Andalusiske palass med snev av Marokko

Lørdag morgen. Ikke mye soving i natt. Hostingen tok slutt for flere dager siden så kan ikke skylde på den. Skylder på aircondition som må stå og dure og gå. Skylder på moderne arkitektur.

Siden jeg ankom Spania har det vært tropetemperatur, men leilighetene jeg har hatt har vært behagelig kjølige. Hostellet i Malaga, leilighetene i Granada og Cordoba. Selv om det har vært langt over 30 grader, sågar over 40 noen av dagene i Cordoba, har leilighetene vært like kjølige. Helt uten aircondition. Fellesnevneren? Skitgamle bygg. Vi snakker nyoppussede, kule leiligheter i bygg som er mange hundre år gamle. Lenge før airconditionens oppfinnelse. De er designet med minst mulig vinduer utover. Vinduene går i stedet inn mot deilige, svalende atriumshager. Tykke vegger, skikkelige dimensjoner. Skodder. Søyleganger og halvtak. Høyt under taket. Bygg som totalt stenger varmen ute. Nå bor jeg i et nytt bygg. Det er  alle fall ikke mer enn 30-40 år. Papirtynne yttervegger, mange vinduer utover. Ingen tunge skodder. Det er nesten like varmt inne som ute og ute har det passert 40 grader. Jeg har hatt to aircondition på siden jeg kom så lenge jeg oppholder meg innendørs. Det er helt nørdvendig for å overleve. Støyen er øredøvende etter stillheten i mine forrige leiligheter.  

I natt, mens jeg forsøkte å sove i støyen, gikk det opp for meg hva Ricardo pratet om. Min guide på Alhambra. 

- Jeg skulle ønske dagens arkitekter var like flinke som de for 300 - 1000 år siden. Da ville min moderne leilighet ha vært like kjølig og behagelig som dette gamle bygget, sukket han mens han sprayet seg med vann og vi turistene takket himmelen for at gradene sank til de grader bare vi kom under tak på Alhambra.

Det er ikke bare støyen som har holdt meg våken i natt. Det er også verdens energiregnskap. Vi holder på å gå tom for energi. Hvor mye energi hadde verden spart ved å slå av de fleste av verdens aircondition-anlegg? Bare ved å bygge husene slik de ble bygget før? Jeg bare lurer.

Opp og stå, frokost på terrassen (leilgheten kalles Den blå terrassen). Så ut og oppdage, nærmere bestemt nordsiden av Sevilla. Macarena. Har Palacio de los Marqueses de la Algaba som mål. Både guideboken og Google forteller at palasset er åpent på en lørdag. Begge to tuller. Porten er i alle fall lukket og låst. I stedet diller jeg litt rundt gatelangs. Som i alle større byer har bydelene sine karakteristiske trekk og særegenheter. Jeg får litt Tøyen-vibber. Eller til ungdommelige kule bydeler i Beirut og Amman. Her er mye kreativitet og energi. Mange gründer-virksomheter. Jeg blir kaffetørst og setter meg ned på en av kaffebarene. 

Like etter kommer Tonje og Alexander og slår seg ned på nabobordet for frokost. Han er fra Laksevåg. Har studert ved universitetet i Sevilla for noen år siden. Nå har han tatt med kjæresten for å trakke opp gamle stier, som han kaller det. Jeg spør om han har noe spesielt å anbefale i området. Hans heteste tips er å bare vandre rundt. Jeg sikksakker meg derfor litt sørover, til neste palass. Palacio de Las Dunas. Det blir en overraskelse og ikke bare fordi det faktisk er åpent. Greven av Alba har eid stedet siden 1700-tallet. Det er fremdeles i familiens eie og i 2016 åpnet de hagene og 1. etasje for publikum. Det er et av de nydeligste steder jeg noensinne har vært på. Forresten har Jackie Kennedy vært her også. Stedet oser friske farger, god ivaretakelse, mange sammensatte stilarter, og hager jeg aldri har sett maken til. Jeg blir værende et par timer med alle sanser åpne. Sildrende fontener, fuglekvitter, ro, kjølige gårdsplasser (jepp, ekte kjølig i 42 varmegrader. Les første kapittel om igjen), duftende blomster, vakre farger, interessant interiør. En god audio-guide fælger gratis med inngangsbilletten. Det er et slikt sted jeg ikke har lyst til å forlate.

Det er lunsjtid, noe magen gir beskjed om. Vandrer derfor videre og finner et bord som jeg setter meg ned ved. En tilsynelatende moderne, kjekk restaurant som er 2/3 fullsatt. En ung jente som serverer der oversetter menyen for meg. Jeg bestiller. Hennes overordnede stanser henne på vei inn. Jeg ser at de diskuterer meg. Hun kommer tilbake. Flakker med blikket. Sier de er "completa". Jeg skjønner ikke. 

- Er dere tom for det jeg bestilte? spør jeg. Hun rister på hodet. Gjentar "completa".

- Har kjøkkenet stengt? spør jeg undrende. Igjen rister hun på hodet. Jeg ser hun er pinlig berørt.

- No, completa. No table solo senoritas, sier hun mens hun ser ned.

Det demrer. Det er som i Bodø. Single alenereisende kvinner skal ikke oppta et bord alene. Selv om jeg sitter ved et bitte lite tomannsbord. Det sitter en mann alene ved nabobordet, men menn spiser og drikker gjerne mer enn kvinner? Er rausere med betalingen? Jeg blir i alle fall bortvist.

Finner en ikke så kul fortausrestaurant etter et par hundre meter. En med plaststoler og sølete bord. Det er et ledig uryddet bord som jeg setter meg ned ved. En kelner kommer straks for å rydde av. Han snakker kun spansk men jeg skjønner han spør om hvor mange jeg er. 

- Solo, svarer jeg. 

- No solo, svarer han.

Det er bare å gå igjen. Begynner å bli skikkelig irritert. Rett og slett forbanna. Hva slags by er dette? Men Guds veier er uransakelige, eller skal jeg si Allahs? Rundt hjørnet går jeg rett på en marokkansk liten sak av en restaurant. Ikke mange bord, halvparten er fulle, men innehaveren selv står og ønsker meg velkommen, drar ut stolen for meg og kommer med dagens anbefalinger fra menyen. Det blir det beste måltidet jeg har smakt på hele turen. Akkurat det kommenterer jeg til innehaveren som går rundt og prater med gjestene sine. 

- Det er lov å si at du er grundig lei den evindelige friterte maten og den tørre gamle spekeskinka her i Andalucia, oppfordrer han. Det er jeg så absolutt, men går det an å si det høyt uten å fornærme noen?

- Du kan trygt si det her. Jeg er cataloner fra Barcelona, flirer han når han ser mitt usikre fjes. 

Jeg kommenterer bare at arabisk mat er så mye bedre. Kommenterer samtidig musikkvalget hans. Elissa. Som svar henter han hvitvinsflaska som jeg alt har drukket et glass av. Setter den foran meg på det lille bordet. 

- Det er så lite igjen. Drikk opp resten, sier han. - On the house. Men da skal du fortelle om hvordan du kjenner til Elissa og arabisk musikk. 

Jeg forteller om mine reiser i arabiske land og at jeg ikke bare liker arabisk mat men også arabisk musikk. Samtidig snur jeg meg mot disken og ser en ladning arabiske småkaker. Han følger blikket mitt. 

Jeg har deilig mint-te også, sier han. 

Den har jeg kjent duften av for lenge siden. Jeg blir sittende. Bestiller 2 småkaker og te som han skjenker på marokkansk vis. Høy stråle, slår tilbake på kanna, ny høy stråle. Hele tiden mens han prater. Forteller at han har bodd mye i Marokko. Har overtatt familiens feriehus utenfor Tanger. Har Marokko under fingerneglene.

Lunsjen er over, gjestene går en etter en. Jeg står imidlertid foran kakedisken igjen og kjøper med meg småkaker hjem. Kjøper blir feil ord. De er også på huset, akkurat som vinen. Han undres på om jeg vil bli med ut og ta et glass når han nå stenger sjappa. Den så jeg ikke komme.

Denne dama drar imidlertid til neste palass. Casa de Pilatos. Spesielt. Har aldr sett mer glasserte fliser i mitt liv. Veggene er fulle av dem. Litt i overkant mye og jeg undres på om det ikke hadde vært mer spennende å tatt et glass med en cataloner med hus i Marokko. Trøster meg med at det er en liten men vakker hage også her. En patio. Går videre til Metropol Parasol som er blitt et av Sevillas kjennemerker siden ferdigstillelsen i 2011. En gigantisk sopplignende trekonstruksjon (sies å være verdens største) som fungerer som skygge for solen. Designet av en tysker: Jürgen Mayer-Hermann. Trenger absolutt skygge for solen denne dagen, men lar meg fortsatt ikke imponere så veldig. Har latt meg imponere nok tidligere i dag.