Allsidige Malaga

 Vestlig kunst, arabisk arkitektur. Det er ikke tull en gang. 

Ut og spise frokost for så å komme tidlig i køen til Picasso-museet. Jeg har bare glemt en ting. Her er ikke COVID-19 avsluttet ennå. Ansiktsmaske er obligatorisk på enkelte steder så som på nevnte museum. Det var bare å jogge hjem og hente maske. Køen har kun økt med fem personer i mellomtiden. Strategien min med å komme tidlig funker fint. I tillegg til Picasso er det en midlertidig utstilling av portugisiske Paula Riegi. Sterk og fargesterk kunst. Jeg klarer uten problem å slå ihjel noen timer her. 

Den nederste mauriske festningen, Alcazaba, står for tur. Eller som den en gang het på arabisk: al-Qasaba. Byfortet. Det blir noen kilometer til fots også her. Opp og ned trapper, gjennom islamsk-dekorerte porter, nydelige hageanlegg, forbi fontener og sildrende vann, opp i noen tårn, langs en festningsmur. Gammel historie, utrolig vakkert. Festningen ble bygget på 1000-tallet men har vært restaurert flere ganger senere. Den er bygget i sandstein som ikke varer evig uten å bli tatt vare på. 

Befinner meg fristende nær havet. Tar derfor turen ned til strandpromenaden. Sikter meg mot fyrtårnet på tuppen. Går og går, stikker innom en noen kule butikker underveis. Resultatet blir ny t-skjorte. Skjønner ikke hvor sårbeint jeg er før en vennlig innkaster tar affære og kaster meg inn på en indisk /gresk / meksikansk reataurant drevet av spanjoler. Kleint. Eller nei? Den greske salaten slår mang en gresk salat jeg har fått servert i Hellas. Hvitvinen er fantastisk. Fin betjening som har et godt øye med en soloreisende som meg. Skyggefullt og med upåklagelig utsikt mot havna. Gjestene er like flerkulturelle som restauranten. I alle fall hvis vi definerer Europa som hele verden. Det gjør vi jo som regel. Norskt par med pappa på slep til høyre, fransk familie til venstre, tysk familie bak meg og et eldre britisk par foran meg. Det var kun jeg som får servert vodka-karamell (flytende, dermed ikke en karamell) "on the house" før jeg trasker videre. 

Nå har jeg vel nettopp beskrevet ulempen med å reise alene. Det er ikke å spise alene. Blir det ensomt er det alltid noen som er åpen for en samtale. Som er glad for å ikke kun snakke med sin bedre halvdel eller reisefølge på tur. Nei, det værste er at ingen stopper meg å GÅ. Ingen som sier at nå får det pigadø holde med mil for i dag. Nå skal vi spise, drikke, se på livet.  

Jeg er i gang med gåingen igjen. Runder fyrtårnet på tuppen og labber sandstrandsiden tilbake. Rader med hotell på den ene siden. Ingen av dem har trolig vunnet noen designerpris. På beach-siden er det sydenturister i fleng. Nordmenn, dansker, vensker, tyskere, briter, you name it. Det er færre av det slaget på Pompidou-senteret et steinkast unna. Rettere sagt ingen nordiske språk å høre der inne, kun sør-europeiske. Jeg klarer meg bra som enslig representant fra Norden uansett. Artig, allsidig kunst. 

Går havnepromenaden til det som kalles den sjabby men vibrerende bydelen Soho. Finner en digg kaffebar med deilig kaffe og gammeldags stekt ostekake. Yummi! Våkner imidlertid raskt opp fra paradiset. En gjeng skrålende britiske fotballsupportere slår seg ned på den engelsk-lignende puben tvers over gatekrysset. De hadde tydeligvis noe å feire. Kan det ha vært fotballkamp? Heldigvis kommer det en svær søppelkontainer-bil som stiller seg midt mellom siviliserte kaffedrikkere og veivende øl-bajaser. Støyen fra søppeltømmingen overdøver nesten britene og vi slipper å se dem danse på bordene med magene bare. Kontainere blir tømt, arbeidsprosesser studert, likeså de to arbeidende mennene med noe ulik holdning til HMS. Den ene med vernesko og hjelm, den andre barhodet med sneakers. Jeg lar det passere da jeg tross alt har tatt meg en fridag. 

Søppeleventyret og kaffen tar slutt omtrent samtidig. Veien går deretter til turistinformasjonen. For hvor i helsiken går ekspessbussen til Granada i fra? Det var mer enn jeg og Google makter å finne ut av på egen hånd. Den unge mannen på turistinformasjonen har peil. Han triver til seg et gratiskart over Malaga og setter et kryss nesten utenfor byen. 

- Men det er jo langt fra der jeg bor, så hvorfor legge en busstasjon der? Klager jeg, uten at han flytter busstasjonen. 

Pytt, pytt, jeg skal ikke reise før i morgen. Det går sikkert en buss dit. I stedet for å bekymre meg over morgendagen sikksakket jeg meg i stedet bortover forrretningsstrøket og restaurantstrøket downtown. Ender opp i flamenco-strøket. Den som trodde at flamenco er en utdøende aktivitet kan tro om igjen. Jeg har ikke sett flere systuer og mer fargerike, glitrende stoff siden jeg gikk over Grønland sist. Modellene er imidlertid ganske annerledes. 

Kvelden siger på. Jeg får servert noe tapasaktig kveldsmat mellom den blå parken og Picassos barndomshjem. Konstaterer at det sitter et par andre soloreisende jenter i ytre synsfelt. De var kraftig yngre enn meg men synet lover godt for generasjoner etter meg. Girl Power!