Drømmen om Corona

Har egentlig tenkt å gjøre meg kjent med Tromsø-byen i dag. I stedet snører jeg på meg fremdeles fuktige hikingsko stinkende av myr, og går motsatt vei. Oppover Tromsdalen. Der er det flere som har tenkt seg. Heldigvis snur de fleste der grusveien går over til sti. Når dalen tilsynelatende tar slutt oppe i et skar strener ungdommene foran meg videre oppover med Tromsdalstinden som mål. Jeg har hatt så mange høydepunkt i livet at jeg legger listen lavere. Tar av oppover lia i motsatt retning, gjennom lav krokete bjørkeskog på hvit blomsterbunn. Utsikten mot Tromsdalstinden blir bare mektigere jo høyere opp jeg kommer. 

Finner verdens flotteste sted for kaffe og lunsj, men oppholdet blir heller kortvarig. De fastboende viser seg å være særdeles ondskapsfulle og aggressive. Jeg blir bitt til blods x antall steder på kroppen før jeg skjønner hva som skjer. Tror først jeg har fått en grotesk tropesykdom men kommer på at jeg er i arktiske strøk. En blodtørstig svart bolle begynner å synge i høyre øre og da pakker jeg raskt sammen. Er blitt skremt nok til å skjønne tegninga. Har også flere lignende angrep på turen. Udyrene slår til med en gang jeg stopper opp. Som de 3 gangene jeg må ta av og på sko og sokker for å vade over elver som kommer brusende nedover lia. Minnes setningen "stien kan forekomme våt enkelte steder under snøsmeltinga" fra turbeskrivelsen. Til alle søringer som ikke vet bedre (inkludert meg selv): snøsmeltinga i Tromsdalen starter på ettersommeren og tar egentlig ikke slutt før det fylles på med ny snø. 

Jeg trasker tydeligvis alene i oppoverbakkene mot Fløya. I motsatt retning, altså nedoverbakke, kommer det joggende et og annet mannebein i alderen 40 til 55. Med glinsende overkropper og lycra understell. Alle vennligsinnede og hilsende på dama med lillasprengt svett hode. Meg. Egentlig er hele kroppen svett for himmelen er usedvanlig blå og sola steikende. En av dem påstår jeg går feil vei så jeg tar en ekstra sjekk på UT-appen. Nei da, jeg holder meg fremdeles på den røde streken. 

- Tullhøne. Man tar heisen opp og så går man ned.

- Aha! Men er ikke det å fuske litt?

Han løper videre og det er kanskje like bra. Jeg tråkler meg stadig videre oppover gjennom snø som fremdeles ikke har smeltet, gjørmehull og bekkefar. Så ser jeg en bit av Tromsø komme opp mellom et skar. Videre ser jeg ned mot Fjellstua. Har da drømt om iskald Corona veldig lenge. En sånn med lime. Jeg går definitivt i riktig retning. 

Det kan vel sies at baren på Fjellstua er det egentlige målet. Et mye bedre mål enn Tromsdalstinden. Her har de faktisk iskald Corona. 

- Har du lime også? spør jeg den pur unge jenta. 

Hun sjekker med andre som jobber der og svaret er ja. Oh happiness! Hun jekker korken av flaska, skjærer ut en limebåt av kraftig størrelse. Mer på størrelse med et skip. Så blir hun borte 2 sekunder. Kommer tilbake med et ølglass som hun har pyntet med limeskipet. Jeg ser tegninga og rekker brøle et NEI da hun skal til å helle Corona'en i glasset. Hun stirrer på meg med store vettskremte øyne så jeg legger vennlig til at Corona alltid skal drikkes fra flaske tilsatt limebåt. Hun senker skuldrene og takker smilende for opplæringen. 

- Jeg gjør resten selv, sier jeg. 

Jenta er derimot service-minded som få. Det skal hun ha. Hun rister på hodet, tar et godt tak rundt flasketuten og presser skipet ned i flaska så limesaften skvetter til alle kanter. Med blå plasthansker som ser ut til å ha vært i bruk hele dagen. Skikkelig saftige Corona-hansker, nå med lime. Jeg er sikker på at jeg ser Corona-virus som knegger av latter rundt hele den fuktige flasketuten. De kan ikke vente med å bli kjent med meg. Jeg får meg ikke til å be om ny for jenta er troskyldigheten selv og jeg har allerede skremt henne én gang. Bestiller bacalao og går ut i solen og setter meg med Tromsø for mine føtter. Langt der nede. Vasker hele Corona-flaska og langt nedi tuten med antibac. Limeskipet som har havarert oppi flaska får jeg ikke gjort noe med. Setter flaska mot munnen og drikker. Corona med antibac smaker egentlig helt fortreffelig.

Bacalaoen er mer som tørrfisksuppe å regne men sammen med Corona, lime og antibac får jeg fornyet energi. Tar fatt på en ny oppoverbakke. Til Steinbøhytta. Der tar jeg lunken kaffe og havreflarn funnet i sekken. Dette blir også en kort rast. Mørke skyer har rottet seg sammen på deler av himmelen. YR lovet regn fra kl. 15 men nå er klokka er blitt 17:30 så fair enough. Går tar en annen vei tilbake til Fjellstua. Siden jeg allerede har fått i meg mer eller mindre Corona tar jeg ikke Fjellheisen ned. Trenger ikke dyttes inn i en trang vogn med fremmede mennesker. Det at jeg skulle tatt heisen opp og ikke ned taler også for at jeg ikke trenger å begå enda en feil. Altså ta heisen feil vei. Jeg tar sherpatrappen ned. Den er bygget av sherpaer fra Nepal som så mange andre solide steintrapper i dette landet. Den er på ca. 1200 trappetrinn. Jeg angrer allerede på trinn 876. Dette tåler ikke mine postcontainerutslitte knær. Oppover kommer det dessuten en jevn strøm jenter under 30. Joggende. Coronasvettende. Avgjør at å snu overhodet ikke er et alternativ og det man ikke kan gjøre noe med skal man ikke bekymre seg over. Skjønner såpass at det ikke bare er meg som ikke har skjønt at heisen skal benyttes oppover. Det er også en trøst.

Passerer Europris og kjøper en halvfull kurv norske jordbær til 65.90 med meg hjem. Utenlandske varer sies å ha blitt så dyre under Coronatid og ny oljekrise. Sånt forsøker jeg å holde meg langt unna for jeg trenger ikke kaste bort lønna. Etter en deilig lang dusj i stort gullforgylt bad koser jeg meg. Når jeg har kastet jordbærene som er ødelagt har jeg akkurat en håndfull igjen til å ha i min greske yoghurt fra Synnøve Finden AS. Au da. Den er produsert og importert fra Hellas! Mulig det er derfor den var så billig og god. Trengte ikke kaste noe av den.