Søringen som ikke sover

Det er 10 minutter til midnatt. Det er 45 minutter siden solen gikk havet. Den lå der som en overmoden oransje appelsin til venstre  Andenes høye, staute, røde fyrtårn. Så ble den borte. Himmelen og landskapet ble farget rosa. Fargen er ennå rosa og jeg regner med det forblir slik til sola kommer tilbake om 1 time eller halvannen. Jeg er blitt lovet at den kommer inn vinduet mitt på kvistværelset her i Almas hus. Det blir bra.

Klokka var nærmere 10 på kvelden da jeg parkerte min leide Polo her på Andøyas nordligste punkt. Den er like oransje som den overmodne kveldssola. Utenfor parkeringsplassen ligger kun en kjempemessig molo, rorbuer, naust og en armada av fiskeskøyter. Og storhavet. Det er en liten eng utenfor huset fylt med verdens største hundekjeks og noen lilla, høye blomster som gjør livet enda mer fargerikt. 

Jeg tuslet litt rundt nede i veikrysset her da jeg ankom fra flyplassen. En flyplass der ankomsthallen  ligner et lite lager. Passasjerene på Norwegian-flyet fra Oslo ble først sperret inne der, både vel og lenge. De fleste beholdt munnbindene på. Siden ble vi sluppet tilbake på rullebanen for å plukke ut den bagasjen vi ønsket oss, før vi ble sluset gjennom lageret på nytt. Skranken for leiebil fant jeg i avgangshallen som om mulig er mindre enn ankomstlageret. Dama i den bitte lille skranken het både Avis, Budget, Europcar og Sixt på en gang. 

Det var ikke vanskelig å finne Almas hus. En litt eldre kar stod på balkongen sin og ropte utover nabolaget da han så meg:  

    - Æ dæ du som ska såv hos mæ?

    - Ja, hvis du heter Alma, svarer jeg. Følte jeg måtte ta litt forbehold.

    - Ja hu Alma, nææ. Men kom nu hit så ska æ lås dæ inn.

Normalt er det også galleri, museum og kafé i de små husa spredt rundt den lille hagepletten.

    - Men alt e nu stengt nu med det hærre COVID 19-greia. Det blir så mykje styr. Så du får nu ikke smak de deilige vafflan vår. 

Almas hus er ikke av nyere dato. Det er et gammelt lite hus som er blitt vist omtanke og kjærlighet. Det kan synes som om tiden har stått stille, men alt er ekte og vakkert, fra tidsriktig tapet i finstua og spisestua, til porselen, heklede gardiner og brodert sengeteppe. Her er 3 soverom, men jeg er den eneste her i natt. Hele huset for meg selv. 

    - Det er så fint her. Jeg skal jammen meg ta en kveldstur før jeg legger meg, sa jeg til mannen som ikke er Alma. 

    - Du må ta turen tel fyret, blir jeg anbefalt. Men lægg dæ? Sei mæ, ka dokker håll på me dær sørafør? Søv vækk sommernatta?

Turen blir lang for her er vakkert. Ikke en sky på himmelen. Mildt. Jeg går helt ut på det ytterste punktet på ene moloen. En mår kommer og vil ha selskap. Fire innfødte karer har slått seg ned ved en bygning og tar seg en pils og fem for å feire sommernatta. Vinteren er sikkert lang her nord. Jeg blir sittende i en blomstereng nedenfor fyrtårnet og betrakter appelsinen som drukner der ute. Trasker langs restene etter Nord-Norges aller eldste jernbane, om enn ikke lengste. Den stod ferdig i 1905 og ble bygget for å frakte steinblokker til den svære moloen som skulle bygges. Siden går jeg noen sentrumsgater før jeg ordner meg nattmat i Alma-huset. Natta er helt lys.

Og så står solen opp.