandre. Lydnivået er høyt. Munter spansk musikk over hele fjøla, helt til jeg havnet sammen med Boney M's Rasputin i et av teltene. For et liv, for et leven og for en livsglede og fargeprakt!

Vel, jeg observerte de som selvforskylt hadde hedret Nuestra'en vel mye og så litt dårlige ut allerede i syv-tiden. Det er fort gjort, spesielt siden det ikke har vært noen feiring eller hedring av henne på to år. Fremdeles går det senorer og senoritas rundt med mundbind så pandemien er ikke helt borte. Munnbindene står i stil med flamenco-antrekket må vite. I tillegg har festen allerede vart en ukes tid. Slikt ville i alle fall tatt på en nordmann.

Jeg fikk litt følelsen av å være i Mexico, selv om jeg aldri har vært i Mexico. Teltene så ut som casa'er med blomster, religiøse (!) bilder og annen dekor. Den tørre gule sanden i gatene virvlet opp i vinden og av patruljerende politibiler og fargerike hestedrosjer.

Det pågår også en bakgårdsfestival i disse dager. Det er eiere av private, flotte bakgårdshager som åpner sine å porter for dem som er interessert. Jeg gikk innom en slik prakthage i samme bydel som festivalplassen. Den skulle liksom være åpne men var og ble stengt. Jeg må finne ut mer om festivalen. 

Det herlige med denne byen er at hver eneste gate er et eventyr. Det kryr av vakre plazaer og kirker, fontener, appelsintrær, blomstrende busker og trær, dekorerte balkonger og husvegger, pussige gateskilt. Her og der får jeg et glimt av nydelige bakgårder der hvor noen har glemt å stenge porten. Jeg vimser derfor hit og dit på hjemveien. Det er det ikke bare jeg som gjør. Traff på det samme franske paret og fire tyske ungdommer opp til flere ganger. Vi ble på nikk med hverandre. De var også ute etter fine fotomotiv.  

Dagens lunsj var mer vellykket enn i går. Valgte en av fortausrestaurantene nedenfor det romerske teateret. Lot den lite engelsktalende kelneren anbefale meg noe i håp om at det skulle hjelpe på mine generelt superdårlige matopplevelser her i landet. Trodde han hadde anbefalt en fiskerett så ble en smule overrasket da det lå en hel akkar på tallerkenen og akket seg. Nesten levende. I alle fall hadde den kun så vidt touchet grillen. Den lå på en seng av deilig risotto. Akkaren og jeg ble venner, vi. Den smakte forbausende godt og det var kun den bløte pannebrasken som lå igjen da magen hadde fått nok.