Da er jeg i gang!

Andalucia. Hit skulle jeg på workation i halvannen måned fra januar av. Planer var spikret, tommel opp fra min team-leder. Men hva skjedde? Ny virus-mutasjon sendte antall korona-smittede i været. Det ble kaldt, usikkert og stusselig. Det ble best å sitte stille i båten. Så ikke syn på total lockdown med lovens lange arm voktende i gatene der sør. Jeg ble hjemme. Pinglet ut.

Nå vet vi mer. Korona er politisk avviklet. I alle fall i Norden. Jeg var så smått begynt med en Michael Palin-plan om å reise Svartehavet rundt. Oops. Putin må ha hørt hva jeg tenkte for plutselig invaderte han Ukraina. Sorry! I stedet børstet jeg støv av Andalucia-planen. Kunne det la seg gjøre å gjennomføre turen på kun halvparten av opprinnelig planlagt tid? Svaret ble JA fordi mai har flere røde kalenderdager og jeg har timer i "banken" til å ta fri på de "inneklemte" dagene. Jeg er i gang!

Grytidlig avgang fra Tøyen etter en elendig gårsdag og en enda elendigere natt. Syk. Vondt i skjelettet. Tett i pappen. Vondt i halsen. Skulle jeg avlyse planer enda en gang?? Etter 2 negative korona-tester mannet jeg meg opp, la på make-up over den bleike maska, pakket solhatt-mikstur, hostelindrende, febernedsettende, smertestillende, nesespray, etc., etc., og kom meg til Gardermoen. Hostet meg gjennom flyturen, men jeg var ikke alene. Hele flyet hostet i kor. Hostekoret var så sterkt at merkes omtrent som en eneste lang turbulens. Turen gikk raskt for passasjerene rundt meg var pratesyke og entusiastiske. Både de på siden og de foran hadde lånt norske leiligheter på norskekysten. Jeg er ikke sikker på hvor det er. Billig, enkelt og så slipper man å forholde seg til spanjoler ble jeg fortalt. 

Landet på Malaga flyplass. Følte meg alt mye bedre. Mine nye bekjente ga seg i vei til leiebil-køen. Jeg tror de stod der fremdeles da jeg entret lokalbussen til Malaga sentrum. Den kostet 3 Euro og ble full av spanjoler som kaklet i vei på et språk jeg ikke forstod. Følte meg enda bedre. Tok bussen så langt den gikk og gikk resten. Fra busstoppet så jeg rett på den mauriske borgen midt i frodig grønt og blomsterprakt. Et syn for øyet og balsam for sjelen. Alcazaba heter borgen. Jeg er på rett sted. Turen i maurernes fotspor har startet.  

Lunsj på et brunsj-sted på vei til hostellet. Har pakket i bag og er pakkesel selv, dermed greit med en pause. Vimser meg deretter målløs gjennom en park med blå-blomstrede trær. Har aldri sett maken. Senere samme dag finner jeg ut at Pablo Picassos barndomshjem ligger like bortenfor det ene hjørnet av parken. Sist jeg traff på mannen var på Sursock Museum i Beirut. Verden er liten og ikke visste jeg at Malaga hadde avlet slik en sønn. Ganske riktig: jeg har ikke lest meg skikkelig opp. 

Svinger inn en sidegate bortenfor Picasso. Et smau ville de sagt i Bergen. Her er bilfritt av den enkle grunn at smauet er for smalt for biler. Tror smau heter calle på spansk. Og der midt i Calle Hinestrosa dukker hostellet opp. Frem med kode til nøkkelboks, låser opp inngangsdøren, fryder meg gjennom allrommene før jeg finner rom nummer 9 i andre etasje. Rommet der-i-mot er så spartansk at det ikke en gang har vindu, kun skodder ut til gangen. Sengen er god. Øreproppene som ligger lett tilgjengelig på nattbordet forteller at det kanskje er en smule lytt. Ganske riktig. Alle hører når noen snur seg i sengen, promper, lister seg på do, lager seg en kopp te, etc, etc. Den som står for absolutt størst underholdning er utvilsomt meg. Host - host - host - host. Som en ny variant av Attacs "Ooa hela natten". Til tross for dobbelt inntak av hostetabletter og tømming av to pakker Fishermans Friend. Yup. 

Nå må jeg spole litt tilbake. Før natten senket seg fikk jeg sett nærmere på Malaga. La sporenstreks i vei til Picasso-museet. En smule vel optimistisk for der hadde halve Europa også tenkt seg. Køen snirklet seg rundt et par kvartal. Livet er for kort til køståing så jeg vandret videre til den store katedralen som er så enorm at byggingen måtte avsluttes før den ble ferdig. Planen var to tårn, den fikk kun et. Er usikker på om de har gjort likedan med budsjettoverskridelsene til Stortings-garasjen, Halvert antall parkeringsplasser, liksom. Gikk ikke inn i katedralen. Nøyde meg med å ta på syvmilstøvlene og gå rundt byggverket. 

Finner noe enda mer interessant på baksiden. Romerske ruiner og inngangen til Alcazaba. Jeg nøyer meg med å ta inn synet fordi jeg i neste sekund snubler over veien oppover til Gibralfaro-kastellet. Langt og bratt. Trøsten er at utsikten blir bedre for hvert skritt (den var allerede formidabel i utgangspunktet), de mye yngre vandrerne er like rødsprengte i ansiktet som meg, og jammen står det ikke en saksofonist og spiller kule låter i en av de mange svingene. Når jeg endelig er oppe ved kastellet skjønner jeg at det er den øverste borgen i det mauriske festningsanlegget, Det forundrer meg imidlertid at influenser-jentene som poserer i alle vinkler er like uanfektet av den strabasiøse vandringen i varmen. Ingen svette-ringer og dryppende pannelugger. Sminken sitter perfekt. Jeg avslører dem 10 minutter senere da det ankommer en hopp-på-hopp-av-buss som de hoppet på. Juks.

Svetter meg hjemover til hostellet igjen med en nyinnkjøpt sandwich i sekken. Matlysten er ikke på topp men det skyldes ikke Malaga.