Kreative Nyksund

Lille Nyksund. Et fiskevær som døde ut i 1970. Den norske stat ga intensiver til de siste beboerne for å flytte til mer sentrale strøk. Man trengte ikke bo her ute for å komme seg ut og dra opp noen fisk. Fisker var et utdøende yrke og de som forble fiskere hadde skaffet seg større fartøy. De kunne dra ut nesten hvor som helst ifra. Innbyggertallet ble 0. 

Nyksund ble en spøkelsesby. Det hadde det trolig også vært i dag om det ikke hadde vært for tyske Karl-Heinz Nickel. På 80-tallet oppdaget han her et unikt sted som burde reddes fra glemselen. Han hadde også noen skakkjørte ungdommer som burde reddes fra sin egen tragiske livsførsel. Han fikk etablert et redningsprosjekt i samarbeid med universitetet i Berlin og lokale myndigheter. Kommunen tenkte at her ute i havgapet, langt fra folk, kunne de ikke gjøre så mye skade. Undringen økte da ungdommene i prosjektet med liv og lyst fikk restaurert flere av boligene. Nyksund var i ferd med å våkne til live igjen. Kunstnere oppdaget perlen og begynte å etablere seg her. Utlendinger, fortrinnsvis tyske, som var lei av hamsterhjulet, flyttet hit. De tok med baristamaskin, serviceinnstilling og evnen til å skape hyggelige miljø. Turister hørte nyss om det. Vandrere og naturelskere oppdaget den flotte naturen rundt. Dronningruta ble merket opp. Nå er det ca. 20 innbyggere som bor her fast. Flere av de som stammer herfra har rustet opp gamle familieboliger til feriehus. Jeg har oppdaget 2 hus til salgs så den som kjenner kallet; løp og kjøp!

Jeg har tilbrakt dagen her. Våknet midt på natta av åpent vindu som slamret i vinden, persienner som flagret vannrett inn i rommet, og regn som plasket i husveggen. Her snakker vi kraftig værskifte på kun et par timer. Gårsdagens nydelige vær var blitt en saga blott. Det har plasket ned det meste av dagen, men takket være den unorske kreative gjengen som bor her er det likevel noe å finne på. Jeg tok på vestlandsbunaden og gikk for å besøke begge galleriene. De er absolutt på høyde med gallerier i en hvilken som helst storby. På veien stakk jeg innom antikvitetsbutikken. Der hadde alle med norske aner, tilknytning til stedet og alder over 50 samlet seg rundt vaffelpressa. Den var ikke antikvarisk. Duften av nystekte vafler fylte rommene og satte seg i eldgammelt porselen fra Porsgrunn, Figgjo og Egersund. Potensielle kunder fikk beskjed om å klare seg selv eller vente til pausen var over. Den var på ubestemt tid. 

Jeg hadde en nydelig lunsj på Ekspedisjonens kafé. Der hadde de også kaffe. Og Creme Brulee-kake. Det var etter et busslast med pensjonister fra Tromsø forlot åstedet. De hadde det ikke travelt. Etter tetthet og nærgåenhet å dømme hadde de heller aldri hørt om COVID 19. Det finnes gjerne ikke i Tromsø. Det så nemlig ikke ut som de var lei av livet men mer opptatt av å få hjelp til å legge ut bilder på Facebook. Vi tilfeldige andre, langt yngre men minst like sultne stod og satt pliktskyldigs utendørs. Forsøkte å skvette unna også der når noen aller helst ville stå på skotuppene mine for å si noe.

Her er fremdeles noe tysk over stedet. Som gatekunst a la Berlin bare at her er det ingen gater. Her er et tysk gateskilt, fremdeles uten gate. Og et advarselsskilt mot rabies. Achtung! Ser kun 2 fiskebåter her, men rib'ene går i skyttel mellom Nyksund og Stø. De tar imidlertid ikke bestilling fra single kvins. Skal du ha rib-tur må du stille mannsterk.

Regnet var gått over til lett yr og jeg trengte å røre på meg etter inntak av kalorier. Skiftet til ull under vestlandsbunaden og turstøvler. Gikk den spede starten på Dronningruta men ga meg oppi Nyksundskaret. Sped og sped; startet med å bestige Nyken. Det hadde sluttet å regne men stien var våt og glatt. Vannstanden hadde på et tidspunkt gått over skoene. Jeg fulgte deretter turistforeningens sti forbi Andre og Første Nyksundvatnet. Ikke skyld på meg. Vannene heter det i følge kartet. Tuslet veien tilbake til loftet på brygga mi. Og der, oppi veiskråningen før starten av Dronningruta finner jeg en minneplate for Karl-Heinz Nickel. Nyksunds andre grunnlegger. Han ble tatt av et ras like før jul i 2001, 34 år gammel.

Etter egen avgjørelse kvalifiserer turen til en Lofotpils - selv om jeg er i nordre Vesterålen.