Business & pleasure

Stå opp til vekkerklokken, lage seg frokost, logge på pc'en. Normal hverdag. Eller? Hadde tenkt å jobbe fra mitt lille hagebord men Teams-møtene står i kø. Utenfor var det spyling av terrasse og rensing av basseng, Arbeidsdagen min ble følgelig tatt innendørs i kjølig leilighet.

- Åååå! Har du sånne upper class luksusproblemer? var IT-sjefens kommentar i et av møtene. 

Innvilget meg selv en hel times lusjpause, jobbet inn før oppstart av arbeidsdagen. Lite spennende greier i kjøleskapet. Tråler rundt den gamle ruinen og oppover bakken til en klynge restauranter. Holder på å omkomme av varmesjokk når jeg entrer første og beste restaurant i jeans og t-skjorte. Jammen holder spanske leiligheter varmen effiktivt ute. Jeg trodde det var kaldt ute men 36 grader er ikke særlig kaldt for en nordmann. Det ble salat av grillet paprika til lunsj. Den holdt på å flyte bort i olje ergo ikke det beste valget jeg har gjort i livet. 

Workation i Spania viser seg å være ypperlig. Her har de siesta fra midt på dagen til langt utpå ettermiddagen. Da er det bare for meg å gønne på med arbeidsoppgaver mens spanjolene skygger unna varmen og de aller fleste severdigheter er stengt. De åpner igjen når arbeidsdagen min er slutt. Her er lange lyse kvelder å benytte seg av før en krasjlander i sengen. Men sove? Det har jeg sluttet med. Her er det host, host, host og jeg har lært meg å si jarabe para las tos. Hostesaft. Har lagt igjen noen euro på apotekene i Malaga og nå også i Granada. 

Hva har jeg brukt kveldtimene til? Mye! Planen var å besøke Palacio Dar al-Horra men det ble så vanvittig mye mer. På veien dit var jeg oppom stedet med best utsikt mot Alhambra. Mirador de San Nicolas. Der var det flere turister enn meg, desuten et helt film-crew. Det ble å knipse de obligatoriske bildene og så snirkle seg innover gatene til jeg fant mitt bestemmelsessted. Palasset var en gang hjemmet til Aixa, en av konene til Sultan Muhammed XI og mor til arvingen Boobdil. Siden kom de kristne til makten og dronning Isabel den I gjorde palasset om til et katolsk kloster. Det ble først overdratt fra kirken til den spanske stat for ca. 100 år siden. Det er fremdeles under renovering for tilbakeføring til opprinnelig maurisk stil.

Med billetten fulgte to andre steder som jeg selvfølgelig må utforske. Snirkler meg derfor av sted til Casa Horno de Oro ("Huset med den gylne ovn") som er et maurisk herskapshus. Opprinnelig bygget med kun en etasje. Atrium og basseng i midten. Alle vinduer og dører vendt inn mot et atrium, ingen utover. Typisk islamsk arkitektur som hegner om privatlivet. På 1500-tallet ble det bygget på en etasje til. Nå er det en pågående fotoutstilling i de fleste av de nakne rommene. 

Vi snakker om globalisering som om det er noe helt nytt. Akkurat som ungdommene i dag tror at moten innen klær og musikk er flunkende ny. Vi som har levd en stund vet at det er direkte copy /paste fra åtti-tallet. Intet nytt under solen. Globalisering og utveksling av fag, moter og lærdom er eldgammel og det har alltid foregått en form for globalisering. Jeg kan ikke la være å studere utskjæringene i tre og takmaleriene i dette arabiske herskapshuset. Minner meg om norske stavkirker og norsk rosemaling. Inspirasjonen må komme fra et sted og jeg tipper det ikke er Sætesdalen som var først ute i verden. Jeg tipper gjerne feil?

Noe vi har hatt lite av opp gjennom årene i norsk kultur er hamammer. Felles badehus. Romere og arabere har hatt det i tusener av år mens vi under nordlige himmelstrøk har beholdt klærne på og ikke akkurat satt renslighet i sentrum. Nå de siste årene har felles badehus og saunaer dukket opp som paddehatter ved Oslofjorden. Hvorfor jeg plutselig har kommet innpå temaet hammam? Jo, neste post var hammam'en El Banuelo. En arabisk hammam fra 1000-tallet med rom for kaldt bad, varmt bad og hett bad. Du kom ikke ut derfra med en eneste skitten pore. Arkitekturen er en blanding av arabisk, romersk og gotisk arkitektur. Nevnte jeg ordet globalisering? 

Jeg labber i vei videre. Når turiststrømmen på Carrera del Darro og følger den nedover mot nyere deler av Granada. Centro. Tar en tur innom kirken Iglesia de Los Hospitalicos med nydelig kupler i hvitt og gull. Det pågår en felles-bønn ledet av en katolsk pater. Når jeg kommer ut fra kirken runder jeg butikker og restauranter fra Syria, Libanon, Tyrkia og Palestina. Det siste katolske amen har ikke forlatt ørene mine før de oppfanger vakre melodiøse suraer fra koranen. Dette minner meg om tiden jeg har lest om. Da kristne, muslimer og jøder levde i fred med hverandre og om hverandre. Få år etter at katolikkene fikk overtaket i sørlige Spania og hadde sendt muslimene på dør, sparket de også ut jødene. Spania skulle være for katolikker. Punktum. Mange av jødene dro øst til det Osmanske Riket. Hvorfor? Jo, osmanerne inviterte dem dit. De visste at jødene var ypperlige håndverkere, gode økonomer og at de fleste hadde god utdannelse. Slike folk hadde sultanen bruk for. Når jeg hører de melodiøse suraene får jeg følelsen av at maurerne har kommet tilbake. Her i Granada er alt arabisk hipt, kult og bohemsk. Det er en kulturarv som de gjør store penger på.

Rundt neste kvartal står den enorme Granada-katedralen. Dessverre stengt men eksteriøret gir et overveldende inntrykk. Den står det som en triumf over islam. Den ble også bygget på grunnen etter en rasert moské. Seierherrens symbolikk. Derfra svinger jeg inn en sidegate. Et smau. Befinner meg plutselig i en arabisk souk. Fargerike krimskrams-butikker over alt i flere smau som bukter seg bortover til jeg kommer ut på Plaza de la Trinidad. Plassen har stort rosebed og en mektig Neptun-fontene i midten. Restaurantene ligger som er rektangel rundt. Jeg slår meg ned på en av dem. Får servert turens beste måltid så langt. 

Så er det bare å jobbe seg hjemover igjen. Sikksakke seg oppover smale bratte smau og gater. Virrer litt til høyre og venstre. Går på GPS. Vet retningen men det er umulig å finne frem. Bydelen ble bygget slik at fremmede inntrengere ikke skulle finne frem. Sånne som meg er helt lost.