Adios Cordoba, Hola Sevilla!

Inneklemt dag og fri fra jobb. Rolig morgen. Jeg må likevel foreta huslige sysler som stryking av klær, ta oppvasken, pakke og rydde litt etter meg. Gir sofaputene med kameler en Halvor Bakke-klapps. Spiser frokost og har en prat med Michelle som er ute og vanner blomster i bakgården. Leverer nøklene til han. Saler på bagasjen og går i retning av busstasjonen. Uten GPS. Jeg har fått kontroll på Cordoba. 

Jeg har god tid. Stopper ved et bakeri som ligger i skyggen på et av de siste gatehjørnene før busstasjonen. Det blir litt tungvindt. Jeg får ikke lov til å gå inn og peke på det jeg vil ha i disken. Det skal bestilles av en servitør som ikke vil forstå hva jeg vil ha. Han vil ikke forstå café con leche en gang. Kaffe med melk på spansk. Det som er min suksess-glose så langt. Tre ungdommer ved nabobordet synes jeg blir behandlet dårlig og strammer opp mannen. De syter for at jeg får akkurat det jeg vil ha og beklager på hele Spanias vegne. I tillegg passer de på bagen min så jeg får gått på do. Kanskje ikke de jeg ville betrodd bagen min til sånn uten videre, men man skal ikke skue hunden på tattoveringer og neseringer. 

Den vel to timers bussturen blir til to og en halv på grunn av skikkelig køståing inn til Sevilla. Det gjør ikke noe. Bussturen har vært behagelig. Jeg er i tillegg blitt kjent med paret foran meg som er på min egen alder. De holder på sånn som meg. Tar kollektive transportmider gjennom Spania og synes det står til. De er fra Canet-en-Roussillion på Middelhavskysten av Frankrike, like nord fra Spania-grensen. De er gode i engelsk men skjønner seg ikke helt på min uvitenhet om hvor Canet-en-Roussillion ligger i Frankrike. Det er noe visstnok alle vet for kommunen har tross alt nesten 70 000 innbyggere. 

Jeg forteller at jeg er fra Norge.  

- Ah, Denmark, nikker de veldig forstående. - That is far north!

- Nei, jeg er fra Norge. Norge er et land nord for Danmark. Oslo er hovedstaden.

De ser forvirret på meg. Det er min tur å trekke frem Google Maps. 

- Is it not too cold to live there? undres fruen. Jeg medgir at det er litt varmere her.

Ankommer Sevilla busstasjon. De tredve gradene på formiddagen i Cordoba har økt til skyhøye 42 grader her. Godt jeg skal bo bare noen hakk unna busstasjonen. Er gjennomvåt av svette når jeg når inngangsdøren. Sevillas innbyggere med vettet i behold har rømt byen for helgen. Catrina som eier leiligheten "min" er en av dem. Her er for varmt å oppholde seg. Også hun mesjer om global oppvarming. Hun pleier alltid å møte gjestene, men har funnet en reserveløsning i form av en mobil nøkkelboks smekket fast i et tilfeldig gjerde. Jeg finner gjerdet, slår kode, tar ute nøkkelen og demonterer hele nøkkelboksen fra gjerdet etter nøye instruksjoner. 

Vaskekona skvetter himmelhøyt i trappeoppgangen når jeg hilser. Hun har ikke hørt meg. Vi ler godt begge to før jeg entrer trappene videre til tredje etasje. Låser meg inn i en nydelig utsmykket leilighet med mer personlig stil enn de to forrige. Her finnes ikke IKEA. Catrina er kunstner og veggene er dekorert med både egen og andres kunst. Utenfor ligger en stor, blå. blomstrende terrasse. Det skal bli et deilig formiddagskontor når jeg bare blir ferdig med denne helgen. 

Jeg rydder på plass klær, får en melding om at det er kald pils til meg i kjøleskapet, slapper av med en kald pils før jeg bestemmer meg for at det er på tide å gå ut og lete opp et måltid mat. De nærmeste restaurantene har stengt kjøkkenet. Det er langt på dag så de serverer bare drikke. Går videre. Finner et hostel som har en ungdommelig kafé tvers over gaten. De har toast på menyen. Fint tenker jeg og bestiller den dyreste og fineste. Den med Iberia-skinke. Skulle ikke ha gjort det. Det er ikke toast jeg får. De kaller det toast fordi de ikke vet hva toast er i dette landet. I alle fall ikke så langt sør. Det jeg får er et knusktørt stort rundstykke med en liten bit skinke mellom halvdelene. Ingen ting mer. Jo. Kniv og gaffel som er totalt ubrukelig på det harde rundstykket og den seige, tørre skinka. Her må jeg ha motorsag. Kommer imidlertid levende fra det og orker ikke tanken på mat senere på kvelden. Har pils i kjøleskapet.

I det jeg går ut fra kaféen hører jeg dystre men taktfaste trommeslag fra en gate midt imot. Ser en sky av røyk og tenker revolusjon i Beirut. I neste sekund slår duften av Oman imot meg. Røkelse. Uhorvelige mengder ekte røkelse. Ut fra tåkeheimen kommer det folk marsjerende. Ungdommer med lys og staver med kors. Geistlige. En stor svart boks med 6 par føtter under og masse kirkelig krimskrams, helgenbilder og blomster på toppen. Bak kommer flere nonner. Og ungdommer spillende på trompeter og trommer. Det minner om et gravfølge men det er likevel en slags feiring. Det nytter ikke spørre for ingen av tilskuerne forstår engelsk eller er særlig interessert i å prate med meg. 

Klokka er blitt langt over åtte. Det har droppet 3 grader og så vidt kommet ned på tredve-tallet. Jeg vil ikke påstå at jeg merker stor forskjell. Det er like ubehagelig å puste og svetten renner på ryggen. Jeg beveger meg uansett ned til sentrale områder for det er det turister gjerne gjør. Går og ser seg rundt. Gjør en liten runde av det. Tror de har en jødisk bydel her også, som i Cordoba. Roter meg gjennom idylliske gater. Møter to "gravfølger" til, omtrent like på det første. De sperrer sperrer for alt av ferdsel i de trange gatene. Jeg gir opp, går hjem, legger meg på hardt trengt lading.