Over brua

Nystekte rundstykker til sein frokost. Med 36 bitt fra turen i går ble det ikke mange timene søvn. Ga opp søvnprosjektet kl. 5 og så 2 episoder av krimserien "Shetland". Fikk tankene over på mord i stedet for 36 kløende verkebyller, store som boller. Straffen for å gå tur i Tromsdalen. Tror aldri i livet at jeg tør dra over grensa til Finnmark noen gang, hvor udyrene sies å være både flere og større.

Tromsø står på dagens meny. For å komme til sentrum må jeg forsere Tromsøbrua som binder Tromsøya sammen med fastlandet. Det er den første broen som er bygget i Norge etter fritt frambygg-metoden og ble åpnet med stil av statsminister Gerhardsen i 1960. 3 år senere vant den æresprisen "Betongtavlen" som gis bygg hvor betong er anvendt på en særlig miljømessig, estetisk og teknisk fremragende måte. På Tripadvisor ligger den på 10. plass over ting å se og gjøre i Tromsø. Jeg medgir at broen er vakker bare man holder lang nok avstand. Men å gå over den? Ikke med mindre du elsker høyt støynivå og mye eksos. Vi snakker om en hovedtrafikkåre og trafikken renner i ett. Eksoslukten minnet meg om downtown Amman, hovedstaden i Jordan som sprer seg ut mellom 7 høydedrag. Som Bergen. Broen har et utrolig stygt gjerde på begge sider. Gjerdet har absolutt sin hensikt men var ikke montert før 2005. Gjerdet bidro derfor ikke til Betongtavle-prisen 42 år tidligere, men gjorde slutt på at Tromsø toppet landets selvmordsstatistikk. 

Det blir en typisk byvandringstur for meg. Prøver å få med meg det meste av byens gamle trebygninger. Her er overraskende mange, og aldri har jeg sett en slik tetthet av blå historiske informasjonsskilt på husveggene. Her er også gamle sjøhus, og Polarmuseet ligger i et av dem. De røde bygningene var opprinnelig pakkhus, sjøbod og tollbod. Jeg nøyer meg med å snuse rundt på utsiden fordi jeg nylig besøkte Frammuseet på Bygdøy som også forteller historien om Roald Amundsen og polarfartingen. I tillegg har jeg nettopp sett filme om Roald Amundsen. Jeg har dermed ikke rukket å glemme historien om Tromsøs store kjendis som ikke en gang var i fra byen. 

Middelalder-festningen Skansen ligger like ved Polarmuseet. Det ligger på en voll og skinner i okergult treverk. Det er de eldste bygningene i Tromsø, og der har jeg veldig lyst til å ta en titt på innsiden. Der er det imidlertid stengt. En gang i historien var det benyttet som epidemilasarett. Mulig den bruken er tilbake i pandemiåret 2020?

På vandringen videre går jeg på råkule Svermeri retro-kafé. Glassdisk, hyller og skap formelig bugner av gammelt porselen og hjemmebakte kaker i alle varianter. Et syn for kafé-elskere. Jepp, her er retro, men uten å få noen som helst museums- eller loppemarkedpreg. Her er friskt og levende miljø. Det blir gulrotkake med kaffe servert i kopp fra Figgjo Fajanse. Stas.

Deretter var jeg klar for mer kultur. Perspektivet Museum ligger i starten av Storgata så fremt du har broen i ryggen. Museet er kjent for sin aktive samfunnsdokumentering og setter gjerne fokus på minoriteter og kulturelt mangfold. I sommer er det 3 fotoutstillinger og en liten lokal sak på bysbarnet og forfatteren Sara Fabricius /Cora Sandel. Jeg brukte desidert lengst tid på de fantastisk uttrykksfulle svarthvitt bildene til Knut Stokmo og de fargerike bildene av Mandela-generasjonen i Sør-Afrika, tatt av den nederlandske fotografen Ilvy Njiokiktjien. I tillegg har museet en vakker og interessant museumsbutikk. 

Nordnorsk Kunstmuseum må også ses nærmere på. Det er en relativt kjapp sak å pløye seg igjennom da museumsbutikken er synes større enn selve kunstutstillingen. Store rom, lite innhold. Jeg fester meg kun ved Aage Gaups "Gimme Shelter". Her snakker vi ikke Rolling Stones men flyktningpolitikk. 

Like ved sistnevnte museum ligger Tromsø Domkirke, bygget i 1861. Det er den eneste domkirken i Norge som er bygget i tre og den er nydelig. Vinduene ser ut som hvite kniplinger.

Sola vinner over skyene, det er i tillegg tid for mat, så jeg finner veien ned til Du Verden like ved hurtigbåtkaien. For første gang her nord blir jeg henvist til bord samt bruk av app ved bestilling av mat. Her har de også sprit, noe som ikke ses så ofte. Jeg snakker nå om håndsprit. Jeg blir sittende lenge i solen. Det er for flott til å gå derfra og spanderer på meg en Aperol Spritz etter måltidet. Fin molte-farget og en av de beste jeg har smakt. Life is good.

Jeg vandrer Storgaten tilbake. Her er det mer liv enn i Langgata i Sandnes, til tross for at de aller fleste butikkene stenger kl. 17 på en fredag. Byen bærer imidlertid preg av at det er få internasjonale turister her i sommer. Det er en mengde suvenirbutikker som ikke ser ut til å ha vært åpne på en stund, og jeg tipper salget av isbjørner, reinsdyrfell og strikk går relativt tregt for de som likevel har åpent. Jeg trosser deretter støy og eksos for å gå tilbake til min egen rolige del av byen. Har kjøpt kløedempende på apoteket og satser på søvn før hjemreise i morgen.