Et kollektivt eventyr

Solen er i ferd med å gå ned over Tromsø. Det er kun Storsteinen med fjellheisen som skinner gyllengrønn i siste rest av kveldssol. Tromsø by, som ligger rett på den andre siden av Tromsøbrua, har fått grå kulør. Over skinner himmelen tindrende blå for første gang i dag. Himmelfargen har vært variabel i hele dag men det gråe har dominert. Temperaturen har også kommet seg utover kvelden. Gikk på Eurospar for å handle litt mat, men måtte kaste jakken på tilbakeveien. 

Jeg har flyttet inn i nabolaget til Ishavskatedralen. Verdens kuleste designleilighet i hagen til en arkitekttegnet, kritthvit enebolig med firkantede plater med spissen ned som kledning. Hun er norsk, han er tysk. Normalt er det nesten bare utlendinger som leier her. De norske kan telles på et par fingre på de to årene huset og leilighetene har bestått. Hun skjønner ikke helt hvorfor nordmenn på død og liv enten skal overnatte på A4-hotell eller ligge i telt. I Coronaåret har de derfor hatt nesten ingen gjester like til de siste ukene. Utlendingene er kommet tilbake, og nå er det til og med en nordmann som har falt for leilighetens sjarm og stil. Meg. 

Rettnok ligger leiligheten over Tromsøbrua fra sentrum. Uten bagasje en bitteliten gåtur. Med bagasje nummeret for langt til å gå. Etter den billige taxituren jeg hadde på Andenes tenkte jeg meg ikke om to ganger da jeg plystret etter taxi da jeg gikk i land på hurtigbåtkaia. Her måtte jeg overraskende ut med dobbelt så mye penger for ca. samme distansen. Mulig at taxisjåførene tjener dobbelt så mye her enn på Andenes. Eller at de har så få passasjerer her i Nordens Paris at de må karre til seg dobbelt fra hver passasjer for i det hele tatt å overleve som bedrift. Noe er det og det kan umulig være at drivstoffet er dyrere her enn på Andenes. Der tanket jeg min dyreste tank hittil i livet. 16,59 for literen. 

Klokka var 08:30 da jeg låste døra etter meg på loftet i Nyksund. Jeg hadde da allerede rukke å vekke en taxivakt i Andenes som helt tydelig lå i sin dypeste søvn. Jeg kunne formelig høre hvordan mannen strevde med å komme til seg selv og hvorfor den forbanna telefonen lå der og ringte. Og så var det bare ei søring-dame som skulle bestille taxi til kl. 12. Forbanna lenge til og forbanna kort stykke også. Mannen holdt seg likevel i skinnet og taxi skulle jeg få. 

Nøkkelen legges i nøkkelboksen og i samme sekund går kjøkkenvinduet på hovedhuset opp. Mannen til vertinnen stikker hodet ut. Uttrykker overraskelse over at jeg er så tidlig på beina. Om jeg ikke har ferie? Husfolket er ikke skikkelig kommet til frokostbordet enda. 

- Det er alltid noe som venter selv om jeg har ferie, sier jeg, 

- Ferja Andenes Gryllefjord skal nås og da nytter det ikke å sove bort dagen, legger jeg forklarende til.

- E du sjøstærk? kommer fra vinduet.

- Det vet jeg faktisk ikke. Bør jeg være det?

- Ja, det e ein fordel for det e ei tøff strækneng. Men håp nu bærre på et flatt hav.

Det håper jeg. Takker for opphold og prat. Går over moloen for å finne det oransje moltebæret mitt som står parkert på den offentlige parkeringsplassen. Den står nesten alene så dagens Dronningsti-folk er tydeligvis ikke kommet ennå. Kjører ut på grusveien retning sør for noen annen retning finnes ikke fra Nyksund. Krysser fingrene for å ikke møte kolonnekjørende bobiler eller bli forsinket av rushtrafikken på Myre, men det skjer ikke. Ser nesten ikke en bil eller et menneske. Dødt. Trafikken tar seg imidlertid opp etter Sortland, men da har også veistandarden tatt seg opp. Kjører over broen til vakre Andøya og velger meg hovedveien på østlig side nordover. Begynner å bli kaffetørst men det er jo ikke noe problem. En hel liten termos med kaffe ligger i sekken. Jeg tar av veien ved Dverbergs åttekantede kirke fra 1843. Finner den kanten med minst vind, setter meg på en utendørs kirkebenk med utsyn over Andfjorden og nyter. 

Neste kopp inkludert medbrakt lunsj tas på ferjekaien på Andenes etter tilbakelevering av bil. Ferjekaien har også fin utsikt, og sola forsøkte å brøyte seg frem. Det ble noe mil i dag og fra kaien på Andenes er det Troms Fylkestrafikk som tjener på. Folk flest tror jeg er hakke sprøyte gal, men jeg har bestemt meg for å teste ut både kollektivtransporten her nord, samt ENTur-appen. Taxisjåføren som plukket meg opp da leiebilen var levert (heldigvis en annen enn han jeg vekte opp i morges) stilte seg noe tvilende til prosjektet. Første ledd gikk strålende. På sommerfergen fra Andenes til Gryllefjord delte jeg bord med to hyggelige damer fra Nordstrand i Oslo. Det blir det skravling utav. Deres sommerferieprosjekt var å lete opp gamle aner og slektsgårder i Troms. Havet var flatt. Det kjennes enda flatere ut når meldinger begynner å tikke inn fra Beirut. Mine kjente er uskadet og i live etter eksplosjonen.

Etappe 2 som er buss fra Gryllefjord til Finnsnes holder alvorlig på å skjøre seg. Den var for sein i utgangspunktet, fant på at den ville ta kilometerne ut til Torsken og Nedre Torsken, og deretter ble de to venteetapper grunnet massivt veiarbeid. Jeg formelig så de resterende dominobrikkene bli rast overende og alternativ kriseplan syntes viktig å få på plass. Men etter veiarbeidet girer bussjåføren opp. Det går så det kviner over hullete grusveier og andre elendige veier. Senjaværingene, i likhet med nyksunderne kan heller ikke ha betalt nok skatt til å gjøre seg fortjent til fast veidekke. Det er en spilders ny buss, men alt hopper og rister, tennene skrangler, gamle plomber løsner og magefettet disser. Det er til å bli kvalm av. En av mine få medpassasjerer, en syklist som har syklet Andøya rundt og skal til Sommarøy for å sykle også den trill rundt: Han skal også videre med buss 280 fra Finnsnes kai til Lysnes kai, men nå har han blitt så kvalm at han bøtter nedpå med salt chips for det har han hørt skal gjøre kvalmen mindre. Han er så nervøs at han svetter. Vi når Finnsnes kai 20 minutter for sent men på slaget til å nå rute 280. Den etappen går helt uten dramatikk. 

På Lysnes kai må jeg vente hele 3 minutter til hurtigbåten videre til Tromsø ankommer og jeg kan si farvel til skuffende kjedelige Senja. Det er ikke Norges vakreste øy. Omtrent midtfjords sakker hurtigbåten farten og tar en runde rundt seg selv. Har mannskapet nytt alkohol? Eller har det gått trill rundt for dem? Det viser seg at de har fått øye på en flytende redningsvest. Den er heldigvis tom.